oss 100 kroner!
USA sa at de ønsket å frigjøre syrere fra en tyrann. Så var USA villig til å la syrerne dø av kulde og sult. Sannheten: For Vesten handler Syria bare om makt
Av Jonathan Cook, 13 februar 2023
USAs President Joe Biden og hans administrasjon ga etter sist torsdag og opphevet til slutt sanksjonene mot Syria. Endringen av politikken kom etter fire dager med nådeløse og sjokkerende opptak fra katastrofeområdet i Sør-Tyrkia og Nord-Syria, forårsaket av et jordskjelv på 7,8 på Richters skala.
Det virker som om Washington følte at de ikke lenger kunne opprettholde sin embargo da titusenvis av lik ble gravd opp fra ruinene og flere millioner slet med kulde, sult og skader.
USA hadde ikke råd til å se ut som den merkelige mannen som taper ansikt stående overfor en global bølge av bekymring for de ødelagte befolkningene i Syria og Tyrkia.
Les ogsæ: Jordskjelvet mellom Tyrkia og Syria: Europa, med milliarder til krig, viser sitt sanne hjerteløse ansikt
Med det nye unntaket vil den syriske regjeringen kunne motta jordskjelvhjelp i seks måneder før embargoen låses på plass igjen.
Men ingen bør la seg lure av denne tilsynelatende endringen i hjertelag.
I det umiddelbare kjølvannet av jordskjelvet var utenriksdepartementets første reaksjon å gjenta sin politikk. Talsmann Ned Price avviste muligheten for å heve sanksjonene, og hevdet at det ville være «kontraproduktivt … å nå ut til en regjering som har brutalisert sitt folk i løpet av et dusin år nå».
Sannheten er at sanksjonsregimet pålagt av USA og landets allierte i Europa, Canada og Australia, var en kriminell politikk lenge før jordskjelvet rammet. Det korte og forsinkede unntaket, under internasjonalt press, endrer ikke det bildet fundamentalt.
Vestlige påstander om humanitær intervensjon i det oljerike Midtøsten var alltid en løgn. Det tok bare et jordskjelv for å gjøre det krystallklart.
Kollektiv avstraffelse
Sanksjoner er en form for kollektiv avstraffelse mot de bredere lag av befolkningen. Vesten har straffet syrere for å leve under en regjering de ikke valgte, men en som USA er fast bestemt på å styrte for enhver pris.
Vestens embargo ble innført parallelt med en borgerkrig, som raskt forvandlet seg til en vestlig stedfortrederkrig, som herjet det meste av landet. USA og dets allierte fyrte opp under og intensiverte krigen, sponset opprørsgrupper, inkludert jihadister, som til slutt ikke klarte å styrte regjeringen til Bashar al-Assad.
Mange av disse ekstremistgruppene strømmet inn fra nabolandene, der de hadde blitt sugd inn i vakuumet som var fantes i kjølvannet av Vestens tidligere «humanitære» operasjoner for å styrte regimer.
For å unngå kampene ble mange millioner syrere tvunget til å flykte fra hjemmene sine, noe som resulterte i endemisk fattigdom og underernæring. Selv da kampene avtok, fortsatte Syrias økonomi å synke, ikke bare på grunn av vestlige sanksjoner, men fordi USA og andre hadde tatt Syrias oljefelt og dets beste jordbruksland.
Denne helt menneskeskapte katastrofen gikk forut for og forverret forrige ukes jordskjelv. Syrerne, som allerede er lutfattige, sultne og isolerte, må nå takle ytterligere katastrofer.
Demonisk politikk
Den antatte logikken i Vestens tiår-lange politikk for å utarme Syria, utformet etter en mal Washington regelmessig ruller ut mot offisielle fiender, var enkel. Desperate syrere ville bli motivert til å reise seg mot sine ledere i håp om bedret situasjon.
Men prosjektet mislyktes åpenbart, akkurat som det har gjort så ofte før i offisielle, fiendtlige stater som Cuba og Iran. Ikke desto mindre fortsatte lidelsesprogrammet å bli håndhevet i humanismens navn.
Da Syria ble rammet av et jordskjelv med styrke 7,8 i forrige uke, endret Washingtons insistering på at sanksjonene forblir på plass politikken, fra det rett og slett umenneskelige til det beviselig demoniske.
Men i stedet for å anta amerikansk velvilje for midlertidig heving av sanksjoner, bør fokuset være på hvorfor de er der i utgangspunktet.
Logikken i Vestens posisjon var denne: Å heve sanksjonene krever anerkjennelse av Assad-regjeringen, som igjen ville være en innrømmelse av nederlag i kampen for å fjerne ham. Beskyttelsen av det kollektive egoet til Washington-tjenestemenn, har gått foran den langvarige pinen til millioner av syrere.
Det i seg selv viser løgnen til enhver påstand om at USA og Europa, i deres kamp for å velte Assad-regjeringen, noen gang virkelig brydde seg om det syriske folket.
Det viser også et avslørende kontrapunkt til Ukrainas behandling. Tilsynelatende skal det ikke spares på noen midler for å redde de «europeisk-utseende» ukrainerne fra Russlands invasjon, selv om landet risikerer en atomkonfrontasjon. Men mørkhudede syrere vil bli overlatt til sin skjebne så snart smuldrende murverk ikke lenger er på våre TV-skjermer.
Når kvalifiserte denne typen rasistisk diskriminering som humanisme?
Nei, det er ikke medfølelse som motiverer Vesten til å bevæpne Ukraina, mer enn det var medfølelse som motiverte Vesten i å sponse en syrisk opposisjon, som raskt ble dominert av nettopp de gruppene Vesten stemplet som terrorister andre steder.
Kamp om overherredømme
Vestens antatte humanitære instinkter kan egentlig bare forstås ved å grave dypere. Mye dypere.
Å hjelpe ukrainere ved å bevæpne dem med stridsvogner og jetfly, samtidig som man fratar syrere livsvikte nødvendigheter, er ikke posisjoner som er så motsetningsfylt som de først ser ut til. Inkonsekvensen kvalifiserer ikke engang som dobbeltmoral, sett fra vestlige hovedsteder.
Politikken overfor Syria og Ukraina fremmer det samme målet, og det målet har ikke noe å gjøre med velferden til vanlige ukrainere eller syrere. Det målet er vestlig overherredømme. Og mer eller mindre synlig i bakgrunnen, i begge tilfeller, er nettopp den samme offisielle fienden som Vesten ønsker å se avgjørende «svekket»: Russland.
Les også: Jordskjelvet i Tyrkia-Syria: Dette handler ikke om Assad. Syrere trenger rett og slett hjelp
Den syriske regjeringen har vært en av de siste i Midtøsten til å fremdeles stå ved Russlands side, blant annet ved å gi den russiske marinen tilgang til Middelhavet via den syriske havnen i Tartus. Det var en av hovedgrunnene til at Vesten var så opptatt av å se Assads regjering knust, og hvorfor Moskva støttet opp Damaskus militært, mot vestlig-støttede opprørere, noe som forhindret Vestens anstrengelser.
I mellomtiden ble Ukraina gradvis forvandlet til en uoffisiell, fremskutt base for NATO på Russlands dørstokk, en grunn til at Russland ønsket å se Kiev kuet og hvorfor USA er så opptatt av å støtte det opp militært.
Å straffe Syria er ikke en etisk utenrikspolitikk. Den rasjonaliseres ved å se verden og dens folk gjennom bare én linse: hvordan de kan tjene egeninteressene til vestlig og først og fremst USAs makt.
Som alltid spiller Vesten sitt koloniale store spill, maktintriger for å stille opp sine geostrategiske sjakkbrikker i et mest mulig fordelaktig arrangement. Disse interessene inkluderer global militær dominans og kontroll over viktige økonomiske ressurser som olje.
Høyeste forbrytelse
Mens Syria kjemper for å håndtere jordskjelvet var det første instinktet til USA og dets allierte ikke hvordan man skulle lindre lidelsene til folket. Det var å spille et spill med avledning og agn. Damaskus ble beskyldt for ikke å ha tillatt hjelpen å nå noen av de nordlige regionene som ble hardest rammet av jordskjelvet. Disse inkluderer områder som fortsatt er i opprørernes hender.
Lowcock, tidligere leder av FNs humanitære anliggender, klaget: «Det kommer til å kreve tyrkisk samtykke for å få hjelp inn i disse områdene. Det er usannsynlig at den syriske regjeringen vil gjøre mye for å hjelpe.»
De første forsendelsene kom gjennom en overfart fra Tyrkia sist torsdag. Den syriske regjeringen godkjente også levering av humanitær hjelp til områder som ikke er under deres kontroll, nordvest i det jordskjelvrammede landet. Som svar sa en talsmann for den militante gruppen HTS, som kontrollerer mye av Idlib, til Reuters, at den ikke ville tillate hjelp fra regjeringskontrollerte deler av Syria fordi «vi ikke vil tillate regimet å dra nytte av situasjonen for å vise at de hjelper».
Men uansett hva den vestlige fortellingen er, er ikke kampen om skyld når det gjelder å få hjelp til Nord-Syria bare et resultat av stahet fra Damaskus.
I dag kan Assad-regjeringen ha sikret seg det meste av syrisk territorium, men den har langt fra kontroll over den syriske nasjonen. USA har bidratt til å skape et stort, autonomt nordøstlig hjørne for den kurdiske befolkningen, og andre deler av nord er i hendene på en allianse av ekstremistgrupper, dominert av utløpere fra al-Qaida, så vel som restene av den islamske staten (IS) og tyrkisk-støttede krigere.
Denne fragmenteringen viser seg å være et massivt hinder for hjelpearbeidet. I sin natur ønsker regjeringer å hevde suverenitet over hele sitt territorium.
Men Assad-regjeringen har ytterligere grunn til bekymring. Det er alvorlige farer med å la den lokale al-Qaida-franchisen og andre opprørsgrupper ta æren for å håndtere nødsituasjonen. Dette er ikke bare en PR-kamp. Hvis al-Qaida blir sett på å bringe hjelp til desperate samfunn i Nord-Syria, vil de vinne hjerter og sinn blant vanlige syrere, og arabere lenger unna.
Å la al-Qaida få ansvaret for hjelpeoperasjonene er en oppskrift på at Damaskus mister autoritet hos store deler av lokalbefolkningen. Det kan tjene som et forspill til å gjenopplive Syrias borgerkrig og kaste syrere tilbake i kamp og blodsutgytelse.
«Ondskap i det hele»
Poenget er ikke at det ikke kan legges skyld på Assad og hans regjering. Det er at uansett hva vestlig ortodoksi proklamerer, vil innblanding fra utenforstående makter for å velte regjeringer, aldri føre til humanitære resultater. Det gjelder selv om en operasjon for regimeendring kan oppnås raskt, i motsetning til det langvarige uføret i Syria.
Det var i stor grad av den grunn at Nürnberg-rettssakene mot nazistiske ledere etter andre verdenskrig, erklærte aggresjon mot en annen nasjons suverene territorium som den «øverste internasjonale forbrytelsen« og en som «inneholder i seg selv det akkumulerte onde av det hele».
Angrep på suverene stater fører til tap av limet som binder en befolkning sammen, uansett hvor ufullkommen, og produserer sine egne, vanligvis uforutsigbare, konsekvenser.
Vestens 20-årige okkupasjon av Afghanistan skapte en bandittstat, der korrupte lokale tjenestemenn sluset unna amerikanske midler ment for statsbygging og fungerte som marionetter for regionale krigsherrer. Det voldelige kaoset utløst av Washington banet vei for Talibans tilbakekomst.
USAs og Storbritannias invasjon av Irak i 2003, og deretter oppløsningen av det irakiske politiet og hæren, realiserte ikke noen av Washingtons løfter om «frihet og demokrati». I stedet skapte det et maktvakuum som rev landet fra hverandre og førte til at Iran og ekstremistgrupper kjempet om makten.
Vestens omveltning av Muammar Gaddafis regjering i 2011, resulterte i at Libya ble et land med slavemarkeder, samt et fristed for ekstremister og en kanal for våpenhandel til andre konfliktsoner, som Syria.
Nå ser vi i Syria, nok en gang arven fra Vestens humanisme. Svekket av år med stedfortrederkrig og et vestlig sanksjonsregime, er Damaskus altfor skjørt og redd til å risikere å avstå noen av sine gjenværende krefter til motstandere.
De som vil lide igjen, denne gangen fra et jordskjelv, er ikke regjeringer i Washington, Europas hovedsteder eller Damaskus. Det vil være vanlige syrere, nettopp de menneskene Vesten hevder de ønsker å redde.
Jonathan Cook er forfatter av tre bøker om den israelsk-palestinske konflikten, og vinner av Martha Gellhorns spesialpris for journalistikk. Hans nettside og blogg finner du på www.jonathan-cook.net
In Syria, the West’s humanitarian claims crumble to dust
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
