oss 100 kroner!
Det har vært mange oppslag i mediene i det siste om vold og utrygghet i skolen. Bare et søk på emne: vold på skolen, på nrk.no ga en mengde artikler. Her kan vi lese om elever og lærere som daglig opplever vold, trakassering og mobbing.
Av Romy Rohmann.
Torsdagens forside i Dagsavisen viser til omfattende fravær blant elever på grunn av redsel for vold, trusler og farlig skolemiljø på videregående skoler i Oslo. Her vises det til Årsrapport 2022 fra Elev og lærlingombudet og mobbeombudet i Oslo. Dette er ikke ukjent for lærerne, og en rektor ved en av skolen sier at dette er hverdagslig og at dette hører vi om hver dag.
I etterkant av nedstenginga har elevundersøkelsen vist at antall elever som blir utsatt for mobbing og trakassering har økt.
Undersøkelsen viser også at mobbing er mest utbredt blant de yngste elevene, det er tydelig at nedstenginga og sparetiltakene det offentlige har måtte gjøre i det siste også har hatt store konsekvenser på dette. De enorme overføringene fra det offentlige til det private i det siste har sjølsagt vært en medvirkende årsak til krisene vi ser i velferdstilbudet.
16 % av lærere har opplevd vold eller trusler på jobb
Blant grunnskolelærere oppgir 26 % at de har vært utsatt for vold eller trusler.
Drammen Tidende skrev i en leder i februar 2021:
Det meget spesielle i drammensskolen er imidlertid at ingen av de 215 tilfellene med vold og trusler mot lærere ble meldt til Arbeidstilsynet. Ikke en gang når en lærer utsettes for gjentatte slag, og setter sin egen helse på spill for å redde en elev, finner verken rektor eller kommunen det nødvendig å melde volden til politiet og Arbeidstilsynet.
Etter det Drammens Tidende kjenner til, skal det ha vært uttrykt vel så stor bekymring over at saken havnet i media og dermed skade drammensskolens omdømme, som over selve voldshendelsen. Snakk om feil fokus.
Det er ikke nytt at vold, trakassering og vold skjer i norsk skole, det som er nytt er at det er en økning og en manglende vilje til å gripe fatt i årsaken til problemene, mange skoler har blitt pålagt å utarbeide planer for forebygging av vold og trusler, deltatt i ulike programmer for å bedre skolemiljøet slik at mobbing og trakassering ikke skal skje og hvordan håndtere dette når det skjer.
Det brukes nok mange millioner på opplæring og innkjøp av konsulenttjenester og programmer til dette over det ganske land. Jeg kjenner til dette fra min egen jobb i skole, som skoleleder i over 25 år. Ved kommunesammenslåing ble lokale gode planer som var utarbeidet av elever, lærere og foreldre i felleskap, feia til side for innkjøpte «glansa» programmer uten lokal forankring. Slik som mye annet ved kommunesammenslåingen, da var det mye ovenfra og ned –planer gjerne utarbeidet av svinedyre konsulent- og opplæringsfirmaer som blei brukt, under stikkordet: harmoniseringsprosess.
Det vi med sikkerhet veit er at skoler, elevgrupper og bomiljøer er forskjellige og ekspertene er ikke de som kommer utafra og belærer generelt om noe de ikke kjenner til. Det finnes analyseverktøy og gode redskaper en kan nyttegjøre seg i arbeidet med å få til bedring i skolemiljøet, men det vi veit er at arbeidet må ha forankring for å virke. Men dette stertet ikke med kommunesammenslåingene.
Jeg tenker vi skal gå litt tilbake i tid og se på et kjent eksempel: i 2014 blir lærer Clemens Saers angrepet av en elev i klasserommet og skadet for livet, han har kjempet en årelang kamp for å få en unnskyldning og en økonomisk kompensasjon fra sin arbeidsgiver Oslo kommune. I april 2022 lyktes han endelig. Etter at saken er blitt behandlet i Oslo bystyre åtte ganger, ble det endelig gjort vedtak om å gi ham en unnskyldning og en økonomisk kompensasjon.
Vi har også lest menge saker om elever som har blitt tilkjent erstatning for mobbing i sin skoletid som det ikke var tatt tak i underveis.
I september 2022 kom ei bok om Clemens Saers liv og lærerjobb, ført i pennen av Knut Lindh. Denne boka er en flengende kritikk av utdanningssystemet. Det er brutalt det som personen Clemens Saers har opplevd i møte med systemet og dets lydige representanter.
Hva er det med systemene som gjør at slikt kan skje, i en skole som skulle være et trygt, spennende og utviklende sted for både elever og de som jobbet der.
Det er nok det samme spørsmålet som vi må stille oss om systemene rundt eldreomsorgen, helsesektoren, trygde- og sosialomsorgen/NAV, barnevernet ja… mange offentlige «systemer» som har blitt transformer og utsatt for «New Public Management», her skal offentlige tjenester drives etter de mest «rovdyrkapitalistiske» prinsipper vi kjenner til. Dette ser vi når mennesker møter systemer som burde være til for å hjelpe, ikke får den hjelpa de trenger. Systemene drives etter markedsøkonomiske prinsipper og de møter lydige og lojale medarbeidere som tvinges til å tenke mer på tidsrammer, budsjetter og omdømme enn å gjøre en god jobb.
Torkil Aschehoug, som var Saers advokat i saken mot arbeidsgiver sa i et intervju i forbindelse med Saers saken:
Jeg har jobbet med sikkerhet i bygg- og anleggsbransjen, der man skulle tro at forhold som gjelder arbeidstakeres liv og helse var mye vanskeligere. Men det var noe annet og mørkere jeg møtte i denne saken. Det Saers opplevde, er ikke et enkelttilfelle. Dette var ikke en tolkning av regelverket som utviklet seg i en avkrok av landet og som derfor gikk under radaren. Dette skjedde på en av Oslos videregående skoler med rundt 1000 elever, 100 lærere og en erfaren skoleledelse.
Roar Ulvestad, lektor og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet kom i september 2022 med ei anmeldelse av boka forma som et debattinnlegg: Clemens Saers sin sak er alles sak, ikke lytt med det døve øret, han skriver blant annet:
Boken byr på absurde og groteske eksempler på hvordan systemet har utviklet seg og hvordan lærere behandles.
Saers er tydelig i boken om at denne saken ikke bare handler om ham, men alle lærerne i landet og deres rettsvern om de blir utsatt for vold eller trusler i arbeidssituasjonen.
Tillitsvalgte på tvers av organisasjoner melder også om at i alvorlige situasjoner der elev eller lærer melder seg verbalt eller fysisk krenket, er det først og fremst opplæringsloven som blir anvendt, og at det i for liten grad blir sett til forvaltningslovens krav til kontradiksjon, i tillegg til arbeidsmiljølovens krav til et forsvarlig arbeidsmiljø, som sier at man skal blir friskere av å gå på jobb enn ikke.
Han skriver videre (min utheving):
Saers’ fortelling problematiserer videre omdømmetenkingen i skolen, gjennom stykkprisfinansiering er skolen avhengig av å dysse ned alle fortellinger og rykter som gir striper i lakken og dermed potensielt kan strype kundetilstrømningen. Skolen der Saers jobbet, viste ifølge fortellingen, en veldig iver i å «komme seg videre», uavhengig av hvor dypt og sårt Saers var skadet, mentalt og fysisk.
Omdømmet ble altså viktigere enn mennesket, i en skole som «egentlig» har som sitt hovedoppdrag å danne sannhetssøkende, rettskafne og empatiske mennesker. Det kan være fristende å demonisere systemtjenerne, selv om pekefingeren i tillegg bør rettes mot de kreftene en underlegges som mellomleder eller leder i et dehumanisert markedsspill.
Vis meg gjerne hvilken greip dette henger på, det må i så fall være den møkkagreipa som vi kan kalle «La oss drive offentlig skole som om det var en bedrift i det private næringsliv». «Stykkprisfinansiering» som begrep ville kanskje passet bedre i kyllingproduksjon enn i danning av kritiske og dannede unge mennesker. Det skal veldig lite investeringer til på ryktebørsen før en skole får et dårlig rykte som gjør at elever søker seg et annet sted. At ledelse er engstelig for nedtrekk i kundemassen er forståelig, men rettsikkerhet kan ikke være en salderingspost, for å holde pengeflyten oppe og rennomméet plettfritt.
Det er nok mange deler av offentlig virksomhet som hadde trengt en gjennomgang og endring for å bli det offentlige velferdstilbudet det var ment å være, i mellomtida vokser det fram private tilbud både innafor eldreomsorg, helse og skole. Jeg forstår godt de som velger slike, men det gjelder bare for de som har penger til det, eller har mulighet til å endre på livet sitt, ta vare på sine eldre sjøl, starte hjemmeskole med mer. Men er det slik vi ønsker det? Det spørs om «lapping» på systemer som ikke fungerer holder i lengden.
