oss 100 kroner!
30. november 2022 av Terje, Foreningen Lov og Helse
Foreningen Lov og Helse har utformet et opprop mot WHO-trakten; en traktat som er under arbeid og som, hvis den implementeres, kan få store konsekvenser for landene som underkaster seg den.
Vi i Foreningen Lov og Helse krever at norske myndigheter snarest kommer med en erklæring overfor WHO hvor vi erklærer at en internasjonal pandemiavtale er uakseptabelt for Norge og at Norge trekker tilbake signeringen av avtalen!
Hvis du tilslutter deg vår vurdering av og advarsel mot denne traktaten er det lenke til å signere vårt opprop her:
https://www.underskrift.no/vis/12339/
BEGRUNNELSE
WHO har dirigert hvordan Norge, Europa og det meste av verden har håndtert covid-pandemien. En pandemi-håndtering som har vært nærmest unik i historisk sammenheng når det gjelder å påføre samfunnet skade når det gjelder folks helse og økonomi m.m. Nå er det under oppseiling en WHO-traktat som vil styrke WHOs muligheter til å bestemme og styre enkeltlands beslutninger i tilfelle fremtidige pandemier. WHO vil blant annet stramme skruen til ytterligere når det gjelder sensur av informasjon, slik at bare WHOs egen informasjon skal nå ut til folket (skjønt dette i stor grad allerede har blitt etablert som praksis i Covid-pandemien som ble erklært våren 2020).
I tillegg har det fra USA kommet forslag til noen endringer i et lovverk som allerede ligger der (IHR 2005); dette forslaget til endringer ble umiddelbart innatt av WHO. Tidligere har WHO gitt råd til nasjonale myndigheter, men disse endringene transformerer WHO fra å være et rådgivende organ for nasjonale myndigheter til et overstyrende organ, og WHO vil kunne få dramatisk makt over sine 194 medlemsland. Traktaten vil dermed gi WHO økt makt til å kunne påtvinge for eks. vaksinepass, portforbud og påbudt vaksinering over hele verden, og antakeligvis også til tross for at det enkelte medlemsland ikke skulle ønske dette. Det er fortsatt vanskelig å spå hvor store mulighetene er for et enkeltland til å motsette seg påbudene, men en slik WHO-traktat vil ta oss mange skritt nærmere å være underlagt en slags “verdensregjering” formelt sett styrt av WHO.
EU er sammen med WHO en sterk pådriver for denne traktaten. EU, og sier blant annet følgende:
Selv om mye angående dette kan høres tilforlatelig ut, og kan virke å ha gode hensikter, er det viktig å forstå hva slags implikasjoner dette kan ha for Norges suverenitet. I alle tilfeller er det også svært usikkert om norske myndigheter i det hele tatt vil ha et ønske om å motsette seg WHOs påbud, i og med at Norge er en av de største pådriverne for å få denne traktaten på plass. På samme måte som vi er “flinkest i klassen” når det gjelder å innføre EU-regler, selv om vi ikke er medlem; faktisk flinkere enn enkelte av EUs medlemsland.
I en avstemning i mai 2022 om implementering av de foreslåtte endringene i IHR 2005 var det tilstrekkelig mange land som stemte imot slik at implementeringsprosessen ble forsinket for en periode. Målet er at traktaten skal være ferdigstilt innen 2024, og nederlaget i avstemningen i mai var antakeligvis bare et lite skjær i sjøen for WHOs planer.
Mer informasjon, forklaringer og og detaljer
I desember 2021 ble det holdt et ekstraordinært møte i WHO Assembly, hvor dokumentet og erklæringen «The World Together» ble publisert. Denne erklæringen bygget videre på en erklæring fra 30. mars 2021 hvor 25 statsoverhoder, blant dem Erna Solberg, gikk sammen om en erklæring om å få i stand en internasjonal pandemitraktat. Beveggrunnen ble uttalt å være at Covid-pandemien ifølge WHO hadde illustrert behovet for en “mer robust internasjonal helsearkitektur”. WHOs arbeidsgruppe for en pandemi-traktat kom med sin rapport med forslag den 03. mai 2022.
Noen av nøkkelområdene i utkastet til traktat er:
- Internasjonale vaksinepass og kontaktsporing
- Global overvåking
- Behandling av av «feilinformasjon», «desinformasjon» og «for mye informasjon»
- Finansiering: WHO-medlemmer skal kollektivt betale WHO over 950 millioner dollar i kontingent for 2022-2023 og har allerede betalt over 270 millioner dollar i frivillige bidrag for 2020-2021.
Lovpålagt sensur:
Legg merke til punktet om feilinformasjon og desinformasjon. Dette må i praksis tolkes som sensur av alle meninger og uttalelser, også fra fagpersoner, som avviker fra WHOs offisielle versjon. Dette har riktignok allerede i stor grad vært praksis ila. covid-pandemien så langt, men nå blir dette sensur-virkemiddelet styrket betraktelig og formalisert. Ikke-statlige aktører (Facebook, Twitter, Youtube, Google og pressen m. fl.) vil bli pålagt å samarbeide med regjeringer for å bekjempe desinformasjon, som betyr å sensurere vekk uttalelser som avviker fra WHOs versjon. Selv om dette som nevnt allerede har vært praksis fra Facebook, Youtube, Google osv. vil dette i realiteten si at hvis leger og fagpersoner prøver å slå alarm om for eks. bivirkninger av et legemiddel, vil dette sensureres bort av alle aktører, både statlige og ikke-statlige. Det betyr at denne informasjon ikke vil nå den norske borger så lenge informasjonen bryter med det WHO mener eller ønsker å få ut.
USA forslag til endringer i IHR (2005)
18. januar 2022 leverte USAs myndigheter inn et forslag til 13 betydelige endringer/tillegg som både USA og WHO ønsket å få inn i WHOs IHR fra 2005 (International Health Regulation 2005).
For å få en kortfattet forståelse av hva The International Health Regulation er kan man for eks. lese wikipedias omtale:
The International Health Regulations (IHR), first adopted by the World Health Assembly in 1969 and last revised in 2005, are a legally binding rules (vår utheving) that only apply to the WHO that is an instrument that aims for international collaboration to prevent, protect against, control, and provide a public health response to the international spread of disease…
Its first full application was in response to the swine flu pandemic of 2009.
Den nevnte rapporten av 03. mai 2022 fra WHOs arbeidsgruppe tar for seg USA 13 foreslåtte endringer/tillegg, omtalt som «styrkingen» av IHR (2005) fra side 14 i rapporten. USAs 13 tillegg (amendments) gir noen dramatisk endringer i WHOs makt:
WHO får dramatisk økt makt
Tidligere har WHO gitt råd til nasjonale myndigheter. Disse endringene transformerer WHO fra å være et rådgivende organ for nasjonale myndigheter til et overstyrende organ, og WHO vil få dramatisk makt over sine 194 medlemsland. Traktaten vil dermed gi WHO makt til å påby for eks. vaksinepass, portforbud og påbudt vaksinering over hele verden hvis de ønsker det, og antakeligvis til tross for at det enkelte medlemsland ikke skulle ønske dette. Dette vil gjelde når WHO erklærer en pandemi og vil være juridisk bindende for medlemsland i WHO i henhold til deres reviderte internasjonale helseforskrifter.
Som nevnt reiser vi spørsmålet om norske myndigheter overhodet ville ønske å motsette seg WHOs påbud – om en slik traktat kan anses som fullstendig juridisk bindende eller ikke vil således antakeligvis ikke ha stor praktisk betydning for det norske folk. Det er stor sjanse for at WHOs regler og påbud vil bli implementert som en del av norsk rett; Norge har som nevnt selv anmodet om å få i stand en slik pandemi-avtale, og vi har tradisjon for å være “flinkest i klassen” når det gjelder å gi penger til og underkaste oss internasjonale organisasjoner o.l.
Artikkel 9.1 gjør at WHO ikke lenger trenger å rådføre seg med et gitt medlemsland som WHO mener har en såkalt «bekymringshendelse»/utbrudd før det iverksettes tiltak. Det respektive landet trenger ikke lenger å samtykke til WHOs generaldirektørs beslutning om at en hendelse utgjør en folkehelsesituasjon av internasjonal interesse. En ny beredskapskomité vil bli nedsatt i WHO, som generaldirektøren vil konsultere i stedet for myndighetene i det landet hendelsen finner sted.
Fra § 12, som handler om hvordan WHO skal bestemme om en «event»/helsekrise har internasjonal eller sågar regional betydning, fremgår det at WHOs leder Tedros Adhanom Ghebreysus alene (!) kan erklære krisesituasjon.
Møte i WHO Health Assembly mai 2022
På WHO’s årlige «The Health Assembly» for medlemsstatenes helseministre den 22.-28.mai 2022, forsøkte WHO å oppnå 2/3 flertall som kreves for at endringene skal implementeres. Norge stod på en liste over 20 land som allerede fra start av (før møtet i The Health Assembly) hadde forpliktet seg (!) til å stemme ja til forslagene. Helseminister Ingvild Kjerkol hadde følgende tale i dette møtet, blant annet sa hun:
«….the people we represent have good reason to demand that we pick up the pace. But I am encouraged that we have agreed that we will negotiate a pandemic treaty, strengthen the International Health Regulations, and bring WHO’s financing on a path towards sustainability».
Norge ga altså sin tilslutning til dannelsen av en pandemitraktat, endringene i IHR (2005) som gir WHO enorm makt og legal myndighet overfor medlemslandene samt det som må tolkes som økt finansiering av WHO.
Forslaget til endringer ble riktignok nedstemt av blant annet de afrikanske medlemslandene, India og Brasil m.fl, selv om Norge v. Kjerkol ga sin tilslutning. Det betyr at Norge når som helst kan bli bundet, dersom flertall blant medlemstatene i et Health Assembly møte skulle oppstå i fremtiden. Det er nemlig slik at WHO og dets støttespiller (som blant annet er Norge) på ingen måte har gitt opp dette, til tross for det midlertidige nederlaget i mai i år.
Tenkt eksempel – influensa og portforbud
Vinteren 2021 ønsket den norske regjering å få på plass muligheten til å kunne innføre portforbud, men etter sterk motstand mot dette både fra en del borgere og fagfolk valgte regjeringen å trekke tilbake forslaget.
Vi kan spørre oss hvordan dette vil bli i fremtiden i et tenkt scenario hvor WHOs pandemi-traktat samt tillegg til IHR (2005) skulle bli vedtatt og Norge har tilsluttet seg dette: hva hvis for eks. WHO erklærer “helsekrise” pga influensasesongen (WHO endret rett før svineinfluensaen i 2009 definisjonen på en pandemi slik at det ikke lenger er krav til høy dødelighet) og beordrer portforbud i Norge eventuelt mot norske myndigheters vilje?
Oppsummert
En internasjonal pandemihåndteringsavtale med de 13 tillegg fra USA som WHO jobber med å få ratifisert vil medføre at råderetten over folks helse overføres fra det enkelte medlemsland til WHO, og innebærer at medlemslandene vil måtte være i en konstant helsekrise-beredskap. Hvis WHO erklærer en hendelse (såkalt «event») som de definerer som en helsekrise (såkalt «health emergency») vil dermed WHO’s tiltak og bestemmelser fort kunne overkjøre norske myndigheter og norske lover og regler; hvis da ikke WHOs forordninger allerede er implementert i norsk rett. Hvis WHO beslutter for eks. portforbud eller tvangsvaksinering vil norske myndigheter trolig ha betydelig mindre muligheter til å motsette seg dette eller til å foreta selvstendige beslutninger, hvis dette skulle være ønskelig.
Selv om en del av dette isolert sett kan ha gode intensjoner er dette en dramatisk avgivelse av norsk selvstyrerett, og hvor WHO får enorm global makt.
