oss 100 kroner!
Bokanmeldelse av Putin-biografiene til Bjørn Nistad, Øystein Bogen og Hans-Wilhelm Steinfeld.
Omtale, sammenligning og kommentarer knyttet til 1. Russlands redningsmann – en politisk biografi om Vladimir Putin, skrevet av Bjørn Nistad og utgitt av Vidarforlaget i 2016. 2. Putin og jeg – Russlands vei fra håp til håpløshet av Øystein Bogen (Kagge, 2016) og 3. Putin av Hans-Wilhelm Steinfeld (Cappelen, 2020). De nevnes i denne rekkefølgen, da det var i denne rekkefølgen jeg leste dem.
«Dokumentarer hevder å representere fakta – de kan ikke kun vurderes etter hvor stor emosjonell berøringskraft de har». Dette, som jeg skrev i Ny Tid desember 2017, var en kritikk av Ny Tids omtale av flere dokumentarfilmer, der anmelderne syntes å være lite bevisst på at slike filmer kan være en del av den pågående informasjonskrigen. Men det som gjelder for dokumentariske filmer gjelder også for dokumentariske bøker. Hvor nøytrale er de, eventuelt: hvor mye prøver de å påvirke leseren til et visst syn?
Biografier kan være omstridte og de to førstnevnte ovenfor er så forskjellige at man tidvis får inntrykk av at de omtaler to forskjellige menn. Også bøkenes titler signaliserer det. Bjørn Nistad, som er doktor i russisk historie og har skrevet flere bøker om Russland, er russofil og beundrer dessuten Vladimir Putin, Russlands president siden 2000 (hvis vi ser bort fra de fire årene han var statsminister). Så de som leser hans bok får et sympatisk og forståelsesfullt Putin-portrett.
Øystein Bogen, TV 2s mangeårige utenriksreporter med vekt på Russland, hevder riktignok også at han er glad i Russland, men at Russland under Putin har fått ham til å skifte mening. Hans bok er i bunn og grunn et nidportrett. Han avslutter forordet sitt med å påstå at «Russland under Putin har sluttet å se framover» og er på vei «i galloppfart tilbake til Stalin-tiden».
Hans-Wilhelm Steinfeld, NRKs Russland-korrespondent i flere årtier (til og fra), og på sett og vis Bogens læremester (ifølge Bogen sjøl) sier tvert imot dette, fire år etter Bogen: «Det må gjentas at Vladimir Putin langt ifra gjeninnførte sovjetiske tilstander. Jernteppet ble ikke gjeninnført, trosfriheten ble opprettholdt og langt på vei gjaldt det også talefriheten (…) Der Stalin henrettet politiske motstandere fikk de 25 års fengsel under Bresjnev. Under Putin fikk dissidentene ofte bare 15 døgn i kasjotten etter en demonstrasjon» (s 101).
Det er altså ikke likegyldig hvilken Putin-biografi man leser. Boka til Steinfeld befinner seg omtrent midt imellom de to andre når det gjelder synet på Russland og Putin. Den var for meg overraskende nyansert, tatt i betraktning at Steinfeld iblant har uttalt seg svært foraktelig både om Russland, russere og Putin. Skjønt helt overrasket var jeg ikke, da Steinfeld er temperamentsfull og kan ‘slenge med leppa’ i ulike retninger, noen ganger aggressivt, andre ganger godlynt, nesten som om han angrer seg.
Ernest Hemingway fikk høre noe lignende, at Klokkene ringer for deg, hans bok om borgerkrigen i Spania var mer nyansert og ærlig enn de reportasjene han skrev da han var reporter der for Esquire under krigen, en oppdragsgiver som ønsket en viss vinkling, ifølge den dokumentarserien som NRK sendte om Hemingway i 2021.
Russlands redningsmann – en politisk biografi om Vladimir Putin (Bjørn Nistad, 2016)
Denne boka er både den mest fokuserte og den grundigste av de tre. Jeg fant heller ikke sjølmotsigelser av den typen jeg fant i de to andre, som jeg kommer tilbake til. De som kjenner meg er nok ikke overrasket av at jeg sier dette, da mitt syn på Putin og Russland sammenfaller ganske mye med Nistads syn. Men det finnes objektive grunner til å si det. Boka er mest fokusert av de tre simpelthen fordi den kun handler om Putin og forhold som er politisk relatert til Putin, mens partier i Bogens bok er sjølbiografiske. Og Steinfelds bok er mot slutten preget av fyllstoff, av historisk og anekdotisk slag, blant annet om store russiske forfattere. Det er interessant i og for seg, men malplassert, etter min mening. Ja, det synes som om dette kan ha blitt lagt til for at boka skal bli lang nok, 232 sider, inkludert bilder. (Nistads bok er på 328 sider, Bogens på 413 sider. Nistads bok er dog mer tettskreven, med mindre skrift enn Bogens).
Russlands redningsmann er grundigst av de tre rett og slett fordi Nistads beundring for Putin har ført til at han har gått dypere når det gjelder å sammenfatte og analysere hva Putin har sagt, gjort og skrevet. Ja, det er i alle fall min analyse. Dessuten kan det også sies å være objektivt riktig å kalle Putin for Russlands redningsmann. Dette fordi landet var nær ruin både økonomisk og på andre måter etter nærmere ti år under Boris Jeltsin. Da ble Russland nærmest til verdens, eller i hvert fall Vestens ‘laughing stock’, latterliggjort, hånet og baksnakket, og de fleste russere var flaue over å ha en sånn leder. Det tok ikke mange år med Putin før latteren stilnet. Han fikk riktignok god hjelp av høye priser på gass og olje, noe også Nistad poengterer. For det at Nistad beundrer Putin betyr ikke at han er ukritisk. Han kritiserer også Putins støtte til Jeltsins reformer da de fant sted (og roser ham fordi han et stykke på vei reverserte dem).
«Allerede i januar 1992 uttalte 81 prosent av befolkningen i en meningsmåling misnøye med den økonomiske situasjonen» (side 55). Like før Putin ble valgt til president for første gang 26. mars 2000, med 53 % av stemmene, viste en meningsmåling at misnøyen med ‘demokratiet’ som ble utviklet under Jeltsin var så omfattende at kun 13 prosent av russerne mente at Russland trengte demokratiske reformer mens 71 prosent svarte at Russland trengte en sterk leder og 59 prosent sterk stat (s 91). Jeltsin hadde altså gitt demokrati et dårlig rykte i Russland.
Nistad kritiserer også Putins forsøk på pensjonsreform i 2005, som gikk ut på å fjerne naturalytelser som inkluderte gratis kollektivtransport, medisiner og telefon og erstatte dem med pengeoverføringer. «Motstanderne mistenkte, ikke uten grunn, myndighetene for å ville spare penger. Og de påpekte at det ikke var noen garanti for at de lovede pengeutbetalingene ville bli økt i takt med prisutviklingen» (s 168). Dette førte så til en bølge av protester fra både kommunister og andre venstrekrefter, men også fra talspersoner for det liberale Jabloko-partiet samt at store deler av pressen «hudflettet reformen», iflg Nistad, som imidlertid berømmer Putin for å snu prosessen etter at «flere tusen pensjonister blokkerte innfartsårene til Moskva for å protestere». «I St Petersburg og en rekke andre russiske byer var det massedemonstrasjoner mot regjeringen» (s 168).
«I denne situasjonen ga Putin regjeringen ordre om å gjøre retrett og straks å innføre tiltak som kunne få misnøyen i befolkningen til å opphøre. Resultatet var at de eksisterende naturalytelsene ble beholdt, samtidig som pensjonene ble økt (…) Putin, som vanligvis hadde god nese for hvordan vanlige mennesker følte og tenkte, hadde feilvurdert befolkningens vilje til å godta ytterligere markedsøkonomiske reformer (…) Bortsett fra beslutningen om å dra til Sotsji etter Kursks undergang fremfor å stille seg i spissen for redningsarbeidet, var forslaget om å avskaffe naturalytelsene til pensjonister og trygdede Putins største politiske feilberegning» (s 169).
Forsvarere av Russlands styreform kaller den for «suverent demokrati»1., som sikter til at Russland ikke er styrt av ytre krefter. Det er i hvert fall mer enn man kan si om Norge. Nistad betegner styreformen som «en slags halvoffisiell statsideologi i Putins Russland» (s 170).
Det finnes videre objektivt gode grunner til at Putin er populær blant russerne, som kan sammenfattes med noe så enkelt som bedre levekår, det sier til og med Øystein Bogen i sin ellers negative bok. Samt at Russland har gjenvunnet mye av sin posisjon som stormakt i verdenssamfunnet (som har vært med på å styrke russernes stolthet over å være russere). Det er nok framfor alt dette, at Russland har fått mer innflytelse i verdenssamfunnet på bekostning av Vesten, som er den egentlige årsaken til at Putin fikk så mye kritikk fra vestlige medier og eliter, også lenge før 2014.
Putin har i Norge/Vesten blitt kritisert mye for å føre en aggressiv og antivestlig politikk. Men for det første var Putin alt annet enn antivestlig de første årene. På hjemmebane fikk han tvert imot mye kritikk for å gå for langt i å tekkes Vesten, og særlig USA. «Som svar på terrorangrepet mot USA 11. september 2001 hadde Putin satt sitt politiske liv på spill ved å tilby amerikanerne full støtte i kampen mot terror». Men utakk er verdens lønn: «Dette tilbudet om samarbeid hadde den amerikanske ledelsen besvart med å utvide NATO østover, ved å angripe Irak, som hadde vært en av Sovjetunionens allierte i Midtøsten, og ved å forsøke å lage et ‘rakettskjold’ som truet den kjernevåpenmessige likevekten mellom USA og Russland» (s. 192). «Følelsen av å ha blitt dårlig behandlet av USA og andre vestlige land etter avslutningen av den kalde krigen delte Putin med det store flertallet av sine landsmenn» (s. 193).
For det andre har nok Nistad rett i at Putins nærmeste utfordrer i 2000, kommunistlederen Gennadij Zjuganov2, ville ha ført «en langt mer selvhevdende og antivestlig utenrikspolitikk enn den Putin førte» (s 123). Det samme kan nok sies om visse andre kandidater, som nasjonalisten Vladimir Zjirinovskij som har stilt som kandidat ved presidentvalgene fem ganger uten noen gang å få mer enn 9,4 prosent av stemmene (i 2008).
Påstander om omfattende valgjuks i Russland regnes som etablerte sannheter i Norge. Nistad kommenterer blant annet på denne måten: «Påstanden om at dumavalget i 2011 var blitt grovt forfalsket tar ikke hensyn til at Det forente Russland (Putins parti) gikk klart tilbake sammenlignet med valget i 2007 (…) Den tar heller ikke hensyn til at valgutfallet var i samsvar med diverse meningsmålinger utført av uavhengige meningsmålingsinstitutter i månedene før valget» (s 242). Hans-Wilhelm Steinfeld går heller ikke lenger enn til å si «påstått valgjuks» i sin bok, Putin (side 159).
Om protestene som oppsto etter valget med basis i påstander om valgjuks skriver Nistad:
«At fremmede makter var involvert i protestaksjonene mot dumavalget kan det være liten tvil om. I USA finnes det flere organisasjoner og fond som har som erklært hensikt å spre demokrati og markedsøkonomi etter vestlig forbilde til andre land, herunder Russland. Og sammen med amerikansk etterretning har disse organisasjonene stått bak diverse regimeskifter rundt om på kloden (…) Vanlige russere var ikke i tvil om at protestaksjonene var framprovosert av Vesten. Ved en meningsmåling vinteren 2012 erklærte 2/3 av respondentene at de antok at Vesten sto bak protestene» (s. 242 og 243).
Da Putin ble ‘håndplukket’ av Jeltsin i 1999 var det først som statsminister. Og Putin skal ha sagt at han da ikke trodde at hans politiske karriere ville vare mer enn et par måneder, antagelig fordi det var omtrent så lenge Jeltsins tidligere statsministere varte før de ble skiftet ut. Men Putin skal ha bestemt seg for å bruke denne tiden til best mulig å «nedkjempe de tsjetsjenske opprørerne slik at Russland ble reddet» (s 306). Da Jeltsin overraskende gikk av 31. desember 1999, flere måneder før hans periode utløp, ble Putin fungerende president inntil han første gang ble valgt 26. mars 2000.
Nistad mener at Putin har medfødte lederegenskaper, «ikke minst evnen til å behandle mennesker og til å finne fram til de rette personene han har bruk for (…) I de forskjellige lederstillingene han har hatt, har Putin klart å omgi seg med dyktige medarbeidere som har kunnet utfylle hverandre».
Nistad siterer også rosende ord fra politiske motstandere av Putin, som Irina Khakamada, en av lederne for Unionen av høyrekrefter: «Vladimir Putin har høy kommunikasjonsevne. Han har en enorm tålmodighet. Selv når han er uenig vil han høre etter, og det for en god stund. Mange ville for lengst ha mistet tålmodigheten, selv ville jeg i hvert fall ha gjort det. Men han hører høflig etter» (s 310). Nistad har nok rett i at denne formen for respekt og «rolig saklighet», som han kaller det, er noe vanlige russere setter pris på.
Putins suksess bygger ifølge Nistad på en kallsbevissthet i form av en tro på at han er den rette personen til å lede Russland, som medfører at han kjemper for ideer framfor penger. Og med et slikt kall er det naturlig å anta at Putin bruker svært mye tid og energi på å sette seg inn i forhold som er viktige for å kunne utføre oppgaven, samt at han etter alt å dømme hadde denne dedikasjonen fra før. «En slik kallsbevissthet er trolig en fordel for en politiker, men den kan også gjøre ham eller henne til en besserwiser. Og den kan få vedkommende til å klamre seg til makten for lenge eller til på en uheldig måte å nøle med å utpeke en etterfølger» (s 306).
Nistad sier noe lignende om Det forente Russland (Putins parti), som har «en dominerende posisjon i russisk politikk, og opposisjonen har knapt noen makt. Dette gir stabilitet og kan være en fordel i en situasjon der Russland må samle sine krefter for å gjenreise seg politisk og økonomisk. Det forente Russlands stilling som et i realiteten statsbærende parti kan imidlertid også være farlig. Uten konkurranse fra andre partier kan Det forente Russland degenere til en byråkratisk organisasjon besatt av karrierister som ikke har andre ambisjoner enn å sørge for sitt eget velbefinnende» (s 327).
Dette er omtrent som å høre en beskrivelse av Einar Gerhardsens ettpartistat, som historikeren Jens Arup Seip kalte den i sitt berømte essay fra 1963, bortsett fra at den epoken ‘kun’ varte i 20 år, mens Putin er inne i sitt 24. år. Ellers er de to beskrivelsene ovenfor også eksempler på at Nistad klarer å forholde seg kritisk til Putin og Russland til tross for sin hengivenhet.
Putin og jeg – Russlands vei fra håp til håpløshet (Øystein Bogen, 2016)
Etter først å ha lest Øystein Bogens Russlands hemmelige krig mot Vesten (2018) var Putin og jeg en forbedring både språklig og på andre måter, blant annet grunnet en lang omtale av den katastrofale hendelsen med ubåten Kursk i august 2000, da over 100 russiske militære sjømenn omkom på Nordishavets bunn. Jeg har ingen grunn til å tro annet enn at Bogens beskrivelse av dette i hovedtrekk er riktig, der han skildrer inkompetanse, ansvarsfraskrivelse, bortforklaringer mm, både i forkant av ulykken og under redningsarbeidet, som kom for seint i gang (når det gjelder Kursk er dessuten Nistad, Steinfeld og Bogen temmelig enige).
Først kollapset Sovjetunionen, i desember 1991. Men man kan ikke si at Den russiske føderasjon, som er Russlands offisielle navn, steg opp fra asken, dvs Sovjetunionen, som en fugl føniks. Snarere var Russland enda nærmere en tilstand av aske da Putin tok over. Og det var fortsatt uvisst om gjenreising var mulig da også denne ydmykende hendelsen med Kursk inntraff, altså på et tidspunkt da Russland knapt hadde begynt gjenreisningen etter de katastrofale 90-åra, da moralen i samfunnet og stoltheten over å være russer var på et historisk lavpunkt.
Putin og jeg er også mer personlig enn Russlands hemmelige krig mot Vesten, faktisk ganske morsom til tider, paradoksalt nok når Bogen beskriver sin tid på Forsvarets Høyskole og tiden etterpå som tolk. Beskrivelsene inkluderer møter med russisk alkoholkultur, men også en innrømmelse av at norske statstjenestemenn hadde en tendens til å oppføre seg nedlatende overfor Russland og russere3.
Bokas undertittel, «fra håp til håpløshet», sier allikevel alt om Øystein Bogens negativitet og selektivitet når det gjelder å tolke Putin og Russland. Det finnes også en del sjølmotsigende påstander. Som når Bogen i forordet påstår at «lille Vladimir Vladimorovitsj Putin» var en «bortskjemt rampegutt med et ustabilt temperament».
Bortskjemt i en arbeiderfamilie i etterkrigstidens Leningrad (St. Petersburg)? Det vil forundre meg mye om ikke Bogen hadde en langt mer bortskjemt oppvekst. Og ganske riktig. For nesten 40 sider seinere skriver han om at Putins barndom inkluderte en krigsskadet far, at «sporene og minnene etter nazistenes to og et halvt år gamle beleiring fantes fortsatt over alt», at moren hans nesten hadde sultet i hjel under beleiringen og at en eldre bror «bukket under for sykdom – en av over en million sivile som mistet livet i Leningrad under krigen» (s 43). Putin ble født i 1952 og bodde (slik jeg forstår Bogen) sine første år med sin mor og far og to andre familier i et rom på 20 kvadratmeter uten varmt vann. Bortskjemt, Bogen?
Videre: «Vladimir hadde ingen enkel oppvekst, men sannsynligvis var den ikke ekstraordinært vanskelig heller, sammenlignet med mange av innbyggerne i de andre sønderbombede byene vest i landet» (s 44). «Det var ingen klemming. I den familien var det veldig lite kos og kjærlighet», skal Putins barneskolelærer Vera Gurevitjs ha sagt ifølge Bogen (s 45). Hvorfor påsto Bogen at Putin ble bortskjemt som barn og hvorfor fikk denne sjølmotsigelsen passere gjennom redaktør og forlag til utgivelse?
I forordet hevder Bogen videre at Russland under Putin har «sluttet å se framover». Det at Putin har sluttet å se framover faller på sin egen urimelighet når man ser på hva Putin og Russland har utrettet når det gjelder å bygge gode forbindelser til land utenfor Vesten.
Ta også Nord Stream som et eksempel (sjøl om disse gassrørledningen av andre årsaker fikk en stygg skjebne):
«Nord Stream er verdens lengste undersjøiske rørledning (1222 kilometer) og de to første rørene ble anlagt mellom mai 2011 og oktober 2012. Den utgjør den undersjøiske delen av det større nettverket for gassrørledninger mellom Russland og Tyskland, Jamal-Europa. Den første delen av systemet (Nord Stream 1) ble ferdigstilt i 2011. Den andre delen (Nord Stream 2) er under bygging, og ventes ferdigstilt i løpet av 2021» – Store Norske leksikon avlest 6. august 2021.
Videre har Russland blitt verdensledende i eksport av hvete og andre kornsorter, foran EU, USA, Canada og Ukraina,4 samt at eksport av andre fødevarer og teknologi5 har bedret seg. Om sistnevnte skrev Moscow Times: «Russlands inntekter fra eksport av teknologi har mer enn tredoblet seg de siste to åra (…) Kreml har vært på en aggressive offensiv for å redusere Russland avhengighet av utenlands-produsert teknologi siden Vestens innføring av sanksjoner etter Moskvas annektering av Krim i 2014» (1. september 2021).
Et annet sted påstår Bogen at det ustabile temperamentet er «en vedvarende faktor» i Putins personlighet. Ja, Putin har et «vanvittig temperament» påstår Bogen i forordet. Men på side 65 lyder det slik: «Til slutt var det Putins personlige egenskaper – ryddighet, ro og en tilsynelatende mangel på politiske ambisjoner», som etter Bogens mening var årsaken til at Jeltsin valgte ham som sin etterfølger. Hvordan henger dette sammen med ustabilt og vanvittig temperament?
I forordet påstår Bogen også at Putins lederskap i Russland er preget av «uberegnelige nykker». Uberegnelig? Vel, han kan for eksempel ha siktet til det han kaller Russlands okkupasjon eller annektering av Krim. For det var ikke mange som forutså denne, riktignok diskutable, gjenforeningen av Krim med Russland. Men den skyldtes etter alt å dømme et initiativ fra Krim, ikke Putin, sjøl om det forsåvidt kan ha vært en større eller mindre grad av avtalt spill.
Bogen kan også ha hatt Russlands inntreden i Syria i tankene. Denne hjelpen til Syrias myndigheter fra og med 30. september 2015 var uventet og en strek i regningen både for Bogen og de kreftene i verdenssamfunnet som han representerer i denne saken, nemlig NATO, Saudi Arabia, Qatar og andre, som da i godt og vel fire år hadde prøvd å styrte Syrias president Bashar al-Assad med hjelp av sanksjoner og væpnede opprørere/terrorister. På side 406 presterer Bogen å gi Putin skylda for at syrere har flyktet fra landet sitt, når faktum er at det var nevnte land som startet krigen mot Syria.
Bogen ser egentlig bort fra Putins oppriktige ønske om bedre forbindelser til Vesten, hvordan han la til rette for det og hvordan drømmen ble knust på grunn av NATO-utvidelsene og annet. Han vil tilsynelatende ikke se at dette har gitt Russland god grunn til misnøye. Vestens sanksjoner mot Russland og en stadig mer aggressiv politikk overfor Kina har dessuten ført til en allianse mellom Russland og Kina, om ikke i navnet, så i alle fall i gavnet. Samt sterkere bånd mellom de to og land som Syria, Iran og Venezuela. Ja, også det tidvis anstrengte forholdet mellom Hviterussland og Russland har blitt bedre grunnet Vestens forsøk på regimeskifte i Hviterussland fra ca september 2020.
Ellers er boka fylt med insinuasjoner om at Putin har en sinnslidelse og gjentatte sammenligninger mellom Putin og Stalin, Putin og Hitler. Påstander om sinnslidelser var for øvrig et typisk knep Stalin brukte mot politiske motstandere. Så også TV 2s ‘ekspert’ på Russland, Øystein Bogen.
«I første kvartal av 1994 ble 84 mennesker myrdet daglig. Det tilsvarte over 30 000 drap i året. I 1995 økte dette ytterligere til 50 000 drap», skriver Bogen på side 47. Men både antall drap, annen kriminalitet og dermed innsatte i russiske fengsler har sunket kraftig under Putin. Det kunne Bogen godt ha nevnt. Statista, som er et tysk firma som har spesialisert seg på data for marked og konsumenter, kunne 31. august 2021 fortelle at «drapsraten i Russland nådde 4,7 drap pr 100 000 innbyggere i 2020. Raten har falt jevnt siden 2002 da den ble målt til 30,7 pr 100 000 innbyggere. I de åra vi har observert var tallet aller høyest I 1994 med 32,4 drap pr 100 000 innbyggere».6
Øystein Bogens negative konklusjoner når det gjelder Putin og Russland bygger altså på en del misforståelser, eller hva det kan være.
Putin (Hans-Wilhelm Steinfeld, 2020)
Steinfelds biografi fant jeg, som sagt, overraskende nyansert, men noe ‘tynn’ sammenlignet med Nistads og med noen påstander som jeg vil kommentere:
Steinfelds påstand om at Russland under Putins ledelse har blitt «marginalisert» (s 204) er oppsiktsvekkende, da Russlands betydning i verden ikke har vært større siden Russland var kjernen i Sovjetunionen. Oppsiktsvekkende, men også sjølmotsigende. For nær 20 sider tidligere, på side 186, lød det slik: «I den tragiske situasjonen i den nordlige delen av Midtøsten har president Putin gjenreist Russlands status som stormakt». Og på side 183 skrev han at «Russland har skaffet seg bedre fotfeste enn USA i regionen». Igjen undres man over at forlaget ikke har grepet inn mot inkonsekvens.
Steinfeld hevder på side 204 at korrupsjonen i Russland har tredoblet seg mellom 2000 og 2020. Her bygger han på en uttalelse fra «den berømte politikeren og økonomen Grigorij Javlinskij». Men Trading Economics, som bygger på data fra Transparency, fortalte i september 2021 en annen historie, der graden av korrupsjonen måles i poeng: «Den gjennomsnittlige korrupsjonsindeksen i Russland i perioden 1996 – 2000 var på 25,54 poeng, høyest i 2020 med 30 poeng og lavest i 2000 med 21 poeng».7
Noen tredobling har det altså ikke vært siden 2000. Men, ja, Russland var og er dessverre fortsatt et land med mye korrupsjon.
Ellers fremhever Steinfeld betydningen av idrettslige og kulturelle forbindelser mellom Norge og Russland, deriblant trøndergruppa DDEs konsert i Murmansk i 2018. Så man får inntrykk av at han oppriktig ønsker det beste for det framtidige forholdet mellom landene og at han har tro på slike tiltak. Her kommer den godlynte siden av Steinfeld fram. Men dessverre har også idrettslige forbindelser en tendens til å bli forgiftet fordi norske idrettsutøvere blir avkrevd fordømmelser av Russland for angivelige menneskerettighetsbrudd, og etter Russlands invasjon av Ukraina: idrettsboikott av Russland. Norske idrettsutøvere forventes nå nærmest at de skal bli olympiske mestere også i menneskerettigheter. Men kun rettet mot visse land.
Steinfeld mener at Putin har gjort mye for å redusere rasisme i Russland. «Han advarte rasistiske fotballtilhengere om at rasismen kunne rive den russiske føderalstaten i filler» og «satte den russiske antisemittismen kraftig på plass» (s 73). Putin skal motvillig ha akseptert at det var svært vanskelig å reversere Jeltsins reformer, som han kaller ‘piratiseringen’, etter nærmere ti år. Og det ville ha medført fare for borgerkrig, ifølge Steinfeld. Men Putin fikk oligarkene med på et kompromiss, at de skulle holde seg unna politikken. Det var det imidlertid ikke alle oligarkene som var innstilt på etter å ha hatt lett spill med Jeltsin i en årrekke.
Steinfeld nevner også «intelligente maktgrep» fra Putins side, som at han fikk alle de viktigste, religiøse trosretningene til å støtte seg, samt en allianse med den russisk-ortodokse kirken. Det skulle gi Putins regime legitimitet i befolkningen. Og «maktgrepet var overraskende fra en tidligere offiser i KGB. Men det var klokt» (s 73). Videre benyttet Putin det store overskuddet som fulgte av høye priser på gass og olje fra 2003 «meget godt», ifølge Steinfeld, både til å betale ned utenlandsgjeld og til storstilt restaurering av praktbygg i «gamle russiske byer» (s 84), noe som skal ha bidratt til at russerne følte at det var en ny giv på gang. Det statlige overskuddet har også blitt brukt til oppkjøp i «strategisk viktige økonomiske sektorer på bekostning av oligarkene» (ifølge Store norske Leksikon).
De som har mistro til Nistads biografi grunnet hans vennlige innstilling til Russland og Putin vil ved å lese Steinfelds bok se at han bekrefter en del av det Nistad sier, noe som for mange vil veie tungt grunnet Steinfelds posisjon som Norges fremste eller i hvert fall mest kjente ‘guru’ når det gjelder Russland. Derfor er det paradoks at det er Steinfelds biografi som er ‘tynnest’. Steinfeld og Nistad er kanskje uenige om det som skjedde på Krim i 2014. Men disse ordene fra Steinfeld tror jeg Nistad vil nikke anerkjennende til:
“Da Sovjetunionen ble oppløst lørdag 8. desember 1991, ventet Ukrainas dagsferske president Leonid Kravtsjuk bare på at Boris Jeltsin skulle erklære at Russland ville ha med seg Krim videre når Sovjetstaten ble oppløst. Men på ettermiddagen ble Jeltsin så påseilet og lykkelig at han glemte hele Krim (…)
I alle år kunne Russland fått Krim tilbake uten sverdslag. Det ville vært mulig å vinne gehør for en folkeavstemning på Krim under hele 1990-tallet og i alle år etter blant det russiske flertallet på Krim. Der hadde raseriet vært stort mot Jeltsin i januar 1992 grunnet presidentens slurvete og skjødesløse forglemmelse måneden før (…) Hadde et flertall av russerne på Krim stemt i et referendum at de ville tilhøre Russland under fredelige forhold og uten militært press før 2014, så hadde OSSE, EU, NATO og FN godtatt det» (side 146).
______________________________________
1. En artikkel skrevet av Christophe Trontin i den norske utgaven av månedsmagasinet Le Monde Diplomatique fra september 2021, hevder at den politisk hovedskillelinjen i Russland går mellom tilhengere av denne ‘ideologien’ og internasjonalister. Altså har høyre/venstre-aksen blitt mindre relevant også i Russland, på omtrent samme måte som i Norge. For også her har det utviklet seg en skillelinje mellom ‘nasjonalister’ og ‘globalister’, for å bruke to upresise betegnelser, som ikke desto mindre er vanlige når gruppene betegner hverandre. Jeg vil heller si at det dreier seg om motsetninger mellom de som vil bevare mest mulig av nasjonal sjølråderett og dermed demokrati/folkestyre, og de som mener at overnasjonale, ikke-folkevalgte institusjoner som EU og FN bør ha mye og eventuelt mer makt. I alle fall har disse skillelinjene blitt mer markante på bekostning av skillet mellom høyre og venstre.
2. «Ved presidentvalget i 1996 stilte han som kandidat og fikk 32 prosent av stemmene i første valgomgang, men tapte for Boris Jeltsin i andre valgomgang. Ved presidentvalget i 2000 endte Ziuganov igjen på andreplass etter Putin med 29,2 prosent av stemmene. Han stilte ikke i 2004, men fikk 17,7 prosent og andreplass i 2008. Likeledes kom han på andreplass (17,2 prosent) ved presidentvalget i 2012» – Store norske leksikon.
3. Her minnes jeg hvordan Norges statsminister Erna Solbergs irettesatte statsminister Dimitrij Medvedev med den aller største selvfølgelighet da hun var på offisielt besøk i Russland knyttet til OL i Sotchi i 2014. Solbergs kritikk hadde basis i Russlands ‘homopolitikk’, som hun etter alt å dømme hadde misforstått. Hvor kommer slik arroganse fra om ikke langvarig indoktrinering i det jeg våger å kalle kolonialistisk eventuelt imperialistisk mentalitet? Og hvor kommer en slik mentalitet fra om ikke fra langvarig allianse med kolonimakter som USA, Storbritannia og Frankrike? Altså: det er ikke bare det at hun gjorde det, men at hun gjorde det med så stor grad av selvfølgelighet i en situasjon da Russland med god grunn kunne ha kritisert Norge vel så sterkt grunnet krigene mot Libya og Syria.
Etter at en norsk kvinnelig ‘diplomat’ i juli 2022 ble filmet mens hun sa at hun hater russere, i en russisk hotellresepsjon, undres man over hvor vanlig det er at norske embedsfolk oppfører seg sånn overfor russere. https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/47ypMe/norsk-diplomat-i-russland-jeg-hater-russere
4. https://www.rt.com/business/533660-russia-agricultural-exports-growth/
5. https://www.themoscowtimes.com/2021/09/01/russian-tech-exports-up-threefold-since-2018-a74950
6. https://www.statista.com/statistics/1045368/homicide-rate-in-russia/
