oss 100 kroner!
Vi går inn i ei julefeiring under forhold mange ønsker seg foruten. Strømpriser og renteøkninger som for vanlige folk spiser opp det lille ekstra. Matkasser og almisser for stadig flere.
Av Jan Christensen.
Dystre fremtidsutsikter.
Vi nærmer oss det såkalte «2/3-samfunnet».
Et samfunn der så mange som tredjeparten kan falle utafor, og ofte verken kjenner eller bruker sine rettigheter.
De rike blir rikere, de fattige fattigere. Kløften øker. Både i inntektsutvikling, fordeling av helse- og velferdsgoder, utdanning og politisk innflytelse.
Når normallønna ikke strekker til, blir mange avhengig av sosialhjelp for å få endene til å møtes. «Working poor». Med vår «arbeidslinje» får trygdede enda mindre.
I mange land er sånn ulikhet oppskrift på sosial uro og opprør.
Hos oss? Fortsatt sofakrok?
Og en pris mange vil betale for selv å kunne klatre høyere opp på samfunns-stigen?
Fra ledende politikere er Ukrainakrigen forklaringa på alt som går skeis. Ikke minst strømprisene. Her satses det på folks manglende hukommelse, og at en løgn som gjentas ofte nok, kan bli trodd.
Vår strømpriskrise skyldes en markedsliberal energilov og vår tilknytning til det europeiske strømmarked.
I 2018 sluttet Norge seg til EUs tredje energimarkeds-pakke/ACER, men det var først med fjorårets utenlandskabler til Tyskland og England at alt ble skikkelig merkbart.
Nå eksporterer vi «rein» strøm som er ubetydelig i forhold til Europas behov, men påtvinges allikevel dyre europeiske strømpriser for vår egen strømbruk.
For mange har strømregningene – til tross for strømstøtte og redusert forbruk – blitt mangedoblet det siste året.
Samtidig, etter at vi har slitt oss gjennom koronapandemi og høy prisvekst, øker rentenivået. Her kan politikerne toe sine hender, uansett hvor mye disse forhold får betydning for folks dagligliv. Sånt er nemlig blitt en «ekspertsak» og eksperten er en høytlønnet sentralbanksjef.
I tillegg er vi underlagt EUs finanstilsyn, som ytterligere garanti mot politisk innblanding og for «elitens» spilleregler.
For boliglån har rentene siden i fjor blitt doblet. Ikke alle klarer sånn økning, og tvinges fra gård og grunn.
Så har vi «matkurven» – dagligvarer som vi trenger mest. På et år har denne gått merkbart opp, og enda større økning er varslet. Varene tar ikke større plass i hyllene enn før. Selv om transport er blitt dyrere, forsvarer ikke det en flerdobling av produsentenes prisøkning. Det vi en gang hadde av kontrollapparat, er rasjonalisert bort. For matbaronene er det fortsatt fritt fram å bli rik på andres fattigdom.
Det vi har fått i lønnsøkning, høyere trygd eller skattelette, holder ikke følge. Vi sitter allikevel igjen med tusenlapper mindre i måneden. Sånt merkes.
Hva er så koblingen mellom forverra levekår og vår EU-tilhørighet gjennom EØS?
Her er det ulike oppfatninger.
Det sikre er at vi har et flertall av EU/EØS-vennlige politikere som veit hva EU forventer. Og som selv lovpriser EU-ideologien: Markedsøkonomi og fri flyt.
De verken tør eller vil utfordre EØS-avtalen og «handlingsrommet», ei heller når EU overøser oss med nye diktater. Norske myndigheter godtar til og med EU-lover raskere enn mange av medlemslandene. Ofte under stilltiende taushet fra media – som synes mer opptatt av kjendisstoff og «likes».
Hvor lenge vi skal vi velge og gjenvelge sånne EU-politikere?
Framtiden ligger i å bygge et inkluderende samfunn med mindre forskjeller. Stole på egne krefter og tradisjoner. Leve i fred med andre land, ikke minst nabolandene. Handle med utenverdenen på vinn-vinn-basis.
Folk og folkevalgte må snakke samme språk. Politikere og byråkrater må kunne stilles til ansvar for sine handlinger.
EU og EØS viser vei mot 2/3-samfunnet. Med EU/EØS forsterkes alt som går den gale veien – også julas bismak.
Jan Christensen
Dette innlegget ble først publisert i nyhetsbrevet til Drammen NEI til EU.
