oss 100 kroner!
Statsbesøket av den franske presidenten Emmanuel Macron i USA skiller seg ut som merkestein for de justeringene som finner sted på bakgrunn i de historiske forandringene i verdensordenen.
Av M. K. Bhadrakumar.
De to lederne gikk ekstraordinært langt for å demonstrere godlynt kameratskap, men hvor langt imponerte det de to statsmennene presterte – den akademiske Macron som den mest uttalte europeiske talsmannen for europeisk integrasjon og strategiske autonomi overfor USA – og Biden, en veteran innen internasjonalt diplomati? Tiden vil vise det.
Macron markerte alt i utgangspunktet sin dype forskjell til USAs holdning til Ukraina, et tema som dominerte besøket hans. I en kommentar i Paris lørdag etter hjemkomsten, under et intervju for den franske kanalen TF1 sa Macron:
«Vi må tenke på sikkerhetsarkitekturen som vi skal leve med i morgen. Jeg snakker spesielt om Russlands president Vladimir Putins ord om at NATO nærmer seg Russlands grenser og utplasserer våpen som kan true landet. Dette spørsmålet vil være en del av fredsdiskusjonene, og vi må forberede oss på det som vil komme etter [den ukrainske konflikten], og tenke hvordan vi kan beskytte våre allierte og samtidig gi Russland garantier for sin egen sikkerhet, når partene kommer tilbake til forhandlingsbordet.»
Macron kom med bemerkningen mens nedtellingen er i gang for en forventet storstilt russisk vinteroffensiv i Ukraina.
Mens den felleserklæringen som ble gitt etter Macrons besøk viser at USA og Frankrike er på samme side i sin kritikk av Moskvas gjennomføring av krigen i Ukraina, kan man ikke unngå å merke seg nyansene i de respektive formuleringene som de to lederne brukte under sin felles pressekonferanse .
Biden gikk selvfølgelig rett til angrep på Putin og holdt ham personlig ansvarlig, men Macron holdt tilbake. Interessant nok kan den tyske forbundskansleren Olaf Scholz også ha markert sin avstand fra Biden ved å innlede en samtale med Putin på fredag, hans andre på rad på få måneder.
Den publiserte teksten fra Moskva fremhevet at mens Scholz kritiserte Russlands opptreden under konflikten, fortsatte han med å diskutere andre spørsmål med Putin, og de ble enige om å holde kontakten.
Både Frankrike og Tyskland er sterkt bekymret for en mulig eskalering av krigen i Ukraina, mens USA er fokusert på å støtte Kiev «så lenge det kreves».
Macron fremhevet Frankrikes tredelte tilnærming: «Hjelp Ukraina å stå imot»; «Forhindre enhver risiko for eskalering i denne konflikten»; og, «sørg for at når tiden kommer, på grunnlag av vilkår som skal settes av ukrainere selv, bidra til å bygge fred.» Men Biden var kategorisk at «det er én måte for denne krigen å avslutte den rasjonelle måten: Putin må trekke seg ut av Ukraina.»
Macron hevdet at «Vi må jobbe med det som kan føre til en fredsavtale, men det er opp til ham [den ukrainske presidenten Zelensky] å fortelle oss når den tid kommer og hva ukrainernes valg er.»
Macron understreket indirekte behovet for fleksibilitet, og sa: «Hvis vi ønsker en bærekraftig fred, må vi respektere at det er ukrainerne som bestemme øyeblikket og betingelsene de vil forhandle om for sitt territorium og sin fremtid.»
Merkelig nok nevnte Biden aldri Zelensky en gang, mens Macon åpent skrøt av «president Zelenskys innsats for å prøve å finne en vei, en vei til fred mens han ledet den heroiske motstanden.»
Macron understreket: «Jeg tror veldig på behovet for å fortsette å engasjere seg med ham [Zelensky] fordi det er en genuin vilje, på vegne av Ukraina, til å diskutere disse sakene. Og vi erkjenner det, og vi berømmer det.»
Bortsett fra Ukraina, som forventet, var Macrons største bekymring den nylige inflasjonsreduksjonsloven, en pakke på 369 milliarder dollar med subsidier og skattelettelser vedtatt av Biden-administrasjonen for å styrke amerikanske grønne virksomheter, som fra et europeisk perspektiv utgjør et proteksjonistisk tiltak som oppmuntrer selskaper til å flytte investeringer fra Europa og motiverer kunder til å «kjøpe amerikansk».
Bare en måned gjenstår før de endelige bestemmelsene i den amerikanske loven trer i kraft 1. januar. Tyskland og Frankrike har slått tilbake ved å gå sammen for å støtte et fransk fremstøt for en mer subsidiebasert industripolitikk i EU.
Under samtalene i Det hvite hus med Macron innrømmet Biden at det var «feil» i utrullingen av USAs multi-milliard-dollar-pakke med grønne subsidier. For å sitere Biden, «Det er justeringer vi kan gjøre som fundamentalt kan gjøre det lettere for europeiske land å delta, det er en sak som må løses.»
Bemerkningen tillater kanskje Macron å hevde at han har noe å ta med hjem fra besøket. Men hvor langt Bidens ord blir omsatt til praksis gjenstår å se, ettersom sjansene for at Kongressen endrer loven kan diskuteres, spesielt ettersom republikanerne er satt til å ta kontroll over huset med smal margin.
Det er klart at Biden-Macron-møtet ikke inkluderer et gjennombrudd for Europas bekymringer. Bidens grunnleggende holdning er at «USA kommer ikke med noen unnskyldning,» siden IRA-lovgivningen tar sikte på å «sikre at USA fortsetter … ikke å måtte stole på noen andres forsyningskjede. Vi er – vi er vår egen forsyningskjede.»
Macron bemerket at han hadde «noen veldig ærlige diskusjoner». Han understreket, «Frankrike kom rett og slett ikke for å be om fritak eller noe annet for – for økonomien vår, men ganske enkelt for å diskutere konsekvensene av denne lovgivningen … Vi vil fortsette å bevege oss fremover som europeere. Og vi er ikke her bare for å be om «bevis på kjærlighet». «
Amerikanerne tjener en formue på Ukraina-krigen – selger mer gass til Europa til langt høyere priser og øker våpeneksporten til NATO-land som har levert militært utstyr til Ukraina. EU-landene lider når krigen i Ukraina tipper dem inn i resesjon, med inflasjon som skyter fart og en ødeleggende klem på energiforsyningen som truer med strømbrudd og rasjonering denne vinteren.
Det «grønne skiftet» i USA på bekostning av europeisk industri kaster skygger over Indo-Stillehavsstrategien. De nylige besøkene av Scholz og Charles Michel, president for Det europeiske råd, til Beijing i rask rekkefølge understreker at spenningene i den transatlantiske alliansen som et produkt av Ukraina-krigen har sine ringvirkninger.
Macrons besøk i Washington viste at Frankrikes hovedinteresse ligger i «å bygge motstandskraft på Stillehavsøyene». Apropos Kina hadde Biden-Macron fellesuttalelse ikke noe nytt å kunngjøre. Den tydde til en balansert formulering om at USA og Frankrike vil «fortsette å koordinere våre bekymringer angående Kinas utfordring til den regelbaserte internasjonale orden, inkludert respekt for menneskerettigheter, og å jobbe sammen med Kina om viktige globale spørsmål som klimaendringer. ”
Når det gjaldt Taiwan bekreftet fellesuttalelsen ganske enkelt «viktigheten av å opprettholde fred og stabilitet over Taiwanstredet». Det kan tenkes at det knusende nederlaget Tsai Ing-wen led i det nylige taiwanske lokalvalget hadde en dempende effekt.
I alle fall, i sine respektive åpningskommentarer på pressekonferansen om Indo-Stillehavsstrategien, mens Biden begrenset seg til en bemerkning eller to, hoppet Macron rett og slett over emnet.
Beijing må i det stille være fornøyd med at Michel valgte torsdag for sitt besøk. President Xi Jinping satte pris på EUs «velvilje til å styrke forholdet til Kina.» Xi bemerket at jo mer ustabil den internasjonale situasjonen blir og jo mer akutte utfordringer verden står overfor, jo større global betydning får forholdet mellom Kina og EU.
EUs utenrikspolitikk står ved et veiskille der de må avgjøre hvorvidt de skal konfrontere eller samarbeide med Kina. Global Times skrev at Michels besøk «sendte et signal som representerer rasjonelle stemmer, det vil si å nekte å følge USA og behandle Kina først og fremst gjennom et politisk og ideologisk perspektiv … Det USA ønsker er hegemoni, men Europa vil overleve, og EU kan ikke oppnå det uten Kina.»
Poenget er at etter hvert som konflikten i Ukraina eskalerer, kan neokonserne i Biden-administrasjonen føle seg opprømte, men de begynnende spenningene i de transatlantiske forholdene kan bare forverres.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M, K, Bhadrakumar.
