oss 100 kroner!
Av Kari Elisabet Svare.
Militæret er årets budsjettvinner. Ifølge forsvarssjefen er er ikke 4,5 milliarder nok til å løse tidas utfordringer. Midler til såkalt forsvar synes umettelig. Dessverre er dagens situasjon et resultat av at fred lenge har vært sterkt underprioritert. Nedrustningsavtalene er avskrevet alle som en. For øyeblikket virker faren for atomvåpen reell. I tråd med global praksis er organisasjoner som «Leger mot atomvåpen» og «Nei til atomvåpen» strøket av budsjettet. ICAN, som fikk Nobels fredspris i 2017, følger med i dragsuget. Selv om det står nedfelt i Hurdalsplattformen at regjeringen skal «øke Norges innsats for kjernefysisk nedrustning», og Nobelkomiteens leder nylig sa på Dagsnytt 18 at: «Vi skal belønne freden og fredsinitiativene…» Kutt til disse initiativene er gammelt nytt. Det virker som om de skritt for skritt skal utraderes. Mange, små fredsorganisasjoner drives i stor grad av idealistiske ildsjeler og frivillighet. De burde ha mer innflytelse i samfunn og politikk, og bidrar så godt de kan med informasjon samt forsøksvis å skape engasjement.
Mens nøden vokser og alt blir dyrere og mye går i oppløsning, bruker atommaktene 138.700 dollar i minuttet på å vedlikeholde, utvikle og bygge atomvåpen. USA mest av alle. Og FNs ordinære budsjett utgjør 0,3 av NATOs samlede militærbudsjett. Dette i ei tid med energi-, pris- og klimakrise. Såkalt demokratisk styring har ikke bidratt til stabilitet eller styrket et klima for fredelig sameksistens og hensiktsmessig samarbeid.
Norges politikere vil verken sette sin signatur under forbud mot masseødeleggelsesvåpen eller bekjempelse av nazisme. De har valgt side i dagens livsfarlige stormaktspill der Russland fremstilles som verdens mest aggressive og dernest Kina. Underveis har USA mistet mye støtte i verdenssamfunnet. Når de roper høyt om å bevare det de kaller «en internasjonal regelbasert orden», er det snakk om den amerikanske, som har støtte fra omtrent 10% av verdens samlede befolkning. Mange land har fått nok og ønsker en ny orden. For øyeblikket er USAs utenriksminister på tur i Latin-Amerika for å forsikre nasjonene der om at USA er interessert i dem, men får han napp? Klok av skade foretrekker de heller frigjøring fra amerikanske finansgrep og maktmetoder. Skal tro om amerikanerne lykkes bedre i Afrika?
Michael McCaul, republikaneren har ytret at: «Vi må tvinge hvert eneste land til å velge om de vil gjøre forretninger med den frie verden eller med en krigsforbryter». Han har vært med å fremme et lovforslag som i frihetens navn forbyr afrikanske ledere enhver form for samarbeid med Russland. Bare Gud selv, dvs God, vet hvor de har sitt mandat fra. Ved å lokke, presse eller true andre nasjoner med straff hvis de ikke stemmer slik USA vil, handler med land USA boikotter og bare er venner med dem USA godtar, viser den svekkede stormakta hva slags orden de vil bevare.
Enhver ansvarlig leder bør gjøre alt for å få til fredsforhandlinger og ellers arbeide for at fred får førsteprioritet på verdensbasis. Våre politikere har lagt seg flate for USA og kommer ikke til å handle fredsfremmende, men det må allikevel sies.
PS. For et år siden hadde Norge mottatt 34 av de i alt 52 F 35-kampflya som er bestilt. Dette er rådyre saker som sluker bensin og forurenser grådig. Ved å kutte ned på antallet ville det vært plenty til å dekke mange smålige budsjettkutt både når det gjelder fredsarbeid og velferd.
Kari Elisabet Svare
