oss 100 kroner!
Parlamentsmedlem Andrew Bridgen (UK) var i Stavanger forrige helg på Spotlight-konferansen. To dager etter sto han rakrygget i parlamentet og opplyste britene om WHOs nye totalt udemokratiske traktat.
Er vi på vei til å bli melkekyr for legemiddelindustrien?
Ser vi alvoret? Alarmen bør ringe i den norske folkesjelen nå. Og det høyt! Om ett år er det for sent, i mai 2024 skal vår helseminister underskrive traktaten. Alt går foreløpig etter planen og vi vil miste det mest private vi har og som vi aldri kan hente tilbake. For norske politikere er i sluttforhandlingene med den samme WHO-traktaten som Andrew snakket om i parlamentet mandag. Din, min, våre barn og barnebarns rett til selvbestemmelse over egen kropp kan nå mistes. Storkapitalen står klar til å overta styringen over våre kropper. Det er et skrekkelig scenario som nå foregår i sanntid. Vaksine-presset vi opplevde under Covid-situasjonen vil bare være for barnemat å regne. I kombinasjon med digitale pass (forsøkt introdusert som koronapass) vil vi være fullstendig låst inn i storkapitalens grep. De som har pengene og eier teknologien vil styre oss og våre samfunn – ikke folkets representanter, våre folkevalgte.
Det var en ære å få møte Andrew Bridgen i Stavanger. Vi har begge samme erfaringen av å stå på en folkevalgt talerstol og bli totalt avvist i våre bekymringer rundt covid-vaksinen.
Folket i Storbritannia gikk sammen, samlet underskrifter, og krevde å få behandlet WHO-saken i Parlamentet. Nederst på siden vil du kunne lese en oversettelse av Andrew Bridgens tale samt et opptak av talen kommentert av Dr John Campbell.
Hele talen til Andrew Bridgen både på video og i norsk tekst lenger nede på siden!
Gjennom min utmelding fra MDG for ett år siden fikk jeg komme til orde i Stavanger Aftenblad. Den muligheten brukte jeg til å nettopp peke på WHO-traktaten og hva som holder på å skje. Da var det to år til traktaten skal underskrives og våre folkevalgte gir fra seg vår, folkets, helsesuverenitet UTEN å spørre oss om lov. Nå har det gått ett år til og folket har fremdeles ikke våknet til det som er i ferd med å skje. I mai 2024 skjer det. Da er det ingen vei tilbake.
La oss brøle høyt folkens! Det er vi som er folket. Det er vi som bestemmer!
Paneldebatt på Spotlight-konferansen
Her utdrag fra paneldebatten på Spotlight-konferansen der jeg var med i panelet sammen med Andrew Bridgen, Sasha Latypova, Phillip Kruse, Elsa Widding, og Jacob Nordangard. Det er på tide å rope høyt folkens!
Du kan se opptak av hele konferansen her: https://childrenshealthdefense.eu/live-stream/
Folkestyret krever folkeavstemming!
I Grunnloven § 49 står det følgende: «Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget […]». Folkesuverenitetsideen – at all legitim statsmakt stammer fra folket selv – er et svært viktig prinsipp i det norske demokratiet, sies det på Stortingets egne nettsider her.
Derfor må vi folket kreve folkeavstemming og høre om folket faktisk er villig til å gi opp sin helsesuverenitet til et ikke-demokratisk valgt organ som styres av storkapitalen.
SIGNER KRAVET OM FOLKEAVSTEMMING HER:
https://www.opprop.net/vi_krever_bindende_folkeavstemming_om_who-traktaten
Talen til Andrew Bridgen i det britiske parlamentet mandag 17. april 2023
Dr John Campbell har vært en viktig kilde til vitenskapelig debatt og informasjon i tiden vi har vært i. Her kommenterer han Andrew Bridgens tale.
Talen er oversatt til norsk under. Det er gjort hovedsakelig ved hjelp av Google translate og vil nok bli forbedret litt etterhvert. Original tekst kan finnes her.
17:19:00
Andrew Bridgen (North West Leicestershire) (uavhengig):
Jeg ønsker muligheten til å diskutere dette temaet velkommen. Jeg har etterlyst en slik debatt i noen måneder og takker de 156 000 velgerne som har latt oss ha den.
Pandemiavtalen må sees i sammenheng med de foreslåtte endringene i det internasjonale helseregelverket. Som George Santayana sa, er de som ikke klarer å lære historiens leksjoner dømt til å gjenta dem. Jeg har noen alvorlige bekymringer for at lærdommene fra den siste pandemien ikke har blitt lært av WHO selv, og at vi står i fare for å gi organisasjonen flere krefter til å overgå seg selv og gjenta disse katastrofale feilene.
Jeg vil starte med å snakke om selve WHO. Som min ærede kollega og representant fra Don Valley (Nick Fletcher) påpekte, ble WHO grunnlagt i 1948 som et spesialisert byrå av FN med ansvar for internasjonal folkehelse. Organisasjonen består av 194 medlemsland – stort sett alle med FN-medlemskap unntatt Lichtenstein og Pavedømmet. Den var opprinnelig basert på en WHO-konstitusjon som fortsatt er der i dag, men som vil bli grunnleggende endret av de to instrumentene det nå jobbes med etter covid-19-pandemien.
WHO er hjemmehørende i Genève og har derfor spesiell status. Dens ansatte er fritatt for skatt, og de og deres familier har alle diplomatisk immunitet. Dette er virkelig et overnasjonalt organ, ikke-demokratisk valgt og uansvarlig. Jeg tror at mine velgere ville fryktet dette.
Hvordan er WHO satt opp? Vel, det har noe som heter World Health Assembly, som møtes årlig i Genève. WHA er WHOs lovgivende og øverste beslutningsorgan. Den velger generalsekretæren og hovedstyret og stemmer over WHOs politikk. Den nåværende lederen av Verdens helseforsamling i WHO er en herremann ved navn Harsh Vardhan. I 2021 ga Indian Medical Association (IMA) – den indiske versjonen av British Medical Association (BMA), og den største sammenslutningen av leger i India – en uttalelse som protesterte mot Vardhan, fordi han støttet Coronil, et produkt som ble laget i India. IMA stilte spørsmål ved helseministerens etikk – Dr Vardhan var Indias helseminister på den tiden – i lanseringen av et fabrikkert og uvitenskapelig produkt som ble gitt til befolkningen i India. Han har siden blitt formann for WHA, som vil være den øverste myndighet og ledelse over den nye traktaten, som vil overstyre hver regjering i verden. Gitt at han trakk seg fra regjeringen i India på grunn av mistillit, hvorfor har han blitt betrodd med større ansvar? Det ser ut til at han har feilet sin vei oppover, som mange i WHO og WHA.
De opprinnelige idealene til WHO var svært prisverdige. WHO skal tjene folkets helse, styrt av medlemslandene, som vil implementere helsepolitikk i folkets interesse. I henhold til artikkel 3 i de internasjonale helseforskriftene – før de endres – vil statens suverenitet og rettsstaten bli respektert. Folks selvbestemmelse vil bli respektert fullt ut. Alle menneskerettigheter, konvensjoner og andre lover som land har sluttet seg til vil bli respektert. Det er beskyttet i henhold til artikkel 54 i den opprinnelige forskriften om menneskerettigheter.
Hvem finansierer WHO nå? Organisasjonen er finansiert som mange av våre regulatoriske myndigheter i Storbritannia: Medicines and Healthcare Products Regulatory Agency er 86 % finansiert av industrikilder, og Joint Committee on Vaccination and Immunisation, har medlemmene personlig erklært mer enn £1 milliard av interesser i big pharma, det det ble satt opp for å regulere. Det svekker offentlighetens tillit. WHO er ikke lenger majoritetsfinansiert av sine medlemsland – de de ønsker å kontrollere. Det er 86% finansiert av eksterne kilder.
Jeg er ikke sikker på at min ærede kollega og representant for Winchester (Steve Brine) har rett. Storbritannia er ikke den nest største giveren, men den tredje største. Den nest største giveren etter Tyskland er Bill og Melinda Gates Foundation, og jeg tror Gavi er den femte, så hvis vi legger dem sammen, er de de største giverne til WHO. Vi må spørre: hvorfor gjør de dette? De er også de største investorene i legemidler og den eksperimentelle mRNA-teknologien som viste seg å være så lønnsom for de som foreslo og produserte den under den siste pandemien. Faktisk sa WHO at bidragene fra medlemslandene til WHO-midler
«har vært begrenset og utgjør i dag bare 16% av WHOs totale budsjett»,
med
«en økende andel av finansieringen til WHO kommer som frivillige bidrag der givere styrer finansiering i henhold til deres prioriteringer.»
Vel, WHO’s prioriteringer er kanskje ikke prioriteringene til mine velgere i North West Leicestershire, eller velgerne i Storbritannia, fordi det er han som betaler musikeren som bestemmer melodien.
WHO fremmer innflytelsen fra privat-offentlige partnerskap. Den fremmer det på sine nettsider på en måte som hentyder at det lønner seg å delta i spillet. Alle kan kjøpe seg innflytelse hos WHO; det vil bare koste dem penger. Når det gjelder rådgivning, sa WHOs egen interne rapport – evalueringen i sin sluttrapport av 23. mai 2022 – at de ulike interessegruppene har flere innspill til WHOs politikk enn medlemslandene. WHOs egne tall sier at kun medlemslandenes deltakelse var 40 % av bidragene, mens 60 % kom fra ikke-medlemsland og 276 interessenter.
Det er klart at det er en sterk ekstern innflytelse på WHOs politikk, en enhet hvis endringer i det internasjonale helseforskriften og pandemiavtalen vil tre i kraft innen mai 2024 hvis dette parlamentet ikke gjør noe og ikke stemmer. Å gjøre ingenting er ikke et alternativ: dette vil ikke bare forsvinne.
WHOs mellomstudie sier at WHO er en internasjonal organisasjon opprettet som et underorgan av FN for målet om å oppnå «høyest mulig helsenivå» for alle mennesker, men til hvilken pris? Hva koster demokratiet? Hva koster individuelle friheter? WHO er nå 80 % finansiert av ikke-medlemsland, og er sterkt påvirket. Under pandemien vokste WHO i påvirkningskraft, som gjennom å kunne definere rett informasjon. Organisasjonen inntok en maktposisjon – og dette vil nå bli vedtatt i lov og være bindende, i de to nye instrumentene – at WHO har evnen til å si hva som er desinformasjon.
Når noen sier at vitenskapen er avgjort på et hvilket som helst spørsmål, foreslår jeg at dette parlamentet vil lukte en rotte med en gang. Vitenskapen er aldri avgjort: den er alltid åpen for modifikasjoner og for nye ting som kan oppdages og teser foredles. WHO sier at de vil være dommeren for hva vitenskapen er, og det kan ikke være riktig. Det er litt som noen sier at markedet har endret seg – vel, etter min erfaring har det aldri gjort det. Det er et stort maktgrep. De to instrumentene – pandemiavtalen og endringene i det internasjonale helseregelverket – utvikler seg parallelt.
Jeg er virkelig bekymret for om kolleger faktisk har lest traktaten, for når vi tar ut ordene «ikke bindende» gjennom en endring, blir den helt klart bindende. Dette er bindende traktater: Hvis vi ikke gjør noe, er de bindende – juridisk bindende for alle nasjoner. De bringer inn en idé kalt «One Health», som utvider muligheten for generaldirektøren for WHO å kalle en folkehelsenødsituasjon av internasjonal interesse – som for øvrig er forkortet til FAKE. Det står at han kan hente inn disse fullmakter ved mistanke eller risiko for en internasjonal hendelse. Det trenger ikke engang å være et patogen som påvirker mennesker; det kan påvirke dyr. Det kan være på grunn av miljøet eller en økning i nivåene av karbondioksid.
Jeg foreslår at ærede representanter leser traktaten. Det er en massiv utvidelse av makter. På et øyeblikk kan kun en mann – Tedros – egenhendig overta all helsemakt i verden på vegne av WHO. Ikke bare vil han overta makten; når han tar makten, vil han bestemme når pandemien eller nødsituasjonen er over og når han vil gi makten tilbake til dette parlamentet, der folkevalgte skal representere interessene til våre velgere. Vår makt som folkevalgte vil bli suspendert.
Mens vi snakker om Mr. Tedros, minner jeg parlamentet om at denne herren vil bestemme verdens skjebne, fordi det vil være hans gave å kunne erklære nødsituasjoner. Se på oppførselen til WHO under det nylige ebola-utbruddet i Den demokratiske republikken Kongo, der 83 personer som jobbet for WHO misbrukte lokale kvinner seksuelt, inkludert seksuelle overgrep mot en 13 år gammel jente. Det hele ble dekket til. Det var et lekket dokument fra WHO, som ville ha ligget foran Tedros’ komité. En konfidensiell FN-rapport levert til WHO forrige måned konkluderte med at ledernes håndtering av en sak ikke brøt med WHOs retningslinjer for seksuell utnyttelse fordi den aktuelle kvinnen ikke var mottaker av WHO-hjelp, siden hun ikke mottok noen humanitær støtte. Det er helt uakseptabelt, hvis det er reglene til en organisasjon som skal avgjøre om mine velgere er låst inne i seks måneder eller tre måneder, og om de kan gå og se bestemødrene sine. Jeg synes ikke det er akseptabelt.
De foreslåtte nye traktatene vil komprimere den obligatoriske rapporteringstiden for regjeringer til å rapportere en mulig risiko for folkehelsen til WHO til 72 timer, og Mr. Tedros vil ta en avgjørelse. Det er alt for lite tid for meningsfull forskning på hva den reelle risikoen er, og det vil potensielt føre til mange falske alarmer og unødvendige forstyrrelser. De to foreslåtte instrumentene søker å ta enorme makter bort fra dette parlamentet og alle andre parlamenter rundt om i verden, og de må vurderes svært nøye. Å stikke hodet i sanden vil ikke gjøre det, og det vil ikke gjøre for mine velgere. Hvis vi har lært noe av avstemningen vi hadde i 2016, så er det at folk i dette landet ikke ønsker å bli styrt av ikke-demokratisk valgte, uansvarlige byråkrater, og det er ingen som er mer uansvarlig og ikke-valgt enn folk i WHO. De betaler ikke skatt, og de og deres familier har immunitet mot påtale fordi de har diplomatisk immunitet. De er også under de enorme økonomiske interessene til den som ønsker å finansiere dem.
Mange eksperter sier nå at de to foreslåtte instrumentene grunnleggende sett vil tilbakestille forholdet mellom borgere og suverene stater – ikke bare i dette landet, men rundt om i verden. WHO er et ikke-valgt, uansvarlig og ovenfra-og overnasjonalt organ, og traktatene vil gi dens generaldirektør fullmakt til å pålegge medlemslandene omfattende, juridisk bindende retningslinjer. WHO ville ha makt til å tvinge selskaper i dette landet eller et hvilket som helst annet land til å produsere visse medisinske behandlinger og eksportere dem til andre land. Den ville ha makt til å stenge enhver virksomhet i dette landet, uavhengig av hva lokalbefolkningen mener eller til og med hva dette parlamentet mener.
De foreslåtte traktatene vil ta bort all beskyttelsen et demokrati gir, og de vil ta bort artikkel 3 i den opprinnelige WHO-konstitusjonen, som handler om respekt for menneskerettigheter og verdighet. Det vil nok bli erstattet av en intetsigende uttalelse som sier at det vil være likestilling, noe som betyr at alle vil bli behandlet likt. Det betyr også at det bare ville være én løsning på ethvert internasjonalt problem rundt om i verden, som ville føre til en alt-eller-ingenting-situasjon. Hvis jeg hadde hatt tid nå, ville jeg gå inn i alt det WHO gjorde galt i den siste pandemien. Hvis WHO tar feil, vil hele menneskeheten ta feil. Det ville ikke være noen konkurranse. Hvis det bare var én bilprodusent og bare én løsning, er jeg ikke sikker på at det ville vært den beste bilen vi noen gang kunne hatt. Konkurranse mellom nasjoner om løsninger er en god ting.
Jeg har alvorlige bekymringer for de to foreslåtte instrumentene, og rundt hvem som styrer og kontrollerer WHO. Det er dumt om man ikke ser at farmasøytiske giganter har enorm innflytelse over retningen til WHO, med deres lobbykraft. De mange multinasjonale selskapene erstatter, med sin størrelse og omfang, nasjonale myndigheter og med over 80 % av WHOs budsjett nå som spesifisert finansiering, har de evnen til å styre politikkens retning. Jeg synes det er riktig å si at vi driver bort fra WHOs originale og edle etos om å fremme en demokratisk, helhetlig tilnærming og samarbeid om folkehelse.
WHO har sviktet oss med sin måte å respondere på covid. I januar 2020, som det har blitt påpekt, fortalte de oss fortsatt at det ikke var noen person-til-person-overføring av viruset. Det var feil. De foreskrev deretter lockdowns og massevaksinasjon under pandemien, noe som førte til mutasjoner. Den pandemiske reaksjonen til WHO og nasjonale myndigheter bør være en advarsel om virkningen på innbyggerne når vi overlate makten til staten. Det er absolutt ingen grunn til å nå gå enda lenger i å overlevere folks rettigheter og friheter.
Pandemiresponsen illustrerte brutalt at den profittoptimaliserte måten å løse elleskapets goder på som WHO forfølger ofte kolliderer med barns helse. Før jeg uttalte meg 13. desember om risikoen ved de eksperimentelle mRNA-vaksinene, var MHRA ute etter å godkjenne vaksinering av barn ned til seks måneders alder her i landet. Jeg er veldig takknemlig for at Regjeringen lyttet og at vi ikke gjennomførte. Faktisk ble godkjenningen skjøvet tilbake til personer over 50 år, og etter talen min 17. mars er jeg glad for at regjeringen ytterligere skjøv grensen til bare de over 75. På noen få måneder er det en enorm forskjell fra det å prøve å vaksinere alle aldersgrupper. Hvis vi alle var underlagt kun én felles global regel, ville vi gjort akkurat det motsatte av hva dette landet individuelt har bestemt seg for å gjøre.
Mens vi er inne på temaet ugjennomsiktige, udemokratiske organisasjoner, er det interessant å se hva EU gjør. EU mener at vi må styrke alt dette. Ikke bare vil WHO få lov til å ha en avdeling for feilinformasjon, som vil være dommeren for hva sannheten er under en nødsituasjon, men EU vil vedta nøyaktig den samme politikken og ha sin egen slik avdeling, slik at det i en pandemi vil bare være kun én versjon av sannheten. Det er vel ikke så bra for vitenskapen?
One Health-tilnærmingen er en hele-samfunnet-tilnærming. WHO vil ha muligheten til å mobilisere alle aspekter av samfunnet vårt. Når WHO kaller noe en nødsituasjonen, vil de overta makten i samfunnet og holde det i gang. WHO vil da ha kontroll over absolutt alle aspekter av våre borgeres liv. Dette er helt massivt. Det finnes ingen viktigere traktat. Hvis vi skulle gi bort slike fullmakter – jeg ville aldri stemt for det – burde vi ha en folkeavstemning, fordi suvereniteten tilhører folket. Det er ikke vårt å gi bort; det vet vi fra folkeavstemningen i 2016. Jeg håper at salen lytter veldig nøye og leser disse dokumentene.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Susanne Heart.
