oss 100 kroner!
The Wall Street Journal rapporterte fra Teheran 29. februar at «et dødelig angrep og en skrantende økonomi har stilnet anti-regjeringsgatedemonstrasjoner … organiserte protester har stort sett avtatt». Det paradoksale er at denne tolkningen er allment anvendelig i den moderne verdenssituasjonen, inkludert mange G7-land. Hvordan kan man late som om det ikke er noen «demonstrasjonsklager» i Storbritannia eller Frankrike i dag, og likevel, hvorfor er de stumme?
Av M. K. Bhadrakumar.
Den vestlige fortellingen brydde seg aldri om å innrømme at Iran styres av valgte regjeringer. Det store spørsmålet er, ville slik gatevold ha brutt ut i Iran uten skjult støtte og koordinering fra utenlandske etterretningsbyråer? Det er meningsløst å diskutere Irans politikk mens man er i fornektelsesmodus om hele historien til utenlandsk innblanding i landets indre anliggender.
Michel Foucaults berømte essay om den iranske revolusjonen Hva drømmer iranerne om? begynner med forfatterens ordveksling med en iransk aktivist i Teherans gater som hever seg med revolusjonær glød i 1978: «De vil aldri gi slipp på oss av sin egen vilje. Ikke mer enn de gjorde i Vietnam.» Jeg (Foucault) ville svare at «de er enda mindre klare til å gi slipp på deg enn Vietnam, på grunn av olje.»
I dag, fire tiår senere, fortsetter denne historiske virkeligheten. Uten tvil kan det nå bli enda mer komplisert og vanskelig, ettersom Irans olje og gass skal kombineres med Russlands, en annen energisupermakt. I mellomtiden rapporterte Associated Press at Iran og Russland også beveger seg mot å koble sammen sine banksystemer, og snu ryggen til petrodollaren.
Les dataene fra US Energy Information Administration – her og her – for å vite hvorfor AP-rapporten er viktig. Enkelt sagt, nesten en fjerdedel av verdens oljereserver og rundt 40 prosent av verdens gassreserver kan potensielt handles utenfor det vestlige banksystemet hvis russisk og iransk politikk fungerer sammen, og gir et slag mot «verdensvalutaen» amerikanske dollar.
Det er ingen tvil om at protestene i Iran var en vestlig reaksjon på den gryende alliansen mellom Iran og Russland. Nå som protestene mot hijab har «avtatt», vil modus operandi skifte fra fargerevolusjon tilbake til den klassiske modusen for sabotasje og attentater (spesielt etter Benjamin Netanyahus tilbakevending til makten i Israel.)
Det spirende militære samarbeidet mellom Iran og Russland plasserer Teheran i Washingtons trådkors. I sammenheng med Ukraina-konflikten ser Vesten Iran på en ny måte. Den russiske interessen for å få Iran med på den Moskva-støttede prosessen med tyrkisk-syrisk tilnærming understreker at Kreml har forkastet den tidligere reservasjonen de ville hatt om å innrette seg med Iran i geopolitiske prosjekter.
Tirsdag uttalte utenriksminister Sergej Lavrov på en pressekonferanse med den tilreisende egyptiske utenriksministeren Sameh Shoukry i Moskva at «Russland, Iran og Tyrkia er medlemmer av Astana-troikaen, som har håndtert forhandlingene om en løsning i Syria. Derfor anser jeg det som absolutt logisk at enhver videre kommunikasjon om å bringe forholdet mellom Tyrkia og Syria tilbake til det normale også vil involvere Russland og Iran.
«Når det gjelder tidsrammene og spesifikke formater for deltakelse, det være seg på militært, diplomatisk eller et hvilket som helst annet nivå, blir de for tiden spesifisert. Vi har full forståelse for at det er nødvendig å gå steg for steg, slik at hvert skritt fremover skal gi spesifikke, om enn små, resultater.»
Det USA og dets vestlige allierte (og Israel) vil finne spesielt irriterende vil være de varme velkomstordene som Tyrkia gir til denne utviklingen, som understreker fremveksten til «Astana-troikaen» når det gjelder geopolitikken i Syria.
Tyrkias president Recep Erdogans utenrikspolitiske rådgiver Ibrahim Kalin har sagt : «Vi er glade for at Iran slutter seg til denne prosessen. Iran er en viktig part. Jeg tror det vil kunne bidra til denne prosessen. Irans deltakelse i forhandlingsprosessen, som holdes med Russlands mekling, vil gjøre det lettere. Som en del av denne prosessen snakker vi om å trygge sikkerheten til våre grenser, nøytralisering av terrortrusselen mot landet vårt og en verdig og trygg retur av syriske flyktninger.»
Kalin avslørte at et møte på utenriksministernivå mellom Russland, Tyrkia, Syria og Iran kan forventes «innen de neste ukene». Ikke overraskende er en konvergens av interesser mellom USA, Israel og kurderne (og Kiev) for å gjøre opp med Iran bare å forvente.
De tidlige tegnene er der allerede. Ifølge Irans forsvarsdepartement var tre droner involvert i angrepet fredag ved midnatt på et militært anlegg i byen Isfahan. Den sa at en drone ble ødelagt av luftvernsystemer og to ble fanget opp av «forsvarsfeller», noe som forårsaket mindre skade på en bygning. Det var ingen personskader.
Pentagon-talsperson brigadegeneral Patrick Ryder sa umiddelbart at det amerikanske militæret ikke spilte noen rolle i angrepene, men nektet å spekulere videre. Imidlertid siterte Wall Street Journal ikke navngitte «amerikanske tjenestemenn og personer kjent med operasjonen» for å si at Israel hadde utført angrepet. New York Times navnga også Mossad, Israels etterretningstjeneste, med henvisning til «senior (amerikanske) etterretningstjenestemenn». (her)
Isfahan-provinsen er hjemsted for en stor flybase, et stort missilproduksjonskompleks og flere atomanlegg. Irans offisielle nyhetsbyrå Irna sa at dronene hadde vært rettet mot en ammunisjonsfabrikk. BBC fremhevet at «Angrepet kommer midt i økte spenninger knyttet til Irans atomprogram og dets forsyning av våpen til Russlands krig i Ukraina.»
NourNews, som er koblet til Irans nasjonale sikkerhetsetablissement, avslørte onsdag at rettsmedisinske eksperter har sjekket kroppen, motorene, strømforsyningen og navigasjonssystemet til de nedskutte dronene og «nøyaktig bestemt produsenten og avslørt viktige ledetråder.»
En annen rapport fra NourNews gikk inn i ytterligere detaljer, ifølge hvilke kurdiske terrorelementer basert i irakisk Kurdistan ble utplassert av «en utenlandsk sikkerhetstjeneste» for å smugle deler av dronene og eksplosive materialer over grensen gjennom «en av de utilgjengelige rutene» i nordvest» Iran, som senere ble samlet i «et velutstyrt verksted av trente styrker.» Det ser ut til at Irans sikkerhetsetablissement hadde en anelse om et slikt terrorangrep på grunnlag av avhøret i august av en kurdisk terrorgruppe som jobber for det israelske byrået Mossad.
En forbløffende dimensjon ved denne elendige affæren er imidlertid at en toppassistent til den ukrainske presidenten Zelensky koblet Isfahan-angrepet til den påståtte forsyningen av iranske droner til Russland. En ikke navngitt iransk tjenestemann har siden reagert på at med mindre Kiev fornektet enhver slik forbindelse, kan også Teheran ta i bruk «en ny tilnærming som er passende for oppførselen til Kiev-regjeringen».
Det trengs ikke mye oppfinnsomhet for å koble sammen punktene i Isfahan-angrepet. Ukrainsk og israelsk etterretning (og de amerikanske hjernene i Kiev) opererte gjennom de kurdiske gruppene med base i irakisk Kurdistan, som har langvarige forbindelser til både USA og Mossad, og «sovende celler» i Iran.
Hovedpoenget er at i dag vil nesten alt som angår Irans sikkerhet ha en utenlandsk dimensjon – om enn skjult bak hijab eller overskrifter om demokrati og menneskerettigheter. Det er det historien vitner om. Uten tvil er tid, nåtid og fortid, knyttet sammen på en slik måte i Iran at begge kan være tilstede i tid i fremtiden, og – for å låne fra den engelske poeten TS Eliot – tidens fremtid kan godt betraktes som «innkapslet i fortid. ”
