oss 100 kroner!
– Rettsfølelsen man sitter igjen med er svekket etter denne dommen, sier advokat Barbro Paulsen.
7. februar 2023 kom dommen i arbeidssrettssaka sykepleier Iris Frohe har ført mot Hamar kommune. Østre Innlandet tingrett slår fast at kommunen har gitt Frohe en tilfredsstillende skriftlig begrunnelse for oppsigelsene, og at de hadde rettslig adgang til å si henne opp. Dermed har hun ikke krav på erstatning og Hamar kommune er frifunnet. Frohe er også idømt å betale kommunens sakskostnader.
Advokat Barbro Paulsen, som har ført saka for Iris Frohe og har følgende kommentar som hun har publisert på Facebook.
Her er min oppsummering av Hamar-saken:
Vilkårene som retten la til grunn i sin vurdering er følgende:
– «Saklig grunn»
– «Forholdsmessighet»
– «Nødvendig» for å verne liv og helse
For saksøker var vitnene av vesentlig betydning, da deres faglige tyngde ville bidra til;
1) Avklare forskjellen på uvaksinert og vaksinert helsepersonell – knyttet opp mot vurderingen av om det var grunnlag for differensierte tiltak
2) Viruslære for vurderingen om smittsomhet – herunder hva er smitte og hva skal til for å smitte – knyttet til påstand om asymptomatisk smitte, kommunens såkalt føre- var håndtering. Saksøkers vitne Dr. Snellingen avklarte smittebegrepet og at smitte er knyttet opp mot sykdom/død.
3) Retningslinjer og anbefalinger – professor dr. Halvor Næss har i sitt vitnemål blant annet redegjort for hvordan retningslinjer skal utøves, herunder viktigheten av at helsepersonell utøver helsefaglig skjønn – retningslinjer/anbefalinger er kun rettesnorer og hvert tilfelle skal vurderes konkret og individuelt. Han har vært med på å utarbeide slike retningslinjer.
4) vitnet Astrid Stuckelberger har blaant annet belyst på hvilken måte WHO ikke fulgte egne retningslinjer for håndtering av pandemi og også videresmitteperspektivet.
5) Tilgjengelig forskning og fremlagte bevis ble ikke nevnt eller vurdert av retten
Ingen av saksøkers vitner er nevnt i dommen, dette til tross for deres faglige tyngde og henvisninger til medisinskfaglig dokumentasjon.
Kommunens vitner er gjennomgående nevnt i dommen, til tross for at ingen av disse har forankret sine påstander. Alt er basert på deres påstander og er hverken etterprøvbar eller dokumentert. Saksøkers fremlagte forskning og videobevis er heller ikke nevnt i rettens vurdering.
Det er som om saksøker ikke har vært til stede disse to dagene på Hamar.
Retten har fullt ut lagt til grunn saksøktes vitneutsagn og udokumenterte påstander, samt at retningslinjer fra Helsedirektoratet skal anses som gyldig rettslig grunnlag. Saksøker ba om en vurdering av bruken av smittevernloven, uten at dette er medtatt, nevnt eller vurdert.
De materielle vilkår er av retten vurdert på følgende måte;
I vurderingen om kommunen hadde «saklig grunn» har retten, uten en konkret vurdering enkelt og greit funnet at det fremsto som nødvendig å pålegge testing. Her har retten ikke nevnt at pålegget kun var rettet mot uvaksinerte.
Retten har begrunnet dette med «utfordrende smittesituasjon», at tiltakene var i tråd med nasjonale retningslinjer, og vitnet kommunalsjefen uttalelse «sterk smittevekst» i området og «stor bekymring» for kapasiteten grunnet stor arbeidsbelastning og mange sykemeldte.
Protokoller fra drøftinger (aml. § 9-2) med tillitsvalgte ble aldri fremlagt av kommunen, men likevel har retten lagt til grunn at denne vurderingen er gjort. Det finnes ikke en skriftlig protokoll som viser at dette faktisk er gjort.
Det bemerkes at representanten/vitnet fra sykepleierforbundet i sin vitneforklaring har fortalt at forbundet gjennom hele denne perioden «var informert om prosessen fra kommunen». Dette tolkes fra saksøker som om at sykepleierforbundet kun har mottatt informasjon fra kommunen og ikke selv vært med i drøftingsprosessen eller mottatt noen form for dokumentasjon på prosessen, som er en del av premisset for innføring av et kontrolltiltak. Likevel, til tross for at denne protokoll aldri har blitt fremlagt, til tross for saksøkers begjæring om fremleggelse, har retten lagt til grunn at dette er gjort og derfor konkludert at vilkåret for saksbehandling for innføring av kontrolltiltak er oppfylt.
Rettens vurdering av «saklig» og gyldig» er forankret i at kommunen har gitt en tilfredsstillende begrunnelse for oppsigelsene. Begrunnelsen til kommunen er en «sterk anbefaling i den nasjonale covid- veilederen.
Ingen medisinskfaglig begrunnelse som er det eneste saksøker gjennom hele denne prosessen har etterspurt.
Kommunens vitne fra Helsedirektoratet som er omtalt i dommen, forklarte i sin vitneforklaring at FHI hadde medisinskfaglig dokumentasjon som grunnlag for retningslinjen, og at denne var oversendt til helsedirektoratet, men hun hadde aldri lest denne forskningen selv og kunne heller ikke si hvilken forskning dette var tale om.
Videre har retten konkludert med at diskriminerings hensyn ikke gjør seg gjeldende i denne saken og har ikke vurdert saksøkers medisinskfaglig dokumenterte anførsler om at det ikke foreligger grunnlag for å forskjellsbehandle uvaksinert helsepersonell, herunder at differensierte tiltak således er ulovlig.
Retten har også konkludert med at å teste seg to ganger per uke ikke utgjør en stor nok ulempe for saksøker, men unngår å nevne at saksøker var den eneste ansatte som ble pålagt munnbind, som vil synliggjøre hennes vaksinasjonsstatus.
Og endelig uttaler retten at den ikke vil gå inn på saksøkers anførsel om lovligheten av innhenting av helseopplysninger.
Saksøkers vitne, en uvaksinert sykepleier i Hamar, ble på sykehuset Innlandet hverken testet eller pålagt munnbind. Dette vitneutsagnet ble også utelatt, slik som prof. Næss, Dr. Snellingen og Prof. Astrid Stuckelbergers vitneutsagn.
I tvisteloven § 20-2 tredje ledd er det et unntak fra hovedregelen gjennom at motparten helt eller delvis kan fritas for erstatningsansvar etter første ledd hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig.
Således kan en tapende part fritas for omkostninger, om det var god grunn til å få saken prøvd, saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak. I denne saken er det etter vår oppfatning klart grunnlag for fritak!
Trebarnsmor og sykepleier Iris Frohe er idømt å betale kommunens sakskostnader, som i seg selv er betenkelig og kritikkverdig, all den tid kommunen er sterk part i denne tvisten.
Dette var nok dessverre forventet, men dommen har utelatt alle saksøkers vitner og Frohes egen vitneforklaring, noe som gjør at man sitter igjen med en følelse av det det kun har vært en part til stede i denne saken.
Vi vil komme nærmere tilbake ifht. spørsmål om anke snarlig.
Takk for støtte!
