Den amerikanske offentligheten har nok en gang blitt lurt til å pøse milliarder inn i nok en endeløs krig.
ScheerPost, 5. juli 2023.
Regelboka som krigens halliker bruker for å lokke oss inn i den ene militære fiaskoen etter den andre, inkludert Vietnam, Afghanistan, Irak, Libya, Syria og nå Ukraina, endres ikke.
Frihet og demokrati er truet. Det onde må beseires. Menneskerettighetene må beskyttes. Europas og NATOs skjebne, sammen med en «regelbasert internasjonal orden», står på spill. Seieren er sikret.
Resultatene er også de samme. Begrunnelsene og narrativene blir avslørt som løgner. Den muntre prognosen er falsk. De som vi angivelig kjemper på vegne av, er like korrupte som de vi kjemper mot.
Den russiske invasjonen av Ukraina var en krigsforbrytelse, selv om den ble fremprovosert av NATO-utvidelse og av USAs støtte til «Maidan»-kuppet i 2014, som veltet den demokratisk valgte ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj.
Janukovitsj ønsket økonomisk integrasjon med EU, men ikke på bekostning av økonomiske og politiske bånd til Russland. Krigen vil bare bli løst gjennom forhandlinger som tillater etniske russere i Ukraina å ha autonomi og Moskvas beskyttelse, samt ukrainsk nøytralitet, noe som betyr at landet ikke kan bli med i NATO.
Jo lenger disse forhandlingene utsettes, jo flere ukrainere vil lide og dø. Deres byer og infrastruktur vil fortsette å bli lagt i ruiner.
Men denne stedfortrederkrigen i Ukraina er utformet for å tjene amerikanske interesser. Den beriker våpenprodusentene, svekker det russiske militæret og isolerer Russland fra Europa. Hva som skjer med Ukraina, er irrelevant.
«For det første, å utstyre våre venner ved frontlinjen for å forsvare seg er en langt billigere måte, både i dollar og amerikanske liv, for å svekke Russlands evne til å true USA,» innrømmet Senatets republikanske leder Mitch McConnell.
«For det andre lærer Ukrainas effektive forsvar av sitt territorium oss leksjoner om hvordan vi kan forbedre forsvaret til partnere som er truet av Kina. Det er ingen overraskelse at høytstående tjenestemenn fra Taiwan er så støttende til innsatsen for å hjelpe Ukraina med å beseire Russland.
For det tredje går mesteparten av pengene som er bevilget til Ukrainas sikkerhetshjelp, faktisk ikke til Ukraina. Det blir investert i amerikansk forsvarsproduksjon. De finansierer nye våpen og ammunisjon til det amerikanske forsvaret, for å erstatte det eldre materiellet vi har gitt til Ukraina.
La meg være tydelig: denne bistanden betyr flere jobber for amerikanske arbeidere og nyere våpen for amerikanske soldater.»
Så snart sannheten om disse endeløse krigene siver inn i den offentlige bevisstheten, reduserer media, som slavisk fremmer disse konfliktene, dekningen drastisk. De militære fiaskoene, som i Irak og Afghanistan, fortsetter stort sett ute av syne. Når USA innrømmer nederlag, husker de fleste knapt at disse krigene blir utkjempet.
Krigens halliker som orkestrerer disse militære fiaskoene, migrerer fra administrasjon til administrasjon. Mellom postene er de forskanset i tenketanker, Project for the New American Century, American Enterprise Institute, Foreign Policy Initiative, Institute for the Study of War, The Atlantic Council og The Brookings Institution, finansiert av selskaper og krigsindustrien.
Når Ukraina-krigen kommer til sin uunngåelige avslutning, vil disse Dr. Strangeloves forsøke å antenne en krig mot Kina. Den amerikanske marinen og militæret truer og omringer allerede Kina. Gud hjelpe oss hvis vi ikke stopper dem.
Retorikk fra den gamle regelboka
Disse krigshallikene lurer amerikanerne inn i den ene konflikten etter den andre med smigrende fortellinger som maler USA som verdens frelser.
De trenger ikke engang å være innovative. Retorikken er løftet fra det gamle regelboka. Amerikanerne svelger naivt agnet og omfavner flagget, denne gangen blått og gult, for å bli uvitende agenter i vår egen selvantenning.
Det har sluttet å spille noen rolle, i hvert fall for krigshallikene, om disse krigene er rasjonelle eller forsvarlige. Krigsindustriens kreft sprer seg i det amerikanske imperiets indre for å hule den ut fra innsiden. USA er utskjelt i utlandet, drukner i gjeld, har en fattig arbeiderklasse og er tynget av en forfallen infrastruktur samt dårlige sosiale tjenester.
Var det ikke meningen at det russiske militæret, på grunn av dårlig moral, dårlige generaler, utdaterte våpen, deserteringer, mangel på ammunisjon som angivelig tvang soldater til å kjempe med spader og alvorlig forsyningsmangel , skulle kollapse for måneder siden?
Var det ikke meningen at Russlands president Vladimir Putin skulle drives fra makten? Var det ikke meningen at sanksjonene skulle kaste rubelen inn i en dødsspiral?
Var ikke avskjæringen av det russiske banksystemet fra SWIFT, det internasjonale pengeoverføringssystemet, ment å lamme den russiske økonomien? Hvordan kan det ha seg at inflasjonsratene i Europa og USA er høyere enn i Russland, til tross for disse angrepene på den russiske økonomien?
Skulle ikke de nesten 150 milliarder dollar i sofistikert militært utstyr, økonomisk og humanitær bistand som ble lovet av USA, EU og 11 andre land, ha snudd krigen?
Hvordan kan det ha seg at kanskje en tredjedel av stridsvognene Tyskland og USA leverte, raskt ble omgjort av russiske miner, artilleri, panservernvåpen, luftangrep og missiler, til forkullede metallbiter ved starten av den oppskrytte motoffensiven?
Var ikke denne siste ukrainske motoffensiven, som opprinnelig var kjent som «våroffensiven», ment å slå gjennom Russlands tungt befestede frontlinjer og gjenvinne store landområder?
Hvordan kan vi forklare de titusenvis av ukrainske militære tapene og den tvungne verneplikten fra Ukrainas militære? Selv våre pensjonerte generaler og tidligere C.I.A., F.B.I., NSA og Homeland Security tjenestemenn, som fungerer som analytikere på nettverk som CNN og MSNBC, kan ikke si at offensiven har lyktes.
Beskytter «demokratiet»
Og hva med det ukrainske demokratiet vi kjemper for å beskytte?
Hvorfor opphevet det ukrainske parlamentet den offisielle bruken av minoritetsspråk, inkludert russisk, tre dager etter kuppet i 2014? Hvordan rasjonaliserer vi de åtte årene med krigføring mot etniske russere i Donbass-regionen, før den russiske invasjonen i februar 2022?
Hvordan forklarer vi drapene på over 14.200 mennesker og de 1,5 millioner menneskene som ble drevet på flukt, før Russlands invasjon fant sted i fjor?
Hvordan forsvarer vi president Volodymyr Zelenskys beslutning om å forby 11 opposisjonspartier, deriblant Opposisjonsplattformen for livet, som hadde 10 prosent av setene i Det øverste råd, Ukrainas ettkammerparlament, sammen med Shariy Partiet, Nashi, Opposisjonsblokken, Venstreopposisjonen, Unionen av Venstrekrefter, Staten, Det progressive Sosialistpartiet i Ukraina, Sosialistpartiet i Ukraina, Sosialistenes Parti og Volodymyr Saldo-blokken?
Hvordan kan vi akseptere forbudet mot disse opposisjonspartiene, hvorav mange er på venstresiden, mens Zelensky tillater fascister fra partiene Svoboda og Høyre Sektor, så vel som den Banderittiske Azov-bataljonen og andre ekstremistiske militser, å blomstre?
Hvordan håndterer vi de antirussiske utrenskningene og arrestasjonene av angivelige «femtekolonnister» som feier gjennom Ukraina, gitt at 30 prosent av Ukrainas innbyggere er russisktalende?
Hvordan reagerer vi på de nynazistiske gruppene, støttet av Zelenskys regjering, som trakasserer og angriper LHBT-samfunnet, rombefolkningen, antifascistiske protester og truer bystyremedlemmer, medier, kunstnere og utenlandske studenter?
Hvordan kan vi godta USAs og dets vestlige alliertes beslutning om å blokkere forhandlinger med Russland for å avslutte krigen, til tross for at Kiev og Moskva tilsynelatende var på nippet til å forhandle om en fredsavtale?
Jeg rapporterte fra Øst- og Sentral-Europa i 1989, under Sovjetunionens oppløsning. Vi antok at NATO hadde blitt foreldet.
President Mikhail Gorbatsjov foreslo sikkerhets- og økonomiske avtaler med Washington og Europa. Utenriksminister James Baker i Ronald Reagans administrasjon, sammen med den vesttyske utenriksministeren Hans-Dietrich Genscher, forsikret Gorbatsjov om at NATO ikke ville bli utvidet utover grensene til et forent Tyskland.
Vi trodde naivt at slutten på den kalde krigen betydde at Russland, Europa og USA ikke lenger måtte omdirigere massive ressurser til sine militære.
Det såkalte fredsutbyttet var imidlertid en raskt svinnende drøm.
Hvis Russland ikke ønsket å være fienden, ville Russland bli tvunget til å bli fienden. Krigens halliker rekrutterte tidligere sovjetrepublikker til NATO ved å male Russland som en trussel.
Land som ble med i NATO, som nå inkluderer Polen, Ungarn, Tsjekkia, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia, Slovenia, Albania, Kroatia, Montenegro og Nord-Makedonia, rekonfigurerte sine militære styrker, ofte gjennom titalls millioner i vestlige lån, for å bli kompatible med NATOs militære utstyr. Dette ga våpenprodusentene milliardfortjeneste.
[Se også: Chris Hedges: Chronicle of a War Foretold]
Det var universelt forstått i Øst- og Sentral-Europa, etter Sovjetunionens sammenbrudd, at NATO-utvidelse var unødvendig og en farlig provokasjon. Det ga ingen geopolitisk mening. Men det var kommersielt fornuftig. Krig er forretninger.
I en klassifisert diplomatmelding, innhentet og utgitt av WikiLeaks, datert 1. februar 2008, skrevet fra Moskva, og adressert til Joint Chiefs of Staff, NATO-European Union Cooperative, National Security Council, Russia Moscow Political Collective, forsvarsminister og utenriksminister, var det en utvetydig forståelse av at utvidelsen av NATO risikerte konflikt med Russland, spesielt over Ukraina.
«Ikke bare oppfatter Russland omringing [av NATO], og forsøk på å undergrave Russlands innflytelse i regionen, men de frykter også uforutsigbare og ukontrollerte konsekvenser som vil påvirke russiske sikkerhetsinteresser alvorlig,» heter det i meldingen.
«Eksperter forteller oss at Russland er spesielt bekymret for at den sterke splittelsen i Ukraina over Nato-medlemskap, med store deler av det etnisk-russiske samfunnet mot medlemskap, kan føre til en stor splittelse, med vold eller i verste fall borgerkrig. I så fall vil Russland måtte bestemme seg for om de skal gripe inn; en beslutning Russland ikke ønsker å måtte møte. . . .»
«Dmitri Trenin, visedirektør for Carnegie Moscow Center, uttrykte bekymring for at Ukraina på lang sikt var den mest mulige destabiliserende faktoren i forholdet mellom USA og Russland, gitt nivået av følelser og nervøsitet utløst av dets søken etter NATO-medlemskap»… sier meldingen.
«Fordi medlemskapet forble splittende i ukrainsk innenrikspolitikk, skapte det en åpning for russisk intervensjon. Trenin uttrykte bekymring for at elementer i det russiske etablissementet ville bli oppmuntret til å blande seg inn, stimulere USAs åpne oppmuntring av motstridende politiske krefter, og etterlate USA og Russland i en klassisk konfronterende stilling».
Den russiske invasjonen av Ukraina ville ikke ha skjedd hvis den vestlige alliansen hadde innfridd sine løfter om ikke å utvide NATO utenfor Tysklands grenser og Ukraina hadde vært nøytralt.
Krigens halliker visste de mulige konsekvensene av NATO-utvidelsen. Krig er imidlertid deres ensporede kall, selv om det fører til kjernefysisk holocaust med Russland eller Kina.
Det er krigsindustrien, ikke Putin, som er vår farligste fiende.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Scheerpost:
Chris Hedges: They Lied About Afghanistan & Iraq; Now They’re Lying About Ukraine
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i 15 år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisen. Han har tidligere jobbet utenlands for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet «The Chris Hedges Report.»
