oss 100 kroner!
Av Jan Christensen.
Da det norske folk i 1972 og 1994 sa nei til EU, stod dette med sjølråderett og «Nei til salg av Norge», sentralt.
Den gang som nå var EU den største trusselen.
Etter klart nei-flertall ved folkeavstemningene, torde ikke stortingsflertallet å melde Norge inn i EU.
EØS-avtalen ble et slags kompromiss.
Med EU sin «dynamiske» utvikling, er dagens EØS blitt så nær opp til medlemskap som EU og vår ja-elite kunne ønske.
Folkets nei har blitt holdt for narr.
Vi lever i en verden dominert av noen store makter.
Tradisjonelt USA og Sovjet/Russland, i de seinere årene også EU og Kina.
Norge har gjennom sitt NATO-medlemskap vært sterkt knyttet til vestlige makter, i første rekke USA. Inntil Ukrainakrigen klarte vi allikevel å opprettholde et godt forhold til Russland, ikke minst i våre nordområder.
Vårt naboforhold til Russland har vært bygd på gjensidig respekt. De spionhistorier både vi og russerne har hatt i årenes løp, er snarere unntak som bekrefter regelen.
I dag er dessverre mye av våre gode nabo-relasjoner under oppløsning.
- Mange mener nå at alt som er russisk, også russere som er kritisk til Ukrainakrigen, skal boikottes og nektes adgang til Norge.
- At vi skal trekke oss ut av ethvert samarbeid med Russland, også fiskerisamarbeidet.
- At vi skal sende mer og mer våpen til Ukraina.
Noen av de samme røstene, ønsker lignende tiltak overfor Kina.
Dette er ikke bare oppskrift på en ødeleggende konfrontasjons-politikk, men også på en enda farligere verden.
Framfor å heie på sanksjoner, boikott og våpen, bør vi heie på mer win-win-handel, mer kontakt og mer turisme.
Sånt danner et bedre grunnlag for forståelse, påvirkning og fred over landegrensene.
Samme betraktninger gjelder selvsagt også i forhold til EU – og USA.
I forhold til EU har vi i dag ingen win-win.
Vi har blitt et underbruk, ofte med servile norske politikere i spissen.
For å komme inn i det «gode» EU-selskap er vi pålagt ensidige milliardbidrag og å gi avkall på mye av det som har dannet grunnlag for vår velferdsstat.
Våre lover kan overstyres av EU. Konkurranseutsetting og markedsliberalisering snur opp-ned «fortidas» Norge og undergraver vårt arbeidsliv.
Vårt forhold til USA er også en trussel mot vårt sjølstyre.
Historien om Norges kjøp av amerikanske kampfly og mange tvilsomme Oljefonds-investeringer i USA, kan danne grunnlag for mange studier.
Rett nok har vi i over 70 år vært medlem av NATO med USA som ledende makt.
Etter hvert har vi blitt – direkte og indirekte – medskyldig i mange vestlige «spesialoperasjoner». Enten det gjaldt våpenstøtte til kolonikriger i Afrika, eller «spesial»soldater til Irak, Afghanistan, Libya, Syria og Mali. Jeg overraskes ikke om Norge i dag har militære «instruktører» i Ukraina.
Mange mener vårt NATO-medlemskap er verdt alskens ofre, også nasjonal sjølråderett:
Forhindret ikke medlemskapet russisk angrep på Norge under den kalde krigen i 60- og 70-åra?
Eller kanskje var det sånn at vårt NATO-medlemskap økte krigsfaren?
Hva som har vært virkelige trusler eller bare bløff, kan ettertidens historikere kanskje finne ut av.
Om de hemmelige arkiver i Washington og Moskva en gang blir åpnet.
Både Solberg-regjeringa (H, V, KrF) og Arbeiderparti-regjeringa (Ap, Sp) har nå kastet vrak på norsk basepolitikk fra hele etterkrigstida: Ingen fremmede baser på norsk jord i fredstid!
I stedet har USA fått 4 baser: Rygge, Sola, Evenes og Ramsund. Her skal amerikansk lov gjelde.
Hvem og hvor mange soldater de stasjonerer på basene, hvilket militært utstyr de har på basen, for eksempel atomvåpen, er opp til amerikanerne å bestemme.
Om en base-soldat begår lovbrudd i Norge, skal han eventuelt dømmes og rettsforfølges av amerikanske myndigheter.
På militærbasene er amerikanerne de suverene herskere. Her som i de øvrige 80 land der de har sine rundt 750 militærbaser.
Alt er hemmelig og unndratt offentlighet.
USA-militærbasene i Norge er i realiteten amerikanske kolonier på vår jord.
I verste fall prisgitt kommende amerikanske presidenters mer eller mindre følelsesmessige disposisjoner. Sånt kan koste dyrt i kommende konflikter.
EU ønsker ha stadig større råderett over vårt land og våre nasjonalressurser. Det har allerede kostet oss dyrt, jamfør blant annet dagens strømpriskrise.
Nei til EU avgrenser sin EU-motstand til EU, og til dels EØS. Mange av våre medlemmer er for amerikanske miltærbaser – og NATO.
Jeg og andre EU-motstandere ønsker å se kampen mot EU i et større perspektiv.
Det er ikke bare EU/EØS som undergraver vår frihet og nasjonale sjølbestemmelsesrett.
Jan Christensen, Drammen Nei til EU!
