oss 100 kroner!
Av Brigitte Bouzonnie, 26. august, 2022
Tilbake i samfunnet: for første gang er en seier mulig på mobiliseringsfronten!
[På fransk er ordet for tilbake: rentrée vanligvis brukt for å betegne at skoleåret begynner igjen og elevene og lærerne kommer tilbake til skolen og andre undervisnings-institusjoner. Dette skjer vanligvis akkurat på den tiden forfatterne her sier at De gule vestene kommer tilbake på gatene og i samfunnet igjen. oversetters s kommentar.]
De gule vestene gjør sitt sosiale comeback 10. september i år. Macron må bare stå på sitt. Kravene har endret seg radikalt. Jeg snakker ikke lettvint, jeg har ingen smak for å ta seieren på forskudd, før kampen begynner. Jeg har alltid uttalt meg med den største forsiktighet. Men «tidene, de forandrer seg» ville Bob Dylan ha sagt.
[For de som følger med har egentlig ikke De gule vestene forlatt gatene i det hele tatt. Det viser for eksempel en tekst i anledning en demonstrasjon den 6. juli i år. TVs kommentar.]
For makten dengang (Sarkosy) klarte å stanse en sosial bevegelse på groveste vis, ved likefrem å korrumpere bevegelsens ledere under den sosiale bevegelsen i 2009 mot pensjonsreformen. La oss huske: han opplevde millioner av demonstranter i gatene mot Sarkosys triste reform. 2,3 millioner mennesker bare den 6. oktober 2009. Facebook var i brann på en storartet måte. Vi var en hårsbredd unna suksess. Det er ikke jeg som sier det, men sentrumsmannen Jean-Louis Borloo, som ikke kan anklages for «aktivist» og «bolsjevik»! «En uke til, og vi ville ha gitt etter» (sic) innrømmet han senere! Forræderen Thibault ble betalt på passende vis, for å bringe sine tropper hjem. Akk, det fungerte.
For makten den gang (Hollande), måtte krumme ryggen når millioner av demonstranter gikk i gatene i 2016 mot anti-Khomri-bevegelsen. (En lov av 2016 som svekket arbeiderklassens stilling overfor kapitalen. Det var den siste av en rekke lover fra 2003 av og fremover som svekket arbeiderklassens stilling overfor arbeidskjøperne og svekket de mindre foretakene overfor de større. Loven var et klart resultat av EU-systemet. Kommentarer fra TV.) Han opplevde 14 dager med nasjonal mobilisering mot det kriminelle prosjektet som var et brudd på arbeidskoden vår. Den 31. mars 2016 var vi mer enn en million mennesker på gaten, når vi legger sammen alle sektorer med aktivitet.
Statsmakten den gang (Macron), endte også opp med å krumme ryggen da bevegelsen til de gule vestene dukket opp den 17. november, 2018. Og under den formidable dagen for mobilisering mot pensjonsreformen den 5. desember 2020. Til tross for de riggede tallene som ble kommunisert av forræderen Martinez.
For makten den gang (Macron), som også krummet ryggen mot den sosiale bevegelsen mot den obligatoriske vaksineringen som førte til at mellom 2,9 og 6,5 millioner mennesker marsjere hver lørdag sommeren 2021 i gatene mot vaksinepasset. Disse tallene er fra foreningen «Bevegelsen mot vaksinepass» (lang nese til Innenriksdepartementet [Se lenken ovenfor som gir mye lavere tall fra myndighetene. TVs merknad.), og ble beregnet takket være ansiktsgjenkjenning og hjelp fra nesten 500 frivillige.
Jeg er veldig komfortabel med å fortelle deg alt dette, etter å ha «fulgt», dag for dag, hver av disse sosiale bevegelsene. Først på Facebook-veggen min, så på Médiapart-bloggen min. Endelig i mitt uavhengige politiske brev. Det jeg gjør har et navn: på 70-tallet ble det sagt: «å ha minnet om (eller kulturen av) kampene». En politisk aktivist som var i stand til å analysere kamper over tid, utover den lille kategoriske kampen for øyeblikket, var det som var nødvendig. Jeg hører min gamle venn Maurice Najmann (hei Nadine!) bruke denne formelen med all den betydning den fortjener.
På dette stadiet er hele spørsmålet: Hvordan kan det ha seg at vi aldri har vunnet saken vår til tross for en balanse mellom krefter som er svært gunstige for demonstrantene? Hvordan kan vi la være å ta innover oss Gramscis berømte analyse: «Den sosiale krisen er når de der nede ikke lenger vil tåle det lenger, og de der oppe ikke kan klare det lenger» (sic).
Det beste svaret jeg vet er en klar analyse av filosofen Alain Badiou, i sin artikkel med tittelen: «Staten har endt opp med å pålegge demonstrasjonen å gå i sirkler» (Politis, 22. september 2016). – Tidligere var regjeringene i utgangspunktet enige om at når mobiliseringen hadde nådde en viss størrelse, måtte de gi seg. De mener de ikke det lenger. Jeg tror det først og fremst er fordi alle (eller nesten) deler ideen om at en annen verden ikke er mulig. Hvis det ikke er en mulighet i horisonten som skremmer motstanderen, forblir sistnevnte i i sin overbevisning om at det bare er å vente og at disse menneskene som protesterer vil bli slitne før ham» (sic).
På en stimulerende måte mener Alain Badiou at fraværet av et alternativt prosjekt forklarer suksessen til den eneste globaliserte kapitalistiske ideologien. Overfor den, «er det ikke noe alternativ», som Thatcher ville ha sagt. «Med slutten på kommunistisk ideologi (1991) gikk vi fra to til en. Det er grunnleggende. Det er ikke det samme når det i samme sak er to oppfatninger i konflikt, og når det bare er en» (sic) (utdrag fra hans bok «Vårt onde kommer lenger borte fra. Tanker om drapene på 13. november«, Flammarion forlag, 2016).
Det nye, på denne tiden når skolene begynner, høsten 2022, er den ideologiske og praktiske suksessen til den multipolare verden. Det globalistiske øyeblikket er dødt. Russerne vinner idékrigen, som vist ved suksessen til den russiske fortellingen om krigen i Ukraina mot NATO-fortellingen. Og krigen i Ukraina på bakken, etter seirene til Mariupol, Severodonetz og Lissytchank. De gjenskaper et TO, hvor det bare i går bare var en. De åpner opp et nytt rom med muligheter.
The times they are a-changin’. Mens demonstrasjonene våre alltid har endt i fiasko, så snur vi kanskje en side nå. En ny verden dukker opp. Og med den i front av mobiliseringene, en mulig seier. En gang i livet tror jeg vi endelig vi har en sjanse…
Alain Badiou: «STATEN HAR SLÅTT SEG TIL RO MED AT DEMONSTRASJONENE GÅR I SIRKLER …!»
1)- Alain Badiou, 22. september 2016 i Politis: «Tidligere sluttet regjeringer i utgangspunktet opp om ideen om at når mobiliseringer nådde en viss størrelse, måtte de trekke seg tilbake. De tror ikke det lenger. Jeg tror det først og fremst er fordi alle (eller nesten alle) deler ideen om at en annen verden ikke er mulig. Hvis det ikke finnes en mulighet i horisonten som skremmer motstanderen, forblir han i overbevisningen om at det bare er å vente, og at disse menneskene som konkurrerer vil bli slitne før ham! T…)
Staten er mer tålmodig enn noen annen. Den forsetter sine saker, sender politiet hit og dit, lar folk prate… Den endte til og med opp med å pålegge at demonstrasjonen går i sirkler. Men det faktum at denne tingen kan ha funnet sted er ikke et godt tegn: at regjeringen foreslår dette, passerer fortsatt, men at folk har overholdt det, det er ganske utrolig» (sic). (Les denne teksten på nettstedet «Compagnie Jolie môme». )
2)-Brigitte Pascall: Tidligere trakk regjeringer seg tilbake så snart en mobilisering økte kraftig på. For eksempel vet vi at Pompidou ikke sov om natten i 1967, fordi arbeidsledigheten nådde opp i 400.000 arbeidssøkere. Og fordi de fryktet de sosiale eksplosjonene som uunngåelig ville følge av det. I dag er spillets regler fullstendig modifisert og reglert: med mobiliseringen mot Khomri-loven var det 14 dager med nasjonal mobilisering. Pluss streiker i raffinerier og sentre for avfallsbehandling. En veldig fin mobilisering der ungdommene var til stede med de ansattes fagforeninger. Alle betingelsene var på plass for at lovforslaget skulle trekkes tilbake.
Men den svekkede staten ga seg ikke. Den oppfant demonstrasjonen med rabatt, hvor deltakerne ble gjennomsøkt, gasset, låst i en felle, tiltalt. Det var imponerende hvordan den komiske demonstrasjonen gikk i sirkler slik som Alain Badiou forklarer veldig bra. Det som overrasket meg mest i dette tilfellet var hvordan [fagforeningslederne TVs merknad] Martinez og Mailly, som hadde gått sterkt ut mot Khomri-loven, godtok disse hyper-ydmykende forholdene. Selv om det ganske enkelt var vår konstitusjonelle rett til å demonstrere, og å danne spontane sammenkomster, noe som det ble stilt alvorlige spørsmålstegn ved og som ble blottet for innhold. I tillegg ble den fredelige «demonstranten», en klassisk figur på det sosiale området i 150 år (loven fra 1880 som anerkjente demonstrasjoner) omdannet til en «forbryter» som man kroppsvisiterer og sender til politistasjonen om nødvendig. Sommeren 2016 snakket jeg om det flere ganger på Facebook, og det interesserte ingen (bortsett mine vanlige venner): mens dette problemet, som tilsynelatende var juridisk, var nøkkelen til en vellykket mobilisering. Videreføringen av den sosiale kampen, det vil si fiaskoen av mobiliseringen mot reformen av arbeidsloven høsten 2017, skyldes i stor grad (korrupte?) fagforeningsledelser som foretrekker å forhandle fremfor å demonstrere.
Alain Badiou mener at fraværet av et annet politisk alternativ forklarer suksessen til kapitalistisk ideologi som det ikke finnes noe alternativ til. «Med slutten på kommunistisk ideologi gikk vi fra to til en. Det er grunnleggende. Det er ikke det samme når det i samme sak er to oppfatninger i konflikt, og når det bare er en» (sic). (Utdrag fra hans bok «Nôtre mal vient de plus loin, Penser les tueries du 13 novembre», Flammarion edition, 2016.)
Originalens tittel: Rentrée sociale : sur le front des mobilisations, pour la première fois, une victoire est possible !
Dette var artikkelen til Badiou og Boussounie. Det blir spennende å se hva som skjer videre i Frankrike med De gule vestene og deres politikk og organisering i en periode der USA-vasallenes selvskadingspolitikk i forbindelse med USAs proxy-krig i Ukraina rammer arbeidsfolk i alle land hardt, om enn i forskjellig grad og svekker USAs stilling i verden nesten fra måned til måned. Det er ofte arbeiderklassen og bøndene i Frankrike som går først ut i opprør mot overklassene i Europa, den lille verdensdelen som USA ser på som sitt brohode for å erobre hele Eurasia, en strategi som allerede er tapt om de ikke får startet en storkrig mot Russland, som lett vil eskalere til verdenskrig og atomkrig. De som roper på Ukrainas seier og vil sende mer våpen og fortsette sanksjonene mot Russland, er i virkeligheten forkjempere for en slik utvikling. Dette er galmannsverk som hindrer det fredsarbeidet som må til for å få slutt på elendigheten. Og Norges regjering, som har fått vedtatt et forslag i FNs sikkerhetsråd om å få i gang arbeid for fred i Ukraina, viser i virkelig handling at deres forslag var reint lureri akkurat som Zelenskis løfte til det ukrainske folket om å få løst konflikten i Donbas på en fredelig måte.
Terje Valen
