oss 100 kroner!
Av Einar E. Jacobsen, nyutmeldt fra Rødt
Striden om Rødts holdning til våpenleveranser øker i intensitet. I de største mediene framstår uenigheten som umulig å ende i et samla Rødt. Kanskje dreier striden seg mest om Rødt skal få fortsette å være med i det store gode enhetlige norske politiske selskap.
Facebook er et debattforum som også noen ganger har plass til lengre resonnementer. Politikus.no synes det er viktig å trekke fram noen av de innlegga. Som dette av Einar E. Jacobsen, nyutmeldt Rødt-medlem fra Rogaland. Det tar utgangspunkt i at to av Rødts stortingsrepresentanter stod fram i Nettavisen og gikk imot Rødts gjeldende vedtak om krigen. Jacobsen har skrivi til den ene og lagt ved de spørsmåla han har stilt til den stortingsrepresentanten han har vært med på å stemme fram, Mímir Kristjánsson. Og som han ønsker svar fra.
Innlegget til Jacobsen er gjengitt med hans tillatelse, og som med alle andre innlegg skrivi av signerte personer, står dette for forfatterens synspunkter. Mellomtitler er satt inn av Politikus.no. (Ove Bengt Berg)
«Jeg har stilt konkrete spørsmål til Rødts stortingsrepresentant fra Telemark, Tobias Drevland Lund, om våpenstøtten. Han svarer ikke. Det er svært skuffende. Men jeg er ikke overrasket.
Jeg hørte på podcasten til Mímir og Marsdal om våpenstøtte, og hørte på noen av argumentene til Mímir. Eller vent, det var jo egentlig ikke argumenter. Det var frasen, «Putin må ikke vinne». Jeg har derfor forsøkt å få han til å svare på hva det egentlig innebærer at Putin (eller Ukraina) «vinner» krigen, og hvilke konsekvenser det har. Som Rødt-velger i Rogaland, mener jeg Mímir Kristjánsson burde ta seg bryet med å svare skikkelig. Her er det jeg skrev til Tobis Drevland Lund:
NATO-dogmatikk?
Jeg har store problemer med å forstå argumentasjonen til Mímir Kristjánsson for å sende våpenhjelp. Det virker ikke som han reflekterer over det han sier, men at han har kjøpt en type dogmatikk vi ellers hører fra de NATO-vennlige mediene.
Våpenleveranser: Lengre krig, flere døde
I podcasten sier han følgende etter hukommelsen, meningen var uansett tydelig denne:
«Uten våpenhjelp hadde Ukraina tapt krigen etter 4 uker».
Det høres ut som om Kristjánsson ser på dette som en fotballkamp! «Rosenborg må for alt i verden ikke vinne!». Men hva i alle dager betyr det å vinne eller tape i en krig, som dette er? Jo, det handler om menneskeliv! Det at Ukraina ennå ikke har «tapt», har gjort at de har mistet over 100 000 flere soldater. Mange av dem unge. Alt for unge. Enda flere har blitt lemlesta. Det å holde krigen i gang, slik våpenleveranser gjør, vil føre til at enda flere mennesker mister livet. De som er for å holde krigen i gang, må derfor redegjøre for, hvor store ofre de er villige til å godta. Tydeligvis er over 100 000 verdt det. Men går det en grense noe sted? Det går ikke an å gjemme seg bak fraser som «Dette må ukrainerne bestemme selv», for det gjør de ikke. Det har vært forbudt for menn å forlate Ukraina etter at krigen starta, og dersom man blir innkalt, kan man ikke takke høflig nei. I praksis har man tilegnet seg den autoritære og hierarkiske militærlogikken som jeg trodde det var en innebygd aversjon mot i et fredsparti som Rødt. For har Rødt gjort noen klasseanalyse av hvem som gjør ofrene? Dette må man kunne forvente av et såkalt marxistisk parti.
Ukraina: Ikke en samla nasjon
I tillegg er jo Ukraina de facto ikke en samlet nasjon lenger. Siden 2014 har landet vært splittet grunnet det grunnlovsstridige statskuppet med en befolkning i øst som krever selvstendighet. Det eksisterer altså ikke én felles ukrainsk vilje, noe borgerkrigen nettopp er et uttrykk for. Frasen «ukrainerne må bestemme selv» er altså meningsløs å bruke.
Videre: 20 % av Ukrainas territorium er nå annektert av Russland. Er Ukraina egentlig i en bedre forhandlingsposisjon nå enn de var i månedene før krigen? Hvilke holdepunkter og analyser er det som underbygger forestillingen om at mer våpen kan styrke Ukrainas forhandlingsposisjon? Har Kristjansson noe som helst innsikt i hva som konkret foregår på slagmarken, og hvordan ukrainerne gradvis blir knust til småbiter? Det er ingenting som tyder på at Ukraina kan «vinne» over Russland, og det er heller ikke sikkert at det er noe vi ønsker. Mer om akkurat det senere.
Krig heller enn sikkerhetsgarantier?
Krigen hadde vært enkelt å avverge om man ville snakket med Putin høsten 2021 om sikkerhetsgarantier. Men er Kristjánsson så besatt av imperativet om at «Putin ikke må vinne» hadde han ikke ser at det hadde vært en smartere løsning? Eller har Kristjánsson helt glemt konteksten for sikkerhetskravene som dreier seg om NATO-ekspansjon «åpen dør» for Ukraina? Det er dette som er bakgrunn for krigen. Ikke at Putin er den nye Hitler med mål om Lebensraum og underlegge seg hele Europa. Så dersom Kristjánsson avviser denne skrekkpropagandaen, så må han ta stilling til den sikkerhetsmessige konteksten rundt Ukraina og Russland og da er vi til kjernen av konflikten rundt europeisk sikkerhetspolitikk. Rødt og Kristjánsson har jo eksplisitt gått i mot NATO-medlemskap for Sverige og Finland, så vi må anta det også gjelder Ukraina?
Okkupere hele Ukraina, før resten av Europa?
Hva vil det egentlig si at Putin vinner, og er det virkelig det verste som kan skje? Som Kristjánsson sier, etter fire uker uten våpenstøtte ville Ukraina måtte overgitt seg og Russland ville diktere betingelsene. Hva kan vi se for oss? Er det sannsynlig at Russland krever hele Ukraina? Russland er overhodet ikke tjent med å måtte styre med et fiendtlig innstilt befolkning vest-Ukraina. Det vil i praksis bli ustyrlig, preget av terror, geriljaangrep og undergravingsoperasjoner fra vestlig etterretning.
Hva vil det si at Ukraina vinner? Kiev-regimets mål er å gjenerobre Krim. Støtter Kristjánsson det? Det må han vel i praksis gjøre siden «Ukraina må selv bestemme»? Men har han og de andre tilhengerne av våpenleveranser tenkt seg om hva dette innebærer av risiko for eskalering og kjernefysisk Armageddon? Eller er det en risiko man er villig til å ta for at «Putin ikke må vinne»?
Putin vil helt sikkert kreve en anerkjennelse av Krim fra Vesten. Det vil være veldig merkelig om vi ikke skulle gå med på det, all den tid Krim ikke har noen tilknytning til Ukraina historisk eller demografisk. Derimot ønsker Krim-befolkninga selv å være en del av Russland. Folkerettslig er det derfor helt på det rene at Krim er russisk. Videre vil republikkene i Donbass bli en del av Russland med en grense som går langs Dnepr. Områdene vest for Dnepr og ned til Odessa, kan tilhøre Ukraina slik at de ikke blir innelåst. Rest-Ukraina må avmilitariseres og kanskje det kan utplasseres fredsbevarende styrker i regi av FN.
Grenser viktigere enn menneskeliv?
Noen vil sikkert si at dette er kynisk og horribelt. Men grenser er aldri skrevet i stein og til syvende og sist betyr vel grenser mindre enn menneskeliv. Det burde ihvertfall gjøre det for et sosialistisk fredsparti. Internasjonalt er det jo heller ikke noe spesielt med oppsplitting av land. NATO tvang gjennom løsrivelse av Kosovo fra Serbia helt uten at serberne fikk sagt sitt. Norge, med Hilde Frafjord Johnsen i spissen, forhandlet fram oppsplitting av Sudan i 2011. Det virker som om Rødt og Kristjánsson har låst seg til prinsipper som i praksis ikke har vært særlig prinsipielle og som kræsjer med den konkrete ukrainske konteksten.
Paradokser
For vi har et stort paradoks her. For her kommer dialektikken inn. Jo mer våpenhjelp vi gir Ukraina, jo lenger vil krigen vare. En dimensjon er selvfølgelig de menneskelige lidelsene, men en annen dimensjon er at Ukrainas selvstendighet vil bli gradvis eliminert jo mer man insisterer på deres «selvstendige valg om å fortsette krigen». Ukrainas selvstendighet blir opprettholdt ved at de stadig gjør seg mer avhengig av velvilje fra Vesten. Både i form av våpen og økonomisk hjelp. For Ukrainas økonomi var allerede før krigen Europas svakeste. I løpet av krigen er det påført uendelig med skade på mennesker og infrastruktur, noe som vil koste uhorvelig mye penger å bygge opp igjen og som ikke finnes i Ukraina. Dette vil i praksis undergrave Ukrainas selvstendighet.
Så vi har to paradokser her:
1. Jo, mer vi pøser inn med våpen og jo lengre krigen varer, jo større er sjansen for at Ukraina vil bli splittet opp.
2. Jo mer krigen går og ødelegger landet, jo mer avhengig blir Ukraina av vestlig hjelp og jo mer nedgraderer de seg til en passiv klientstat for vesten.
Kristjánsson kan ri noen prinsipper (som ikke er så veldig prinsipielle), men disse prinsippene vil i praksis virke mot det som er intensjonen.
Jeg håper Kristjánsson kan ta seg bryet med å svare meg, da jeg ikke har fått svar fra noen andre representanter fra Rødt, og at jeg tross alt har stemt fram Kristjánsson stortingsmandat.»
Dette åpne brevet er gjengitt etter Politikus.
Vi oppfordrer Mímir Kristjánsson til å bruke sin tilsvarsrett og svarer Einar E. Jacobsen her. Han skal få så mye plass han ønsker og vi skal ikke endre et komma i innlegget.
