oss 100 kroner!
I et innlegg i avisa Ny Tid tar Marielle Leraand, som tidligere var nestleder i Rødt, til orde for at det må dannes et nytt parti på venstresida i Norge. Hun påpeker at våpenstøtte til Ukraina er det stikk motsatte av veien til fred. Hun påpeker også at ingen sender våpen fra det globale Sør, og at USA og NATO driver en livsfarlig proxy-krig mot Russland i Ukraina. Så hvor kan motstanderne av dagens militarisme samle seg i det partipolitiske Norge?
Leraand skriver at det har vært
…en massiv NATO-propaganda i norske medier og som understøtter én forestilling om denne krigen – og som Rødt ikke har tatt til orde mot. Partilederen har snarere, i den grad han faktisk har uttalt noe offentlig om denne krigen, derimot vært som et ekko av hva som kommer fra Arbeiderpartiet.
Dette er ikke det anti-krigspartiet jeg meldte meg inn i da SV svikta på landsmøtet i 2011 og gikk inn for bombinga av Libya.
Dette virker demobiliserende for en potensiell fredsbevegelse og for partiaktivister som ser at denne krigen ikke først og fremst handler om en nasjonal frigjøringskrig mot okkupanten Russland. Analysene som har kommet fra Rødt har vært nær identiske med det som har kommet fra samtlige partier i dette landet, men uten det eksplisitte«ja til våpen». Det har derfor vært meget vanskelig å overbevise noen som helst om at vi ikke også skal sende våpen, når vi jo sender «alt annet», og dette med Rødts velsignelse. Rødt har også støtta alle sanksjonene mot Russland. Det har heller ikke blitt utvist noe «skjønn» i hvordan retorikken og analysen som partiet har fronta, har inngått som del i den krigspropagandaen vi utsettes for dag ut og dag inn.
Rødts to nye forslag
Marielle Leraand skriver at det var to forslag fra Rødt i det siste som har fått henne til å miste håpet om at Rødt kan korrigere denne kursen:
Det første forslaget fra Rødts side, var å sette ned et «Spesialtribunal for aggresjonsforbrytelser mot Ukraina». Et forslag som peker på Russland og Putin som ansvarlige for noe helt særegent og som vi absolutt ikke har sett lignende til – derfor trengs det et eget «tribunal» utenfor den internasjonale straffedomstolen.
Dette forslaget ble rost i hovedstrømsmediene. Selvsagt. Endelig er Rødt på godfot med alle de andre partiene. Og det var kanskje også en del av poenget? Å bli så stuerene og spiselige at partiet kan spise seg inn mot regjeringsposisjoner? At partiet samtidig fjerner seg helt tydelig fra den globale venstresida, er nok ikke med i dette regnskapet – det var tydeligvis ikke så viktig.
Rødt svikter fundamentalt når det gjelder.
Det andre forslaget som kom fra Rødt, er verre, og mer avgjørende. Bjørnar Moxnes uttalte til Klassekampen 6. februar: «Vår vedtatte politikk er i dag å ikke støtte norske våpenleveranser, men vi har ikke gått inn for noen våpenembargo mot Ukraina. Vi er for at samme beløp gis som økonomisk støtte som Ukraina kan disponere til humanitære og militære formål, slik de selv ønsker.»
Dette betyr at Rødt i praksis allerede sier et «ja til våpenstøtte». Så lenge den ukrainske regjeringa selv kjøper våpnene, riktignok. Så hva er da poenget med å opprettholde et «nei til våpenstøtte» -vedtak på kommende landsmøte? Man må gjerne kjempe for dette, men slik jeg ser det har denne kampen ingen som helst betydning lenger. For partiet mener fortsatt at det skal pøses inn enorme summer som «frie midler» til den ukrainske regjeringa, som denne regjeringa kan bruke helt fritt til å kjøpe våpen for.
Svikter kampen for fred
Den tidligere nestlederen i Rødt mener at partiet nå svikter kampen for fred. Hun skriver i konklusjonen:
Vi trenger en fredsstemme i offentligheten, som legger et hovedfokus på krigsmotstand nå når krigen er som farligst. Det står mellom stormakter og kan utvikle seg til en ny verdenskrig.
Og er dette partiet Rødt?
Svaret mitt på dette spørsmålet er: nei. Dessverre.Jeg meldte meg over til Rødt i 2011 etter landsmøtet i SVs katastrofale «ja» til at Norge skulle sende bombefly til Libya. Og 12 år seinere står jeg i den situasjonen at mitt parti Rødt viser at det svikter fundamentalt når det gjelder.
Så et nytt parti?
Svaret mitt er: ja, det er dessverre nødvendig.
Hele artikkelen til Marielle Leraand kan leses her.
NB:
steigan.no er ikke knyttet til noe parti og er heller ikke del av noen partistiftende bevegelse. Vi er en uavhengig og kritisk nettavis som driver gravende journalistikk og formidler nyheter og analyse du ikke får i andre medier.
Red.
