oss 100 kroner!
Av Leidulf Husjord, Trønderrød.
Debatten om krigen i Ukraina domineres av hva Norge kan bidra med for at Kiev og NATO vinner. Det snakkes ingen ting i rådende mediekanaler om borgerkrigen etter kuppet i 2014. Dermed er det også uklart hva en seier for Kiev og NATO betyr. Russisk inntreden i krigen blir sammenlignet med tysk invasjon i Norge i 1940. Mange tror dermed at seieren vil bli like uproblematisk for Ukraina som for Norge i 1945.
Slike tanker hadde jeg også da vi heiet på mujahedin i Afghanistan på 80 – tallet.
Sovjets hær gikk inn i Afghanistan i desember 1979 for å støtte regimet i Den demokratiske republikken Afghanistan, mot væpnede opprørere. Regime hadde tatt makten i Afghanistan året før, med et marxistisk inspirert kupp, kalt Saur-revolusjonen.
Opprøret rettet seg i stor grad mot regimets radikale reformer. Reformene utfordret gamle islamske tradisjoner og eiendomsforhold på landsbygda. Reformer vi i Norden synes er naturlige, men som provoserte det religiøse patriarkatet i Afghanistan. Afghanistan består av en etnisk, religiøs og språklig blandet befolkning med mange konfliktlinjer. Selv om afghanske islamister var kjernen i opprøret, fikk de også tidlig hjelp av CIA og Pakistans etterretning til opptrening, organisering og våpen. Mange hellige fremmedkrigere ble etter hvert rekruttert, blant annet fra Saudi-Arabia. Mest kjent her er Osama bin Laden.
Flere år senere i 1998, skrøt USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski av at USAs tidlige påvirkning i opprøret hadde lurt Sovjet inn i ei felle.
40 år med krig og Taliban som seierherrer
Sovjets innmarsj i -79, forsterket krigens brutalitet og førte til at opprørerne samlet internasjonal oppslutning. Da Gorbatsjov ble president i Sovjetunionen syntes en militær seier umulig, og han fikk i stand fredssamtaler. Resultatet ble Genève-avtalen undertegnet i april 1988. Året etter forlot Sovjet Afghanistan. Krigen fortsatte likevel som en borgerkrig. Også etter at opprørerne fjernet det Sovjetvennlige regime i 1992, holdt borgerkrigen frem til den sunni-muslimske bevegelsen Taliban tok makta i 1994.
I NATO landet Norge ble nyheten om Sovjets innmarsj i Afghanistan, brukt som skremsel og bevis på Sovjets ekspansive ambisjoner. Dette til tross for en sterk sovjetisk innflytelse og støtte i Afghanistan, etter at Storbritannia måtte gi landet selvstendighet i 1919.
Selv om Brzezinski ville ha æren for at Sovjetunionen kollapset, har historikere som Stephen Kotkin og Vladislav Zubok identifisert hovedsakelig interne årsaker. Sett i forhold til de problemene Sovjet hadde, var påstanden om en mulig invasjon fra Sovjet mot Norge på 1980 tallet, preget av propaganda.
I etterkant er heller ikke denne faren for Sovjetisk invasjon sannsynliggjort, tross fullt vestlig innsyn i sovjetiske arkiver under president Jeltsin.
AKP hvor jeg var medlem, støttet Afghanske mujahedins kamp mot Sovjet og det Afghanske regimet. Mujahedins var en allianse av krigsherrer med forskjellig bakgrunn. Kanskje burde vi ha forstått at dette var USA sin krig mot Sovjet, og at CIA ikke støtter demokratiske krefter? Det ble de ultrakonservative fundamentalistene som fikk støtte og som vant til slutt. Taliban sitter fortsatt med makta.
Nå 43 år senere, er det åpenbart at vi i 1979 burde ha satt alle krefter inn på fred i Afghanistan.
Ukraina er også et delt land
I dag raser krigen i Ukraina. På samme måte som under krige i Afghanistan, får vi høre om den russiske offensiven som truer oss fra øst. Samtidig kan samme nyhetskanal rapportere at Russland er i ferd med å rakne. Hvilken historie skal vi tro på?
Som Afghanistan har Ukraina et etnisk, språklig og religiøst mangfold. Ukraina er en stat, men ikke en nasjon. Seierherrene i Europas kriger har gitt landet grenser bit for bit, uten at dette er naturlig for innbyggerne. I tillegg til Holocaust i Ukraina ble landet også åsted for flere etniske og religiøse massakre under 2. verdenskrig. Massakrene splitter fortsatt befolkningen.
Staten Ukraina fikk sin nåværende geografiske utforming som en republikk i Sovjetunionen. Ukraina ble uavhengig fra Sovjet den 24.august 1991, like før Sovjets oppløsning 26. desember samme år. USAs tidligere ambassadør i Moskva og Praha, publiserte i desember 2021 artikkelen «Ukraine: Tragedy of a Nation Divided». Her viser han hvordan et delt Ukraina har havnet på randen av storkrig.
Om situasjonen på slutten av 2021 sierJack F. Matlock :
Interference by the United States and its NATO allies in Ukraine’s civil struggle has exacerbated the crisis within Ukraine, undermined the possibility of bringing the two easternmost provinces back under Kyiv’s control…
Kampen mellom øst og vest i Ukraina har pågått i mange år. Den tilspisset seg fra 2013. President Viktor Janukovytsj som vant valgte i 2010 med 48,7 % av stemmene, hadde sin støtte i de folkerike fylkene i øst og sør i landet. Valgets tapere, som støttet Julija Tymosjenko (45,7 %), organiserte store demonstrasjoner. I februar 2014 tok de over makten med vold. USAs assisterende utenriksminister Victoria Nuland, spilte en sentral rolle.
Krim sin spesielle historie
Krim ble overført fra Russland til Ukraina, som en gest fra Krustsjov i 1954. Den 20. januar 1991, før Ukrainas uavhengighet, ble befolkningen i Krim invitert til å velge ved folkeavstemning mellom to alternativer: å forbli med Kiev, eller å gå tilbake til situasjonen før 1954, som innbar å bli administrert av Moskva.
Dette var den første folkeavstemningen om autonomi i Sovjetunionen, og 93,6 % av Krim-befolkningen ønsket å å bli knyttet til Moskva. Den autonome sovjetiske sosialistiske republikken Krim (ASSR Crimea), som ble avskaffet i 1945, ble dermed gjenopprettet 12. februar 1991. Den 5. mai 1992 erklærte Krim sin uavhengighet og vedtok sin egen grunnlov.
De påfølgende årene var preget av en dragkamp mellom Krim og Kiev. Mange hendelser og bekymringer blant den russisktalende minoriteten i Ukraina, førte til en vennskapstraktat mellom Ukraina og Russland 31. mai 1997. Traktaten inkluderte prinsippet om ukrainske grensers ukrenkelighet, i bytte – og dette er veldig viktig – mot en garanti for «beskyttelse av den etniske, kulturelle, språklige og religiøse originaliteten til de nasjonale minoritetene på deres territorium». Først da 21. oktober 1998, ble Krim sin grunnlov ratifisert av Krim-parlamentet.
Historien viser at vestens påstand om russisk annektering av Den autonome republikken Krim mangler forankring i faktiske forhold. Etter statskuppet i Kiev februar 2014 avskrev kuppregimet traktaten fra -97 og dermed forpliktelser overfor sin russiske befolkning.
Etter krav fra egen befolkning vedtok derfor Krim-parlamentet 6.mars 2014 å holde en folkeavstemning for å velge mellom å forbli i Ukraina eller å vende tilbake til Russland.
Det var etter denne avstemningen at myndighetene på Krim ba Moskva om en tilknytning til Russland. Russland hadde ingen spesifikk grunn til å gjøre krav på dette territoriet fordi nåværende baseavtalen varer frem til 2042. Dette stadfestet Vladimir Putin i et intervju 4. mars 2014.
Krigsutbruddet
Egentlig startet krigen i Ukraina etter kuppet i 2014. På samme måte som på Krim, gjorde folk i alle fylkene i sør og øst opprør. Opprøret ble slått ned med m unntatt i Donbass. Slaget om Mariupol og massakrene i Odessa, er kanskje mest kjent. Fylkene Donetsk og Lugansk arrangerte folkeavstemning og erklærte selvstendighet i mai 2014. Kiev startet da en krig som pågikk i 8 år. Mer enn 13 000 ble drept, inklusive 3000-4000 sivile, og 1,5 millioner flyktet til Russland. Dette har vært en av Europas lengste kriger og har neste ikke vært gjennstand for offentlig debatt i Norge.
Det er inn i denne krigen at Russland intervenerte for snart et år siden. Vi fikk dermed en eskalering av krigen selv om det tidligere var undertegnet en fredsavtale. Etter fransk-tysk megling skrev Ukraina, Russland og OSSE under den første Minsk-avtalen i 2014 og Minsk II i 2015. Avtalen forutsatte en fredelig løsning på konflikten og ga en relativ autonomi for Donetsk og Lugansk, innenfor rammen av den ukrainske staten.
FNs sikkerhetsråd bekreftet den 17. februar 2015 Minskavtalen med Resolusjon 2202. Men de høyreradikale i Ukraina, ledet av Dmytro Jarosj, motsatte seg avtalen. Han og andre fra partiet Høyre sektor fikk nøkkelposisjoner i hæren og politiet etter kuppet. De fortsatte å bombe og befeste grensen for å kunne gjenerobre Donbass. Hverken tidligere president Porosjenko eller president Zelenskyj, gjorde noe for å iverksette avtalen. President Porosjenko sa i tysk tv i 2022 at grunnen til at han skrev under Minskavtalen, var at Ukraina måtte kjøpe seg tid for å bygge opp sin militære styrke, for å kunne gjenerobre de to fylkene, nå «republikkene» i Donbass.
Fra 2017 ble samarbeidet med USA og NATO intensivert for å bygge opp en profesjonell hær. Da Zelenskyj kom med sitt presidentdekret i 2021 om å gjenerobre Krim, sto det over 100.000 soldater klar, for å ta tilbake Krim og Donbass. Dette var et klart brudd mot Minskavtalen. Den planlagte gjenerobringen av Donetsk og Lugansk ville føre til flere titusentalls drepte russere eller russiskspråklige i de to republikkene, og det ville føre til flere millioner flyktninger til Russland.
Ifølge Putin måtte Russland gripe inn for å stoppe katastrofen man så komme. Russland hadde ikke noe valg, slik den russisk ledelse så det. Den russiske intervensjonen var også forespeilet av mange amerikanske militæranalytikere.
Hva skal sosialister gjøre med krigen i 2023?
På samme måte som i 1979, mangler venstreradikale kunnskap for å forstå kreftene i krigen. Vi lar oss bare skremme. Foreligger det dokumentasjon om planer for russisk ekspansjon, utenom å sikre de østlige fylkene i Ukraina mot Kiev sine tropper?
Kuppet i 2014 og påfølgende borgerkrig viser at Ukraina vanskelig kan samles som en enhetlig stat. Minskavtalen tok hensyn til dette og ga Donbass autonomi. Dette kan fortsatt bli en realitet, dersom Kiev-regimet endrer sin politikk. Alternativt må fylkene bli en del av Russland for å trygge sin sikkerhet.
Til de som ønsker Kiev og NATOs militære seier i Ukraina: Ser dere ikke at en militær seier i et splittet land, vil skape enorme lidelser?
Ifølge språkkartet fra 2009 utarbeidet av Universitetet i Kiev, snakkes det russisk i omtrent halve Ukraina mens det er de høyre radikale nasjonalistene i Vest-Ukraina som har den politiske makta i Kiev. President Zelenskyj har uttalt til Haaretz at Ukraina skal bli et «stort Israel» som har væpnede styrker over alt: «I alle institusjoner, supermarkeder, kinoer, vil det være folk med våpen».
Vi sosialister må ta selvkritikk for at vi ikke har engasjert oss tidligere i den ukrainske tragedien .
Det er nå tid for å sette alle krefter inn for fredsforhandlinger.
Referanser:
I arbeidet med denne artikkelen har jeg særlig støttet meg på tre personer:
Ola Tunander: Professor emeritus PRIO. Doktorgrad på en avhandling om amerikansk militærstrategi og forfatter av en rekke forskningsartikler og bøker, om europeisk sikkerhetspolitikk, Libyakrigen og psykologiske operasjoner. Han er fast skribent i magasinet Ny Tid.
Jack F. Matlock, Jr.: Tidligere ambassadør for USA i Moskva og Praha.
Jacques Baud: Tidligere oberst i generalstaben, tidligere medlem av den sveitsiske strategiske etterretningen, spesialist på østlige land.
Denne artikkelen ble først publisert av Trønderrød og gjengis her med forfatterens velvillige tillatelse.
