Kjeme’ an?

4. mars 2023

stoltenberg sitat — Foto: Thorvald Stoltenberg i Litteraturhuset i Oslo 2012. / Toresbe, Wikimedia, CC BY-SA 4.0

Jens Stoltenberg, den gang statsminister i Norge var invitert som hovedtaler til den årlige Utvandrerfestivalen i Kvinesdal 2001, og slik var overskriften i Stavanger Aftenblad tre dager før showet.

Stoltenberg, som med amerikansk backing fikk jobb som generalskretær i NATO i 2014, blei nylig karakterisert av Seymour Hersh som en engasjert antikommunist, «hansken som passet den amerikanske hånda». Hersh sier videre at He was a hardliner on all things Putin and Russia who had cooperated with the American intelligence community since the Vietnam War. He has been trusted completely since. Eller, for de som sverger til den helnorske varianten fra Gudleiv Forr, Per Egil Hegge og Olav Njølstad i boka om Jens Stoltenberg som kom i 2010, en «pragmatisk kompromissmaker uten sterke ideologiske føringer», og kan regnes til «den tredje vei» innen det moderne sosialdemokratiet. Wow sier jeg.

Men interessen fra Stavanger Aftenblad i 2001 dreide seg ikke om Jens, den handla om stjerna på showet i Kvinesdal, Kris Kristofferson. Mannen bak Me and Bobby McGhee, sangen Janis Joplin udødeliggjorde. Sangen som udødeliggjorde Janis, utgitt etter at hun døde, 27 år gammel.

Kris skulle komme til Kvinesdal. Mannen som spilte Rubber Duck, langtransportsjåfør i filmen Convoy. The Silver Tongued Devil skulle til Kvinesdal i sin reineste skitne skjorte. For de aller fleste publikummere på den fullsatte konserten var Kris Kristofferson også kjent som amerikansk visesanger, countryartist, poet og komponist med en rekke hits, og en stadig mer ramsalt kritikker av et imperialistisk USA. Og for meg personlig var han svært spesiell, for jeg var en av dem som bua han av scenen på Isle of Wight i 1970. En av de ytterst få handlingene i mitt liv jeg mang en natt har angret på når han har hjulpet med å klare meg gjennom natta, bak rattet i en trailer på motorveien.

Kvinesdal, som en rekke av de andre bygdene og byene på Sørlandet har et tett forhold til USA som forsvarer en Utvandrerfestival. De fleste av oss her nedenfra har en olderfar, en bestefar, onkel, far eller ei heil grein av familien som har emigrert på attenhundre- eller begynnelsen av nittenhundretallet, eller jobba seg opp penger som floorlegger på femti og sekstitallet. Eller bare vært en tur over there. Mange kom tilbake, eller besøkte gamlelandet med jevne mellomrom. Og tok med seg alt fra språk og kultur til kjøleskap, møbler, biler og sågar hele hus. Vansebygda utenfor Farsund er kanskje den mest amerikaniserte. Her kan man cruise langs Route 8, handle i Trunken og hos Larsen’s Bakery, eller sjekke 8^th Avenue Diner og 8^th Avenue Bar & Supperclub i Brooklyn Square 2.

Det blei tidlig klart at Kristofferson ikke kom. Han spilte inn film i Tjekkia, settet var forsinka, mange penger og mye folk var involvert. Men Utvandrerfestivalens konsert St. Hans hadde fått mye gratis reklame og gratisk drahjelp i media gjennom invitasjonen. De fleste toppene blant norske countryartister var venta, samt en håndfull utlendinger, selv om yankien Eric Andersen, og de ukjente Julie Gibb fra Canada og tyske Hank Hawkins befant seg dypt inne i skyggen av Kris.

Konserten blei en stor opplevelse. Lynni Treekrem, Henning Kvitnes, Ottar «Big Hand» Johansen, og ikke minst den lokale Steven Kvinlaug imponerte. Mens Kenneth Sivertsen blei artisten vi kom til å huske best. Så stein at han ikke klarte å spille, og knapt nok gjennomføre ei sammenhengende setning.

Men så, det som faktisk gjorde denne konserten til et minne for livet. Stoltenbergs festtale.

Ikke Jens, han hadde også meldt forfall uten at noen hadde reagert på det. Men Thorvald, pappa Thorvald stilte som stand in. Et ypperlig valg. Den tidligere norske visekonsulen i San Francisco, tidligere forsvars- og utenriksminister hadde publikum i fast grep fra første til siste snøvl. Han fortalte historia vi sørlendinger kjenner, om reisen fra fattigdom til mulighetenes land, fra armod til arbeid og gode penger. Om vårt forhold til USA som alltid hadde vært godt. Hele pakka, med sin trygge faderlige og dype stemme, uten skarpe kanter det var grunn til å reagere mot. I sannhet en festtale.

En innvending som er gjort mot artikkelen til Seymour Hersh om USA og Norges felles krigshandling mot Tyskland og Russland, er påstanden om at Jens skal ha cooperated with the American intelligence community since the Vietnam War.

For Jens var bare 16 år den 30. april 1975 da amerikanerne stakk fra Saigon i helikopterne sine og Vietnamkrigen tok slutt, sier kritikerne. Jens er født 16. mars 1959, samme år som Thorvald blei visekonsul i San Francisco. Jens meldte seg inn i Arbeiderpartiet som 14. åring. Var med å reetablere lokallag av AUF på Majorstua som 15. åring, i et AUF som på hvert landsmøte fra 1969 vedtok norsk nei til NATO. Der blei han medlem i sentralstyre i 1979, samme år som Thorvald blei forsvarsminister. Nestleder i 1983, og leder i 85 mens Høyre hadde regjeringsmakt. I 1987 sluttet AUF for første gang å si nei til NATO, med Jens som leder. Samme år som Thorvald blei utenriksminister. I 89 gikk Jens av som leder for AUF og Thorvald slutta som utenriksminister. AUFs forhold til CIA er kjent. Stikkord Ola Teigen. Google it, som det heter i dag.

«Vi ringte Mondale»

Å være utenriksminister var lett. Vi hadde et godt forhold og tette forbindelser til USA. Og vi hadde en stor fordel, og den benyttet vi oss av. USA hadde nemlig en visepresident som het Walter Mondale, og han var nesten norsk. Han kom fra Mundal i Sogn og Fjordane. Så når vi lurte på en sak, så ringte vi bare til Walter Mondale og fikk rede på hva vi skulle mene.

Uttrykket «som man sier i festtalene» betyr at man ikke nødvendigvis sier det som er sant, men det man ønsker folk skal tro.

Når den norske utenriksministeren lurte på noe, kunne han altså ringe USA fordi visepresidenten var norsk. Det er liten grunn til å tro at utenriksministeren i NATO landet Norge, det eneste med grense mot Russland, hadde problem med kontakten til USA, hverken til regjering, Pentagon eller mer hemmelige tjenester. I virkelighetens verden var Mondale visepresident fra 1977–1981, mens Thorvald var utenriksminister fra 1987 til 1989 og fra 1990 til 1993. Fra 1979 til 1981 var han forsvarsminister, men her er nok symbolikken viktigere. Vi skulle jo ikke la USA bestemme vår forsvarspolitikk? Festtalelogikken var imidlertid at forholdet var tett, det var lett å ringe, fordi Mondale var norsk.

At forholdet mellom far og sønn også var tett, og at minister Thorvald og statssekretær og spedisjonssjef Karin oppdro ungene sine er ingen hemmelighet. Kunne far ringe til USA, kunne vel også Jens ringe? At Jens hovedjobb i AUF var å endre NATO standpunktet er heller ingen drøy påstand lenger. «Norsk brudd med NATO vårt mål» sa NATO motstander Jens til Aftenposten da han stilte som formannskandidat i AUF. I sin selvbiografi fra 2016 heter det: «Jeg løy ikke til journalisten fra Aftenposten, men jeg klarte likevel ikke å se ham rett i øynene».*

At Jens har hatt et tett forhold til Amerika fra Vietnamkrigen slik Seymour hevder er ikke kontroversielt, selv om kontakt med CIA nok er vanskeligere å bevise med åpne kilder.

Nå Jens i 2018 forteller amerikanske studenter at han følte seg trygg da han vokste opp i et lite land tett opptil Sovjetunionen fordi vi var medlem i NATO, har han lært festtalens teknikk av Thorvald. I ABC Nyheter heter det at «NATO-Jens pynter på historien til AUF-Jens».*

Jens snudde AUFs NATO motstand ved å stille til valg på det motsatte standpunkt, og blei seinere gerneralsekretær i NATO.

Nå har vi både hørt at «det russiske angrepet var fullstendig uprovosert» og at «vi i NATO hadde forberedt krigen i åtte år.» «Våpen er fred» er siste bidrag.

Disse versjonene minner mest om festtaler, og hvilken versjon vi blir servert avhenger tydeligvis av tid og sted.

Jeg fikk oppleve Kris Kristofferson i Oslo konserthus i 2016, og ser og hører han i mitt indre når festtalene stilner.

DON’T LET THE BASTARDS GET YOU DOWN