oss 100 kroner!
Av Jacob Dreizin.
Utskrift fra video.
Det er jo helt tydelig – Azov gjennomlever sine siste dager nå. Og du har sikkert hørt om det fra andre også. Og det er en stor greie dette, fordi Azov var av betydning, ikke nødvendigvis bare som kampenhet, men også på grunn av mytene som spant seg omkring dem, og på grunn av deres mange aspirasjoner. De ble ansett for å være den mest eksklusive del av det ukrainske militæret. En eliteenhet. Når jeg bruker ordet militær, så sier jeg ikke hær – for Azov var ikke underlagt den ukrainske hærens ledelse. De var snarere del av en parallell maktstruktur lagt inn under Innenriksdepartementet, og som ble etablert som en politisk styrt hær. I likhet med SS i Tyskland utover på 1930-tallet.
Men nå litt om Azovs historie. Hvordan startet det hele ? Jo, i 2014 – det er nemlig veldig viktig å forstå at Maidan-revolusjonen, kuppet eller hva du vil kalle det … jeg bryr meg ikke … jeg gjør ingen vurderinger av dette nå … det som skjedde var nemlig at en svært aggressive og voldelige minoritet tok makten i dette store landet – Ukraina. Og det av folk – for det meste politisk inert, uten noen tydelig politisk agenda – demoraliserte som de var – og hadde i det store og det hele meldt seg ut av politikken. Og det fordi politikk ikke representerte noe alternativ som kunne bidra til å forbedre livene deres. Innenfor en slik ramme tok en svært aggressiv og voldelig minoritet makten i mars 2014.
Denne minoriteten fant veldig raskt ut av at hæren befant seg på gjerdet. OK – og dette fordi hæren på den tiden – ja, mange av dem forventet faktisk at Russland ville rykke inn og rydde opp. Ikke sant ? For så å ta i det minste hele Donbass for seg selv, om ikke mer. Mange mennesker – ja, de fleste forventet noe sånt på tiden. Og som ikke dette var nok – visste ikke offiserene i den ukrainske hæren om de ville bli utrensket.
Eller hva ?
Det var et nytt regime dette, revolusjonært var det, så de visste ikke hva de skulle tro. Ikke sant ? De følte seg ikke sikre på om de fortsatt ville få utbetalt lønn. Helt enkelt. Og vi vet jo at folk i utgangspunktet følger dem som betaler ut lønn til dem. Jeg mener – 99 % av tiden vil folk gjøre det de får betalt for.
Hæren hadde på dette tidspunktet ikke helt klart for seg hva hva som ville være det riktige å gjøre. De følte seg ikke trygge på det nye regimet. Og de visste ikke om det kom til å vare. De visste heller ikke om russerne kom til å rykke inn. De visste ikke om de skulle bli utrensket, eller hva det nå ble til. Så dette var hæren, med offiserer, befal og utskrevne menige. De var i utgangspunktet ikke lojale mot det nye regimet. Bare for å nevne noe av det – det ble av det nye regimet nemlig kastet molotov-cocktails mot utskrevne menige på Maidan. Og noen av dem døde. For det var helt tydelig – det brøt ut et opprør i Kiev med brutale angrep på hæren, som inkluderte utskrevne menige på rundt 18 år. Som var blitt sendt dit for å vokte over sentrale deler av byen. Disse opprørerne tok nå over styringen, og utfordret hæren.
En veldig merkelig politisk situasjon der folk ikke visste hva de kunne forvente seg. Så hæren klarte i utgangspunktet heller ikke å kontrollere det opprøret, som deretter oppsto i Donbass.
Så – de mange mennesker som har fulgt med i dette siden 2014, kalte det som var et opprør i Donbass og et mottrekk – et militært opprør – og ikke bare en sivil protest som startet i Slaviansk. Slaviansk, en by som ligger i den nordlige delen av Donetsk-
provinsen.
I Slaviansk var det, i hovedsak, en del av opprørene som tok kontroll over byen. Det var riktig nok ikke så mange av dem, men de kunne likevel ta på seg ansvaret fordi de hadde bred folkelig støtte. Og det disse sivile gjorde var å stoppe en konvoi med lavkaliber artillerikjøretøyer, utrustet med en 30 mm kanon på hver av dem. En såkalt lavprofil panservogn, med lette kanoner. Kalt Nona. Et våpen fra sovjettiden. En konvoi og del av den Ukrainsk Hær var således på vei gjennom eller veldig nær Slaviansk. En folkemengde på opptil tusen sivile bega seg ut for å møte dem, blokkerte veien, snakket med soldatene som betjente disse Nonaene, og tok deretter alt utstyret i besittelse. Og selvfølgelig endte alt dette deretter hos opprørerne i Donbass. Så man hadde fire eller fem ukrainske panserartillerikjøretøyer som ble overgitt til opprørerne umiddelbart uten kamp, og soldatene forsvant. Dette satte det revolusjonære regimet i forlegenhet.
Det var flere slike hendelser, men dette var den mest betydelige og best dokumenterte av dem. Hæren bare smeltet bort. Rett og slett. Veldig pinlig. På det tidspunktet innså det nye revolusjonære regimet at … hei, vi kan jo ikke stole på hæren. Så – det de gjorde var å legge til rette for etablering av en parallell væpnet enhet. De opprettet noe som heter Nasjonalgarden – og som faktisk hadde eksistert tidligere. Det var en enhet som eksisterte under det navnet kort tid etter den ukrainske uavhengigheten på begynnelsen av 1990-tallet. Men den ble avskaffet, og de reetablerte nå noe som de kalte Nasjonalgarden, og som var underordnet Innenriksdepartementet. Denne enheten var ment å være en slags parallell hær, og mer politisk lojal mot Maidan, til det som ble den ukrainske agenda: et ikke-russisk Ukraina.
De begynte veldig raskt å engasjere gutter fra Nasjonalgarden, som hadde en forhistorie fra forskjellige bevegelser på ytterste høye fløy – det såkalte ytre høyre – og bare så at det er klart, de var ikke de vi kaller konservative eller noe sånt. Nasjonalistiske allianser eller det jeg kaller nazistiske bevegelser. Mange av disse gutta var fotballhooligans og den type mennesker. De sluttet seg til Nasjonalgarden, fikk uniform og lønnsslipp. Onkel Sam finansierte det hele, og de var fornøyde.
Og deretter ble de så veldig raskt sendt til Donbass. De fikk, i noen tilfeller, amerikanske våpen som Humvee 16. De så egentlig ikke ut som ukrainske soldater, i hvert fall ikke i utgangspunktet, og fikk en haug med overskuddsutstyr donert dem fra amerikansk lagre. De ble sendt til Donbass for på en måte å støtte hæren, fordi hæren jo ikke gjorde det noe særlig bra. Men på den tiden var Nasjonalgarden fortsatt ikke tilstrekkelig.
Så, hva skjedde – jo en gjeng med oligarker i det østlige og sentrale Ukraina bestemte at – hei, vi blir nødt til gå inn i politikken ved å skape våre egen private hærer og som vil være lojale mot oss. Den mest kjente av disse er milliardæren Igor Kolomoisky, Ukrainas nummer én jødiske statsborger – en betydelig og hensynløs forretningsmann. ( Det var også han som finansierte Zelenskyj valgkamp i 2019 ).
De opprettet flere enheter av frivillige. Amatørmilitser, uten noen juridisk legitimitet. Det var gjenger av slike gutter som nå kom sammen, for så å dra videre til Donbass. Og
Volodymyr Oleksandrovytsj hvor de forsøkte å finne noen opprørere som de kunne skyte og ta livet av. Men for det meste drev de snarere med å stjele vaskemaskiner, møbler og liknende. Og ellers banke opp folk og så videre …
Det var slik disse frivillige, såkalte ytre høyre frivillig-enhetene startet.
Og en av disse enhetene var Azov ( oppkalt etter Azov havet utenfor Mariupol ). De ble, som sagt, opprinnelig finansiert av disse oligarkene, inkludert Igor Kolomoisky, som i utgangspunktet så på dem som en politisk hær i sin egen lommen. En måte å skape troverdighet på hos de ukarinske nasjonalistene, slik at han og de øvrige kunne fremme sine forretnings- og politiske interesser overfor dem.
Azov var opprinnelig på størrelse med en bataljon, på ikke mye mer enn 300 mann. De gjorde det de kunne for å støtte den ukrainske hæren, til å begynne med… ( men som Jcob Dreizin med sin amerkanske slang selv fomulerer det – they got their arses handed to them a couple of times ) … både av opprørerne, og av russerne. Så de trakk seg med det tilbake fra den nordlige og sentrale delen Donbass og tok i stedet veien sørover til Mariupol. Der etablerte de en garnison (
en militær styrke stasjonert på et spesielt sted og som utgjør en militære besetningen der ).
Denne enheten, som ikke utgjorde en ordinær hæravdeling okkuperte så Mariupol. En i utgangspunktet russisk by. En by med få ukrainere og hvor de gjennom å okkupere byen, utøvde kontroll over
den russiske lokalbefolkningen der. De vokste, og de vokste.
Og det som så skjedde var at de sentrale myndighetene mot slutten av 2014 og et stykke inn i 2015 bestemte at, hei – vi må få disse gutta under kontroll. De er jo bare frivillige enheter, og som holder på med sine egne ting. Og det uten noen som helst kontroll.
Så det de gjorde nå var å bringe dem inn under under Nasjonalgarden og med det Innenriksdepartementet ledelse. De fikk offisiell status. De ble legitime så som i filmene Dark Holiday og Tombestone. Så de var, til tross for at de ble legalisert og ordnet inn under innenriksdepartementet, tro mot sin sitt nazistiske utgangspunkt, med det som var av visuelle effekter. De beholdt sitt skuldermerke – SS andre panser divisjon.
De fortsatte å rekruttere gutter fra nynazistiske grupperinger og bevegelser. Folk med en mengde nazi-tatoveringer. Vi får se alt dette nå, for som krigsfanger i russernes varetekt må de ta av seg skjortene slik at tatoveringene blir synlige – vist på bilder og video opptak.
Det hele er jo pinlig, hvis du i det hele tatt bryr deg – er det ikke ? Hvis du derimot ikke bryr deg – slik som tilfellet er med amerikanske medier, kommer du ikke til å se det en gang.
Her er Washington Post datert forrige fredag, 13. mai 2022. Jeg betalte faktisk hele to dollar for denne. En stort feilgrep. Men uansett – her står det : Stålverk, et symbol på frykt og utvist mot. Inne på side 8 – et par tusen ord å finne om Azov som forsvarer Mariupol. Men de nevner egentlig ikke Azov, bortsett fra i en liten setning der de sier at Azov er en nasjonalistisk enhet som er foraktet av president Putin. Så altså – den russiske presidenten Vladimir Putin forakter Azov, og det er det. Resten er at de er
helter. Det handler om deres heroiske forsvar og herre min gud … det er så vanskelig for dem og at de dør. Men at de holder fortsatt ut. Og så videre. Så – en tusener av ord lang artikkel, og der de knapt nevner at de er nasjonalister og at Putin ikke liker dem. Så vi må jo anta på grunnlag av det de skriver at de må være flinke gutter, riktig flinke gutter, for Putin liker dem jo ikke. Hvem i Ukraina liker vel Putin i dag ? Ikke så mange mennesker. Så det sier deg vel ikke så mye.
Husk så at Washington Post – jeg opplevde jo 4 år med Trump og i det minste fram til da koronaen kom – at Washington Post, i sine oppslag, gjorde oss oppmerksom på at hvit premiitet og hvit nasjonalisme er den største trusselen av alle mot verden. Ja, i utgangspunkte den største trusselen mot vår sivilisasjon. Hvit nasjonalisme og bruk av hvit makt. De lette etter den minste antydning til det hvor som helst – å, herre gud – denne hvite nasjonalismen… Så de sa at hvis man – gjorde et ok tegn med hånden / made an okay hand gesture – eller noe sånt, så var det tegn på – hvit premiitet.
Det får meg til å tenke på denne latinamerikanske lastebilsjåføren som kjørte lastebil, selskapets lastebil, rundt omkring i Los Angeles eller California et sted. Han lot armen hvile i det åpne vinduet på lastebilen sin, og hadde – visstnok – fingrene slik, at det så ut som et ok tegn med hånden / an okay hand gesture. Et hvitt nasjonalistisk symbol. Og han fikk sparken. Så det fant sted en heksejakt gjennom en årrekke, og hvor de lette etter det minste tegn, enhver antydning av hvit makt, hvitt overherredømme og nazisme. Men de ser ikke ut til å kunne finne noe av det i Ukraina – disse gutta, som alle sammen har nazi-tatoveringer og et SS-skuldermerke. Men for dem er de på en eller annen måte bare nasjonalister. Så alt er bra, liksom …
Disse ble bokstavelig talt finansiert av noen av de verste nazistene i Ukraina, men trådte tilbake da gutta i Azov ble legitimert gjennnom å bli ordnet inn under Innenriksdepartementet. Gutta i Azov fortsatte dog som før. Ved å beholde enhetens nazisympatier.
Alle disse Azov-gutta hadde skjegg, i det de prøvde å se ut som vikinger. De omga seg med en aura av norrøn mytologi. De hadde sine nazi-tatovering. Meget godt dokumentert. For slik russerne tar hånd om sine fanger i Mariupol – får de dem blant annet til å ta av seg skjortene. Hvor på disse tatoveringene blir synlige. Og hvis de har nazi-tatovering eller noe sånt – ja, da er de tydeligvis Azov. De har også sin Azov hymne – en sang som, oversatt fra ukrainsk, heter : Faren vår er Bandera, og Ukraina er vår mor.
Nå – hvem var så denne Bandera? Jo, Bandera var sjefen for den ukrainske opprørshæren under andre verdenskrig, og var er en av de mest betydelige i deltakelsen av drap på jøder gjennom hele Ukrainas historie. Svært dyktig, var han i så måte – og også ansvarlig for Volhynia-folkemordet mot den polske befolkningen i nordvest / øst-Galicia. Men du vet – nå er han har blitt en ukrainsk nasjonalhelt. Og spesielt for gutta i Azov. Det finnes all mulig slags graffiti, som svart sol på veggene der hos dem i Mariupol. Over alt. Men som du vet – og igjen, media her legger ikke merke til det. De vil bare ikke legge merke til det. Vil ikke. Men hvis en fyr her derimot hadde vist et – ok tegn med hånden / an okay hand gesture – i Amerika for tre år siden, ja da ville de ha sagt at han var hvit premiitet / white premicy og gitt ham sparken. Dette vet jeg, men de merker ikke noe av det i Ukraina. Det er jo bare Azov – en gjeng med nasjonalister. Og Putin liker dem ikke. Uansett.
De ble innlemmet i den opprinnelige frivillige enheten bestående av fotball toffs, hooligans og lignende. All mulig slags nazi avskum. Derfra ble de tatt inn og gjort til del i maktstrukturen ordnet inn under Innenriksdepartementet – og gjort til del av Nasjonalgarden. Og husk – alle tror at de er de eneste nazistene i Ukraina. Men nei, det er mange flere av disse nazi-orienterte bataljonene og enhetene ordnet inn under Innenriksdepartementet – og som ikke er del av Azov. Vi har for eksempel Tornado- bataljonen, Donbass-bataljonen og en haug med andre.
Azov er tilfeldigvis den største og mest suksessrike av dem. De sies å være en bataljon, men er formelt sett et regiment. Ja, og mye større enn et regiment, for de befinner seg ikke bare i Mariupol. De befinner seg i hele Øst-Ukraina – fra Kharkov og hele vegen ned til Mariupol. Så det er derfor hundrevis av karer som fortsatt kjemper mot russerne i Kharkov – langt utenfor Mariupol, men Mariupol var likevel deres base. Jeg vil tippe at det sammen med væpnet personell i uniform, alt sivilt støttepersonell og de forskjellige personene som hjalp dem med deres virksomheten for øvrig var til sammen noe sånt som ti tusen mennesker. Sannsynligvis hadde de opptil ti tusen mennesker som på en eller annen måte mottok lønn som del av Azov. Alle sammen ukrainere. Så derfor egentlig – større, mye større enn et regiment. Og helt sikkert større enn en bataljon som er på kun 300 mann. Et regiment er vanligvis på 2000 – 3000 mann. Azvov er mye, mye større. Azov var en gorilla på mer enn et par hundre kilo innenfor Innenriksdepartementets Nasjonalgarde. Men det er mange andre av dem.
Azov var den mest suksessrike av dem. Og hvorfor det? Muligens fordi de fikk en hjemmebase, en garnison i Mariupol. Og ble med det en regjering innen regjeringen i Mariupol. Det var deres by, uten tvil. De hadde sine egne inntekter og kontantstrøm der. Mariupol var etter ukrainsk standard en ganske rik by. Med en enorm mengde industri, veldig lukrative frakt inntekter og så videre. Ingen tvil om at de hadde fingrene sine i del av den kaka. De var i stand til å vokse, og utstyrte sine velkomstpakker, skjorter, penner og krus med Azov emblem. De har forresten også et Azov Health-Spa, en Azov Country Club og alt det der. Bare gud alene vet hvordan de skaffet seg all rikdommen og eiendommene sine. Men det er godt dokumentert at russerne nå har tatt seg inn og funnet alt dette.
Men igjen – Azov og nazister i Ukraina er ikke lik de øvrige enhetene. Det er nemlig mange andre enheter av Azov-typen innenfor Nasjonalgarden ordnet inn under det ukrainske innenriksdepartementet. Azov var den mest suksessrike, og best når det gjaldt å drive forretning og PR.
Vel, som jeg har sagt tidligere, de var en stat i staten. Og det var også – Innenriksdepartementet som helhet. Azov var en politisk styrt støttehær, for opprinnelig – og helt tilbake til 2014 – ble hæren sett på som politisk svak og upålitelig, og trengte en ryggrad. Denne støtten ville blitt gitt utenfra av en politisk styrt militær enhet som var ordnet inn under Innenriksdepartementet. Igjen veldig likt Tyskland på 1930- og 1940-tallet. Historien gjentar seg ikke, men den rimer. Som de sier. ( Mark Twain ).
Så. Nå blir de plukket fra hverandre. Russerne sier de vil denazifisere Ukraina. De blir denazifisert. Od dette er hva de mener. De ønsker enten å gjøre seg av med disse gutta eller i det minste å ta dem til fange – ved å ta dem ut av den militære og politiske ligningen i Ukraina. Og de synes i å lykkes med dette nå. Disse karene kommer ut nå, det var et par som overga seg i Mariupol tidligere, men i dag mandag – den 16. mai – mens jeg spiller inn denne videoen kommer de ut i stort antall. Endelig. I morges var det en gruppe på 52 som kom ut, hvorav 40 % ikke var alvorlig skadet. Men senere på dagen ble det snakk om hundrevis som skulle ut. Så når du ser eller leser dette, kan det hende at de fleste av dem allerede har overgitt seg. Dette er ikke nødvendigvis noe som vil skje, men du vet … i utgangspunktet er dette skriften på veggen. De overgir seg. Et stort propaganda nederlag er det jo for ukrainerne.
Denne eliteenheten som utgjorde ryggraden i Innenriksdepartementets militære struktur, var forreste hele tiden i strid med den Ukrainske Hær. Akkurat som i nazi- Tyskland under andre verdenskrig. De hadde dette at SS konkurrerte med de øvrige om personell, oppmerksomhet, ressurser og finansiering. Samme i Ukraina. Samme greia.
Det var til stadighet en rivalisering mellom den Ukrainske Hær og Innenriksdepartementet. Innenriksminister Arsen Avakov hadde, når sant skal sies – vært den ene krigsherren – helt tilbake til tiden rundt 2014. Han behandlet det hele som sitt eget private len, og det kom nesten til sammenstøt mellom Innenriksdepartementet og den regulære hæren i fjor, 2021. Til slutt, etter inngripen fra den amerikanske ambassadøren, ble han fjernet. Så plutselig leverte han – tre dager etter møtet med den amerikanske ambassadøren – inn sin oppsigelse, og som ble innvilget umiddelbart. Han forsvant og vi har ikke hørt noe om ham etterpå – denne Arsen Avakov – jeg tror ikke han er i Ukraina engang akkurat nå. Zelenzky-kontoret rykket ut, tok endelig ansvaret for Innenriksdepartementet og ble med det kvitt denne
J Hoover-typen som hadde klort seg fast de siste syv årene. ( John Edgar Hoover var den første direktøren for Federal Bureau of Investigation – FBI ). Det var mye spenninger mellom den ukrainske hæren og kontoret til presidenten på den ene siden, og Innenriksdepartementet og Azov spesielt på den andre.
Jacob Dreizin, immigrant, russisk / ukrainskkyndig, US Marines veteran, tidligere leder av og nå ansatt som Deputy Assistant Secretary for Information and Technology.
Aktiv skribent. Med bidrag til blant annet American Thinker, Russia Insider og en rekke
andre. Som offentlig ansatt nyter Jacob Dreizen sine First Amendment rettigheter og snakker derfor ikke på vegne av sin arbeidsgiver på noen måte.
Vi publiserer Dreizins analyse som referansegrunnlag for leserne. Som alltid gjelder at signerte innlegg ikke nødvendigvis er uttrykk for redaksjonens linje eller analyse.
Transkript og deretter oversatt til norsk av Jørgen Thorkildsen av et foredrag av Jacob Dreizin om Azovs fall. – vist både på Rumble og på Proletarian TV via Youtube.com. Ukraina – The Dreizin Report ( a no propaganda zone )
