oss 100 kroner!
Om WHO-traktaten: tillegg og presiseringer
Foreningen lov og helse har foretatt en grundig juridisk vurdering av forslaget til ny pandemiavtale som er under behandling i WHO. Artikkelen er lang, men til gjengjeld er den godt underbygd. Konklusjonen som foreningen kommer til er å gjenta kravet om at Norge avviser utkastet til ny pandemiavtale for WHO.
Red.
Av Terje, Foreningen lov og helse
Den 30. november 2022 la vi ut en artikkel om WHO-traktaten (pandemitraktaten) som er under arbeid. Vi la også ut en underskriftskampanje:
https://www.underskrift.no/vis/12339/
Vi har per midten av mars 2023 fått snaut 4000 underskrifter, noe som faktisk er en god del mindre enn vi hadde trodd og håpet. Vi var av den naive forestilling at folk i Norge kom til å se farene og problemene ved at Norge underlegges globale organisasjoner i enda større grad enn vi allerede er (og som vi allerede trolig er verdensledende på).
Vi kontaktet senere en av Norges fremste jurister for å høre hans synspunkter på vårt opprop. Han svarte at han syntes at det vi skrev ikke var helt dekkende for det utkastet som forelå, og at han mente at statene ikke avga noe suverenitet til WHO i dette samt at han syntes at forslaget fra WHO ville føre til en del forbedringer i fremtidige pandemi-håndteringer i forhold til det norske myndigheter stod for i Covid19-pandemien. Vi har ikke fått ytterligere svar i kommunikasjonen med juristen etter dette innledende svaret.
Når vi får motforestillinger fra en av Norges fremste jurister må vi ta det på alvor. Vi har dermed jobbet en stund med å «faktasjekke» oss selv for å se om vi har bommet med noe, eller vært unøyaktige.
For å foregripe kan vi allerede nå si at vi etter «faktasjekken» av oss selv står vårt opprop mot WHO-traktaten og de relaterte prosjektene (de to legale instrumentene) ved lag. Vi anmoder igjen alle til å sette seg inn i dette og skrive under på oppropet:
https://www.underskrift.no/vis/12339/
Vi skal likefullt legge til noen presiseringer, tillegg og små endringer, som følger herved.
PRESISERINGER OG TILLEGG
Norge med selvstendig Covid19-håndtering?
Det første vi vil si er at når ovennevnte jurist sier at traktat-arbeidet til WHO vil gi forbedringer i forhold til det norske myndigheter foretok seg i siste pandemi tolker vi det slik at han mener at norske myndigheter opererte på selvstendig grunnlag i pandemien. I tillegg at han mener at håndteringen av fremtidige pandemier vil bli bedre i Norge ved at WHO får igjennom den aktuelle pandemitraktaten. Vår kommentar til dette er at land over hele Vesten, og egentlig nærmest hele verden opererte tilnærmet synkront og likt i Covid19-pandemien. Et kjempe-eksempel på dette er vinteren 2021 hvor det ble erklært “smittebølger og krisetider” i Europa og EU. Da ble det helt synkront erklært det samme av Nakstad og Helsedirektoratet i Norge, selv om det er ganske enkelt å avdekke at den «voldsomme smittebølgen» som ble erklært i Norge ikke er reell. Vi har enkelt vist det i denne lengre gjennomgangen (se avsnittet Tredje smittebølge – midten av mars 2021, mot slutten av artikkelen).
Vi har til nå kun oppfattet noen små forskjeller i håndteringen i de respektive land, ofte av kosmetisk art, og ellers stort sett forskjeller kun når det gjaldt styrken, strengheten og autoritarismen i tiltakene og nedstengningene osv. Det var også forskjeller i hvor hardt staten og voldsapparatet slo ned på folk som ikke var enige i dette i de respektive land. Eksempler kan være Nederland og Tyskland hvor politiet banket demonstranter helseløse med batonger og brukte hunder og vannkanoner. Eller i Spania hvor folk fikk lov å til å være maks èn time utendørs om dagen i de verste nedstengningene, kun for å gå på matbutikken eller andre prekære behov, og hvis du jogget i en park uten munnbind ble du arrestert og bøtelagt (og noen tilfeller banket opp). Samme voldsomme regime var gjeldende i Italia. I UK var det ulovlig å sitte på en benk i en park. I Norge var dette mildere, men alt foregikk synkront med resten av Vesten/verden, bare i en mildere form når det gjaldt maktapparatets håndhevelse. Sverige er kanskje ett unntak, og vi kan bare spekulere i hvorfor Sverige fikk lov å være et slikt unntak. Et veldig talende fenomen var at de pandemi-planene som forelå før pandemien, og som antas å være faglig fundert, ble hevet på skraphaugen helt samtidig og i alle land!
Konklusjonen vår blir således slik:
Vi er sterkt overbevist om at alle land i Vesten inkludert Norge fulgte mer eller mindre direkte diktat fra WHO, selv om dette aldri har blitt uttalt. Vi har ikke bevis for dette, men holder det for overveiende sannsynlig.
Det er mange relaterte prosjekter til pandemitraktaten
Informasjonen som finnes ute på internett samt på WHO’s egne nettsider gir et temmelig forvirrende bilde. Derfor er det ikke enkelt å raskt få oversikt over hva det snakkes om i de forskjellige sammenhenger. Dette kan hende heller ikke kom tydelig nok frem i vår første artikkel om temaene. Vi skal nå prøve å rydde litt opp i bildet. Selv om vårt opprop og vår første artikkel har formuleringen «WHO-traktat» eller pandemitraktat nevner vi også International Health Regulations 2005 (IHR 2005) en god del. Vi kan heller omformulere det slik:
WHO jobber nå med et prosjekt som vi oppfatter som særdeles negativt. Dette prosjektet består av to deler, som begge grovt sett har samme mål og «end state». De to delene er
- WHO’s pandemitraktat.
- IHR (2005) og de foreslåtte endringene og tilleggene i denne.
Disse to ovennevnte henger tatt sammen med hverandre! Vårt opprop dreier seg om å si nei til hele dette prosjektet og dets to innfallsvinkler (både traktat og IHR), selv om overskriften og formuleringer i vår forrige artikkel kan tyde på at vi bare sikter til pandemitraktaten.
Vi kunne også legge til, for å gjøre det enda mer komplekst, at WHO-konstitusjonen og en rekke prosjekter i EU m.fl. drar i nøyaktig samme retning og også er innflettet i og relatert til de to ovennevnte punkter.
International Health Regulation 2005 (IHR 2005)
Det er et stort antall med kritiske artikler mot «WHO-prosjektet» der ute, men i mange av dem er det en del upresis informasjon, eller det kommer ikke tydelig frem om man snakker om pandemitraktaten eller om IHR 2005. En som har en veldig grundig gjennomgang av disse tingene er David Bell, og vi vil refererer en del til ham i denne gjennomgangen, selv om mange andre også omtaler disse tingene på samme måte som Bell. David Bell er tidligere «medical officer» og forsker i WHO, og burde vite hva han snakker om. Han tar grundig for seg endringene som er foreslått i IHR 2005, og som er helt avgjørende for å forstå «WHO-prosjektet». Han sier blant følgende om disse endringene:
The amendments proposed would allow Tedros to independently make all the decisions required within the IHR, consulting a committee at will but not bound by it. Indeed, he can do this now, having declared monkeypox a public health emergency of international concern (PHEIC) against his emergency committee’s advice, after just five deaths globally.
Han snakker altså om hvilken makt WHO’s generaldirektør Tedros Ghebreyesus eneveldig sitter på allerede (og dette blir styrket ytterligere ifm. endringene). Disse endringene skal det før øvrig stemmes over i WHA (World Health Assembly) i mai 2023.
Et eksempel på dette var altså da WHO og Tedros 23. juni 2022 erklærte apekopper for internasjonal helsekrise (såkalt PHEIC). Det er viktig å vite her at flertallet i den rådgivende komiteen som FHI snakker om i siste lenke stemte imot (uten at FHI nevner den detaljen), men Tedros erklærte det likevel og dermed overkjørte han flertallet i komiteen.
Bell klargjør også det vi tok for oss lenger opp: at det er snakk om avtaler/prosjekter som parallelt utarbeides. Den første er IHR 2005, som har kommet lengst i implementerings-prosessen:
The WHO is currently working on two agreements that will expand its powers and role in declared health emergencies and pandemics. These also involve widening the definition of ‘health emergencies’ within which such powers may be used. The first agreement involves proposed amendments to the existing International Health Regulations (IHR), an instrument with force under international law that has been in existence in some form for decades, significantly amended in 2005 after the 2003 SARS outbreak.
Deretter pandemitraktaten:
The second is a new ‘treaty’ that has similar intent to the IHR amendments. Both are following a path through WHO committees, public hearings and revision meetings, to be put to the World Health Assembly (WHA – the annual meeting of all country members [‘States parties’] of the WHO), probably in 2023 and 2024 respectively.
Han påpeker også en forskjell i kravet til antall stemmer i WHA (World Health Assembly) for implementering. IHR 2005 krever bare stemmer fra 50 % av landene, til forskjell fra traktaten som trenger 2/3s flertall:
Being amendments of an existing treaty mechanism, they only require approval of 50 percent of countries to come into force (subject to ratification processes specific to each member State). The new ‘treaty’ will require a two-thirds vote of the WHA to be accepted.
Han påpeker også at det hele foregår fullstendig åpent og for alle å se:
The IHR amendments process within the WHO is relatively transparent. There is no conspiracy to be seen. The amendments are ostensibly proposed by national bureaucracies, collated on the WHO website. The WHO has gone to unusual lengths to open hearings to public submissions. The intent of the IHR amendments to change the nature of the relationship between countries and the WHO (i.e. a supra-national body ostensibly controlled by them), and fundamentally change the relationship between people and central supranational authority – is open for all to see.
Bell påpeker videre flere ting. Han viser blant annet til hva disse endringene i IHR 2005 resulterer i, og ikke minst at han finner den manglende motstand fra politikere og om omtale i media for merkelig:
The amendments to the IHR are intended to fundamentally change the relationship between individuals, their country’s governments, and the WHO. They place the WHO as having rights overriding that of individuals, erasing the basic principles developed after World War Two regarding human rights and the sovereignty of States. In doing so, they signal a return to a colonialist and feudalist approach fundamentally different to that to which people in relatively democratic countries have become accustomed. The lack of major pushback by politicians and the lack of concern in the media and consequent ignorance of the general public is therefore both strange and alarming.
Han viser også til at WHO vil ha bort noen meget viktige formuleringer, og erstatte dem med noe mye mer vagt og udefinerbart.
The WHO proposes that the term ‘with full respect for the dignity, human rights and fundamental freedoms of persons’ be deleted from the text, replacing them with ‘equity, coherence, inclusivity,’ vague terms the applications of which are then specifically differentiated in the text according to levels of social and economic development. The underlying equality of individuals is removed, and rights become subject to a status determined by others based on a set of criteria that they define. This entirely upends the prior understanding of the relationship of all individuals with authority, at least in non-totalitarian states.(min utheving).
Dette er egentlig ikke småtterier. «full respekt for verdighet, menneskerettigheter og fundamentale personlige friheter» skal altså ut, og inn skal «equity, coherence, inclusitvity». “Equity” betyr jo rettferdighet, som er vel og bra, men hva menes egentlig med «coherence» og «inclusivity» her?
En av juristene i Lov og Helse ga oss følgende om dette:
Grunnleggende rettigheter etter menneskerettighetene, som for eksempel retten til liv, forbud mot tortur og slaveri og ytringsfriheten foreslås altså byttet ut med begreper som åpner for en mer subjektiv tolkning fra den som har definisjonsmakten. Dette er rettigheter som har rang over alminnelig lov etter menneskerettighetsloven § 3, samt også over internasjonale konvensjoner og avtaler, og som dermed krever endringer på tilsvarende nivå for å være gyldige. Flere av disse endringene følger av Grunnloven, og en tilsidesettelse av disse vil måtte hente sitt grunnlag i en bestemmelse av Grunnlovs rang.
Definisjonsmakt kan defineres som; «makt til å omforme subjektive problemer til objektive» (Definisjonsmakt – Wikipedia). Det vil si makten til å gjøre sin egen definisjon til den gjeldende betydningen, noe Director-General Tedros ifølge det siste IHR utkastets artikkel 12 har.
Hvis vi går tilbake til Bell ser vi at han som oss er opptatt av sensuren som har økt mer og mer senere årene. Covid19-pandemien var en lang kavalkade av både formell og ikke minst praktisk sensur. Som størstedelen av befolkningen har godtatt uten å mukke. Bell sier:
Unsurprising to observers of the COVID-19 response, these proposed restrictions on individual rights under the DG’s discretion include freedom of speech. The WHO will have power to designate opinions or information as ‘mis-information or disinformation, and require country governments to intervene and stop such expression and dissemination.
Det som er ganske utrolig at folk godtar er at hvis disse tingene går igjennom vil personer i WHO få mye makt, personer med diplomatisk immunitet og hvor ingen har juridisk overoppsyn (ingen maktfordeling eller maktbalanse):
If these amendments are accepted, the people taking control over the lives of others will have no real legal oversight. They have diplomatic immunity (from all national jurisdictions). The salaries of many will be dependent on sponsorship from private individuals and corporations with direct financial interest in the decision they will make.
Endringer i artikkel 12 i IHR 2005
Bell ser på noen konkrete paragrafer/endringer:
Vi lar hans kommentar til ovennevnte stå for seg selv:
This Article both reduces the threshold for the DG to declare an emergency (it can just be a concern of a potential outbreak) and greatly increases the power of the WHO (removes requirement for State agreement) to then act.
Removes requirement for State to agree to release of information pertaining to that State. DG can declare a PHEIC against States wishes and instructions. The WHO becomes the dominant party, not the servant of the sovereign State.
(DG (Director General) er Tedros Ghebreyesus).
Ny artikkel i IHR 2005 – 13 A:
“States Parties recognize WHO as the guidance and coordinating authority of international public health response during public health Emergency of International Concern and undertake to follow WHO’s recommendations in their international public health response.”
Formuleringen til slutt i ovennevnte paragraf sier altså at landene forplikter seg å følge WHO’s anbefalinger. Kan det sies mer rett ut?
Endringer i artikkel 36 i IHR 2005
Dette handler blant annet om vaksine- og reisesertifikat, og dette er viktig. Og her bør vi kjapt nevne EU, som jobber mot akkurat mange av de samme målene som WHO. EU har blant annet vært en viktig promotør og tilrettelegger for koronasertifikat, og i tillegg fremmer de mange av WHOs agendaer blant annet via sitt One Health. Og One Health finner vi igjen i WHOs siste pandemitraktat-utkast, i artikkel 18. Relatert til dette er det også verdt å nevne at FHI-leder Camilla Stoltenberg åpent har innrømmet at Norge har forpliktelser til EU når det gjelder koronasertifikat, som vi blant annet omtalte i denne artikkelen.
I artikkel 36 står det:
Bell sier om dette:
As above. Setting up the WHO/WHA to set international travel requirements (the UDHR says there is a basic right to travel). While not new here, this is expanded by the expansion of PHEIC provisions, and focused more on the DG’s determination. It is moving from national sovereignty to a transnational travel control beyond national sovereignty – not directly answerable to populations, but heavily funded and influenced by private interests.
“Health measures taken pursuant to these Regulations, including the recommendations made under Article 15 and 16, shall be initiated and completed without delay by all State Parties”. Requirement for all countries to comply with these recommendations (they only take 50 percent of the WHA to implement). “State Parties shall also take measures to ensure Non-State Actors operating in their respective territories comply with such measures.”
Also requires private entities and citizens within the state to comply (which likely requires changes of many national laws, and the relationship between government and people). This requires a totalitarian approach from the State, subject to a totalitarian approach from a supra-state (but clearly not meritocratic) entity. Following these IHR revisions, the DG of WHO, at his discretion, has the capacity to order private entities and citizens in any country to comply with his/her directives.
Her er det mye å si. Men legg merke til den siste markerte formuleringen, som sier at land skal sikre at ikke-statlige aktører skal innrette seg etter bestemmelsene (som WHO har bestemt, og nasjonalstaten implementerer). Dvs. at et lands myndigheter forplikter seg til å kreve at organisasjoner og bedrifter implementerer det WHO har bestemt.
Pandemitraktaten – WHO CA+
Og så over til pandemitraktaten, også kalt WHO CA+. Som vi allerede har nevnt, traktaten (WHO CA+) og IHR 2005 må sees i sammenheng hvis man skal ha sjanse å forstå utviklingen. Som David Bell sier i sin siste gjennomgang, som vi for øvrig anbefaler å lese i sin helhet:
As currently drafted, the CA+ and IHR amendments complement each other. The IHR amendments concentrate on the specific powers and processes sought by the WHO and its sponsors. The CA+ concentrates more on the governance and funding to support these.
Det foregår nå arbeid i Intergovernmental Negotiating Body (INB) for å utarbeide og forhandle frem en pandemitraktat, som skal hjemles under WHO-konstitusjonen, artikkel 19 og 21. Det ser ut til å ha vært flere utkast i prosessen, men dette ser ut til å være siste utkast (her er det greit å påpeke at dette utkastet trolig vil få endringer før det endelige utkastes skal være klart før våren 2024).
Formuleringene i traktat-utkastet har en litt annen karakter enn formuleringene i de foreslåtte endringene i IHR 2005. IHR 2005 har formuleringer som vi finner åpenbart graverende for et lands suverenitet og frihet, mens det meste med første øyekast ser rosenrødt ut i utkastet til traktaten. Den er spekket med fyndord som “bedre helse”, “bedre sikkerhet mot pandemier”, “likhet”, “rettferdighet”, “menneskerettigheter”, “mangfold”, “kjønnslikhet”, ivaretakelse og ikke minst promotering av målene i Agenda 2030 (!), osv.
Man må lete nøye for å finne formuleringer å reagere på. Vi i Foreningen Lov og Helse mener i midlertid at for å forstå pandemitraktaten fullt ut det er helt avgjørende å se den i lys av våre erfaringer med Covid19-pandemien, og ikke minst se traktat-prosjektet i tett sammenheng med IHR 2005. I tillegg bør man ta med i vurderingen det bildet som tegner seg når man ser på EUs meget relaterte og synkrone prosjekter om digitalisering, sensur osv, uten at vi tar oss tid og plass til å gå gjennom akkurat dette her.
Utkastet til artikkel 5 i traktaten indikerer (på samme måte som IHR 2005 sier enda sterkere og rett ut) en maktposisjon for WHO ved en pandemi:
Recognizing the central role of WHO, as the directing and coordinating authority on international
health work, in pandemic prevention, preparedness, response and recovery of health systems, and in
convening and generating scientific evidence, and, more generally, fostering multilateral cooperation in global health governance.
Vi ser at WHO også i traktaten omtales som ikke bare et koordinerende organ, men styrende (directing). Lengre ned i utkastet ser vi den uttalte visjonen:
Vision: The WHO CA+1
aims for a world where pandemics are effectively controlled to protect
present and future generations from pandemics and their devastating consequences…
Oversatt sier de at tar sikte på en verden “hvor (kommende) pandemier er effektivt kontrollert for å beskytte nåværende og fremtidige generasjoner mot pandemier og de ødeleggende konsekvensene”.
Vi vil utfra vår erfaring med siste pandemi gjøre en vri på dette og erklære følgende:
Vi i Lov og Helse tar sikte på en verden hvor myndigheter er effektiv kontrollert for å beskytte nåværende befolkning og fremtidige generasjoner mot myndighetenes inngripende og ødeleggende tiltak og nedstengninger samt de ødeleggende konsekvensene av dette, slik vi har sett i Covid19-pandemien. Vi mener bestemt at WHO ikke er en “check and balance” mot dette, tvert imot.
Artikkel 17 i utkastet:
Artikkel 17 nr. 1ser slik ut, og her kan vi si rett ut at dette handler om at sensur skal formaliseres ytterligere:
Her er det helt avgjørende å se dette i lys av hva som skjedde i Covid19-pandemien, hvor sensur var av et enormt omfang, og hvor ytringsfrihet og fri informasjonstilgang formelt ble avsluttet. Vi har ikke her tid til å gå igjennom nøye dette med sensur, men vi kan uten å overdrive si at vi aldri har opplevd mer systematisert og omfattende sensur enn gjennom pandemien. Dette er meget dramatisk, fordi ytringsfrihet, som er en menneskerett, og fri tilgang til informasjon og ikke minst debatt er den absolutt viktigste bærebjelken i et demokrati. Ergo kan vi uten å overdrive også konkludere med at demokratiet formelt ble avsluttet i pandemien. Og det verste av alt – “alle” synes dette er helt greit (!). Derfor er vi nødt til å se ovennevnte artikkel i lys av sistnevnte erfaring, og forstå den Orwelliske nytalen som her benyttes.
Artikkel 17 nr. 2 og 3 ser slik ut:
Igjen er vi nok i praksis utsatt for kraftig Orwellisk nytale og vi får indikasjon på at folk nærmest skal tvinges til å ha tillitt til myndigheter, vaksiner og “vitenskap”. Når det her nevnes vitenskap er det viktig å forstå at dette ikke er snakk om reell vitenskap. Reell vitenskap er jo som de fleste vet når de vitenskapelige teser, teorier og studier blir utsatt for kritikk, åpen debatt og hvor motstemmer slipper til, og hvor motstemmer får lov å argumentere for falsifisering av den andre parts påstander eller teser. Dette ble formelt avviklet i pandemien, og det som her menes med “vitenskap” er WHO’s offisielle narrativ (hvor motstemmene skal sensurers bort, slik vi erfarte gjennom hele pandemien). Det er rett og slett “vitenskap” av denne typen:
Dette er ikke bare en feil av WHO, dette er bløff. Og det kan vi enkelt vite, fordi enhver faglig og seriøs analyse av tallene på den tiden ville lande på noe langt unna (lavere) enn 3,4 % dødelighet. En fagperson som John P. A. Ioannidis, professor ved Stanford University School of Medicine analyserte for eks. tallene i 2020 (men hans korreksjon til WHO og hovedstrømsmedier ble forbigått i temmelig stor stillhet) og kom frem til at dødeligheten var ekstremt mye lavere enn det WHO gikk ut med. Han fant ut at dødeligheten (IFR – infection fatality rate) var ca 0,25 %, og bare 0,05 % for friske personer under 70 år, her som et sjeldent unntak omtalt i hovedstrømspressen. Det er antakeligvis slik “vitenskap” som vist med det ovennevnte eksempelet fra WHO som de sikter til i traktaten sin, og slik “vitenskap” som nå skal få enda mer enerett i informasjonsflyten ut til folk.
Det å se traktat-arbeidet i sammenheng med IHR 2005 blir mer interessant når vi blar videre i utkastet og kommer til følgende i innledningen til traktaten artikkel 1 punkt 1):
The WHO CA+ and other relevant international instruments, including the International Health Regulations, should be interpreted so as to be complementary, compatible and synergistic, and the WHO CA+ should be interpreted in a manner that promotes and supports the implementation and operationalization of the International Health Regulations and other relevant international instruments.(min utheving)
Og videre i punkt 2):
(2) In furtherance of the foregoing, it is expressly noted that the WHO CA+ is developed to be consistent with the Charter of the United Nations and the Constitution of WHO, and to be complementary and synergistic with the International Health Regulations (2005) (and any later editions).(min utheving)
Denne traktaten må altså sees på som en styrking, eller ordrett “promotering av og støtte til” implementeringen av IHR 2005. Vi har spurt David Bell om hans kortfattede betraktning av traktat-utkastet, og han er helt enig oss i sistnevnte, i det han svarte:
The treaty, as currently written, will basically put the bureaucracy in place to support the IHR changes.
De som ser på WHO som en kompetent, uhildet og ikke-korrupt organisasjon som nå får økt emuligheter til å ta styringen i større grad over det enkeltes land (til tider lemfeldige) pandemihåndtering vil nok kunne betrakte fyndordene i traktaten som udelt positivt. Men her tror jeg det er viktig å kjenne lusa på gangen. Og i tillegg er det jo slik at WHO og landene i Vesten, og ikke minst Norge, jobber i tett pardans og etter vår mening ikke er noen “check and balance” for hverandre.
Den overordnede beskrivelsen av det som foregår (IHR 2005 sammen med WHO CA+, og strengt talt også det som fremmes av EU, Verdensbanken, WEF, GAVI og CEPI) beskrives som følgende av David Bell:
An international bureaucracy is currently being built with funding envisioned at up to $31 billion per year, including $10 billion in new funding. (For context, the entire current WHO annual budget is about $3.6 billion). This same bureaucracy will surveil for new and variant viruses, identify them, determine their ‘threat’ and then implement a response. This is essentially creating a self-perpetuating pandemic industry, with major internal conflicts of interest, funded by the world’s taxpayers but, being under a UN agency, having no national legal oversight and little accountability. Its justification for continued funding will rely on declaring and responding to perceived threats, restricting the lives of others whilst accruing profit to its sponsors through pharmaceutical recommendations and mandates.(mine uthevinger)
Vi i Lov og Helse tror denne ovennevnte beskrivelsen er mye mer treffende og mer realitetsorientert enn at “nå blir det endelig skikk på pandemi-håndteringene fremover”.
Presisering: formell juridisk binding?
Det vi kan diskutere er i hvilken grad alt det ovennevnte vil føre til juridisk binding for den enkelte nasjonalstat ved konflikt med nasjonale lover. For å si det på en annen måte – vil Norge måtte implementere WHOs fremtidige pandemi-beslutninger selv om det skulle bryte med våre nasjonale lover samt Grunnloven. Kanskje har den nevnte juristen som hadde motforestillinger i vår beskrivelse av saken rett i at dette ikke formelt avgir all juridisk suverenitet til WHO.
David Bell omtaler også dette i sin siste gjennomgang:
While both texts are intended to have force under international law, countries can theoretically opt out in order to preserve their sovereignty and protect their citizens’ rights. However, low-income countries could potentially face financial pressures, restrictions, and sanctions from entities such as the World Bank that are also invested in this agenda. Of relevance, the 2022 United States National Defense Authorization Act (HR 7776-960) includes wording concerning adherence to the IHR, and action concerning countries that are uncooperative with its provisions.
Det er kanskje på sin plass med en liten korrigering og presisering av det vi skrev i vår første lange gjennomgang av WHO-traktaten og IHR 2005:
Der er ikke gitt at disse to omtalte legale instrumentene som WHO nå jobber for å få på plass automatisk vil avgi norsk suverenitet rent formelt og juridisk, i hvert fall ikke i den grad vår første artikkel kanskje indikerte.
Det som i hvert fall er helt sikkert for oss er at alt dette er mange steg i en retning hvor WHO får enda mer makt (om det så bare er i praksis og ikke juridisk og formelt bindende), og mer og mer fremstår som en slags verdensregjering.
En av våre juristers gjennomgang
En av juristene i Lov og Helse har sett på traktaten og skriver dette:
I prinsippene i artikkel 4 nr. 1 står det at implementeringen av WHO CA+ er frivillig for landene og skal være i samsvar med menneskerettighetene. Det skal ikke diskrimineres når det gjelder å få tilgang på pandemiutstyr. Ifølge nr. 2 om retten til helse (hva nå det egentlig innebærer, alle har jo helse)vil hva som menes med helse ifølge WHO og deres “stakeholders” eller investorer kunne avvike fra oppfatningen til hver enkelt. I tillegg har landene suverenitet etter nr. 3 så lenge de ikke forårsaker skade på andre land og deres folk.
Så hvis et medlemsland blir ansett for å kunne forårsake skade gjennom f.eks. overføring av smitte, har ikke landene nødvendigvis suverenitet etter FN traktaten og internasjonal rett som det vises til.
I artikkel 15 snakkes det om fyndordene medvirkning og samarbeid. Det medfører å forankre ved å oppmuntre til engasjement og deltagelse og i samsvar med det at «alle skal med» (som det er blitt sagt i helseforvaltningen), jf. “whole-of-society approach”.
Dette er i samsvar med økt overvåkning ut i kommunene, for eksempel via Helsestasjon og skole. Dette er jo ikke en bestemmelse som åpner for noen særlig påvirkningsmulighet for lokalsamfunn. Bestemmelsen legger ansvaret ved oppstart av en pandemi på lokalsamfunn, og krever derfor en medvirkning i implementeringen av pandemiavtalen. Det er kanskje frivillig til en viss grad hvor mye man vil engasjere seg i gjennomføringen av pandemitraktaten. Det står at det skal fremmes toveis engasjement fra sivilsamfunnet, lokalsamfunn og ikke-statlige aktører, inkludert privat sektor, som en del av en helhetlig respons som involverer lokalsamfunn i beslutningstaking og bruker tilbakemeldings-mekanismer. Dette gjelder jo innenfor de gitte rammene, og gir jo lite spillerom hvor det kanskje i tillegg anses for å være fare for spredning av smitte, selv om det høres veldig fint ut hvordan man skal “gjøre pandemihåndteringen til sin egen”. Det dreier seg om involvering framfor medvirkning slik jeg ser det. Medvirkningen vil nok gjelde ubetydelige spørsmål om hvordan best gjennomføre bestemmelsene i en eventuell pandemitraktat.
I utkastet fra 1. februar 2023 har det kommet inn en ny artikkel 14 om ivaretagelse av menneskerettighetene, som sier at det ikke er ikke er diskriminerende om noe er «necessary to achieve the public health goal and the least restrictive necessary to protect the health of people». Altså vil det nok ikke bli regnet som menneskerettighetsbrudd hvis det anses nødvendig for å beskytte folks helse. Her kan det være delte meninger om hva som er å beskytte folks helse. Bestemmelsen legger videre opp til å ha en komite som rådgir myndigheter om vern av menneskerettighetene under «public health emergencies».
En viktig konklusjon og forståelse ut fra ovennevnte blir altså som følger:
Forankring og medvirkning etter bestemmelsen vil jo ikke gi lokalsamfunnene anledning til å avstå fra å delta i pandemihåndteringen.
Når det gjelder De Internasjonale Helse-reguleringene (IHR 2005) er de som sagt allerede implementert i norsk rett gjennom IHR forskriften, og eventuelle endringer kan legges inn der;
Helt til slutt er det viktig å presisere enda en ting. Frem til endelig avgjørelse i WHA i mai 2024 er det sannsynlig at det ville komme ytterligere noen endringer i WHO CA+ og IHR 2005. Disse vil trolig dreie seg om detaljer, og ikke endre det overordnete bildet i stor grad. Uansett får man vurdere de konkrete endringene i fremtiden når de eventuelt kommer. I tillegg er det også endringer i tidslinjen som WHO opererer ut fra. Bell forteller også om dette i sin siste mail til oss hvor han gjør oss oppmerksom på følgende:
Things have changed in the Who timeline- they are now listing the IHR amendments to be put to the 2024 WHA. However, they may put some pieces to the one this year – I have not seen them. Of significance, the changes from the last WHA, limiting review period to 6 months etc, will take effect this November, so will then apply to anything put in2024.
Vår oppfordring
Vi står ved vår kritikk av WHO og dets ovennevnte prosjekter, og at Norge skal knytte seg ytterligere til det vi helt klart oppfatter som globalt overstyre. Vi oppfordrer alle til å sette seg inn i det som foregår vedrørende pandemitraktaten og IHR 2005, og signere vårt opprop:
https://www.underskrift.no/vis/12339/
Denne artikkelen ble først lagt ut på nettsidene til Foreningen lov og helse.
