Er forskning ekstremsport?

0

Av Geir Hasnes.

Universitetslektor II, institutt for teknisk kybernetikk, NTNU

Professor emeritus Per Arne Bjørkum publiserte 13. juni på NRKs nettsider sine meninger om forskning som ekstremsport og hevdet at mye forskning har heller liten verdi. Dette ble fulgt opp av forskningsjournalist Bjørnar Vassnes i Klassekampen 30. juni, som sier seg enig med Bjørkum og rett ut påstår at Norge er ingen kunnskapsnasjon.

Som tidligere ansatt forsker ved både Sintef og NTNU og nå i en 20%-stilling med oppbygging og forelesning av et fag i innovasjon og systembeskrivelse, ønsker jeg å komme inn i debatten med faktaopplysninger. Debatten er ikke tjent med spissformuleringer, men med reelle betraktninger over hva som har skjedd de siste årene og hvilke forhold som forskningen reelt må forholde seg til.

Måling av publiserte artikler

Som forsker på Sintef i forrige millenium elsket jeg å publisere resultatene vi hadde, og jeg elsket å skrive og presentere foredrag om dette og bygge opp og holde kurs for norsk industri i det.

Så skjedde det noe på nitti-tallet. Forskningen skulle måles. Vi skulle måles i hvor mange artikler vi publiserte, hvor mange sider disse var på, og ikke minst, disse måtte publiseres i anerkjente internasjonale tidsskrifter. Hva verre var, det kom også frem at måling av dette var etablert i USA og lignende intellektuelle imperier vi ser opp til, hvor det het «publish or perish», eller «publisér eller forsvinn» på godt norsk.

Da jeg hørte dette, sank min motivasjon for å publisere til null. For når man skal måles på publisering så vil alle måtte konsentrere seg om å skrive noe, samme hva. Tidsskriftene ville flomme over av middelmådige artikler, som ikke hadde annen hensikt enn å pryde en CV og bidra til tellekanten i instituttets måloppnåelse. Middelet ville drukne innholdet. Gullkornene ville stort sett bli begravd i gjørme.

Den som har prøvd å lese f. eks. et komplett referat fra en større konferanse, med bidrag fra mange land, vet hvor mye man må kjempe seg gjennom – og som regel har man hverken tid eller ork til slikt.

Referanser som kvalitetsmål

Dette å bli plukket ut til å bli lest i dette mylderet av publikasjoner, ville fordre en strategi. Og den strategien fantes allerede. Folk som kjente hverandre, refererte til hverandre, og enda bedre, sto sammen som forfattere av artikler. Man begynte å regne antall referanser til en artikkel som et kvalitetsmål. At dette ville gå ut over lite kjente personer som publiserte noe som bortimot ingen var interesserte i, var uinteressant.

Men vitenskapshistorien er full av personer som bedrev forskning som ingen andre samtidige skjønte noe av. Det er bare å lese Bjørkums glitrende bok Annerledestenkerne om vitenskapens mangslungne historie og alle personene som fant på noe som ble nyttig først lenge etter at de var døde og begravde. Man kan f. eks. se på skjebnen til James MacCullagh som fant på beskrivelsen av vektorfeltet. Han tok livet sitt i depresjon, uten å vite at elektrostudenter verden over for alltid må svette over curl og div når de lærer grunnlaget for elektroteknikken. Eller man kan trekke fram Bernhard Riemann, som døde femti år før man fant at de matematiske modellene hans var egnet til å beskrive relativitetsteorien, og grøsse over at siden han ikke publiserte uferdige arbeider, så ble disse kastet da han døde.

Lojalitet til oppdragsgiver kontra resultater

Som ung forsker ble jeg spurt om å finne ut hva vi kunne bruke kunstig intelligens og ekspertsystemer til. Naiv som jeg var, fant jeg at svaret var at området var beheftet med mangel på begreper og urealistiske forhåpninger om økonomisk vekst, og publiserte det og holdt et prisbelønt foredrag om det, godt hjulpet av illustrasjoner av Petter Smarts mange mislykkede maskiner. Sintef fortalte meg da at jeg måtte gjerne skrive og holde foredrag om dette, men jeg måtte også huske på å være lojal til Sintef, da de hadde mange oppdragsgivere som ønsket at de skulle forske på dette.

Den dag i dag er kunstig intelligens omfattet av beundring og nærmest tilbedelse av ikke-tekniske personer. Begrepene er imidlertid ennå ikke definert, og jeg vil gå så langt som å hevde at intelligens ennå ikke er forstått og beskrevet på en vitenskapelig måte. Folk legger akkurat det de ønsker inn i begrepet, og det er fullt av forskere som publiserer resultatene sine innen feltet.

Oppdragsgivere av forskning skal man selvsagt være lojale mot. Den lojaliteten kan bli vanskelig når man oppdager at resultatet ikke var det som oppdragsgiver ønsket. Problemstillingen er behandlet i en episode i den berømte tv-serien Yes, Minister. En fabrikk ønsker å produsere metadioxin i England, og forskning viser at stoffet er fullstendig sikkert. Men navnet skremmer og det blir politisk umulig å tillate fabrikken. Forskeren blir presset til å legge til en passus i sin rapport, som endrer hele konklusjonen: «While the committee can see no reason not to proceed on the existing evidence, it should be emphasised that Metadioxin is a comparatively recent compound, and it would be irresponsible to deny that after further research its manufacture might be found to be associated with health risks.»

Forskning i form av søknadsskriving

Jeg tror det var tidlig 90-tallet at vår store oppdragsgiver Forskningsrådet etablerte en ny strategi for tildeling av forskningsmidler. I den hensikt å forbedre kvaliteten på de prosjekter man finansierte, så ansatte man mange flere saksbehandlere. Resultatet var åpenbart: nå ville langt flere prosjektsøknader ende med avslag, av den enkle grunn at hver saksbehandler måtte velge de beste blant mange prosjektsøknader. Og de måtte jo ha noen søknader å avslå, for uten det ville de ikke kunne rettferdiggjøre jobben sin. Dersom alle søknader ble innvilget trengte man jo ikke saksbehandlere!

Jeg var bestyrtet, og snakket med en i Sintef sentralt om dette. Men han så positivt på dette, fordi Sintef var blant dem som hadde høyest prosentandel innvilgede søknader. «Hvor stor er den andelen?» spurte jeg. «Hele 22,4%», svarte han begeistret. Og en kjapp hoderegning kunne da vise at man måtte levere mer enn fire søknader for å få én av dem gjennom. En søknad til Forskningsrådet kunne gjerne ta flere måneder å skrive, hvor man jobbet innad i Sintef med forskere og ledere, involverte professorer og dr. studenter ved NTH, og dro rundt og prøvde å få med seg industristøtte. Så en forsker kunne simpelthen risikere kun å arbeide med å skrive søknader, år etter år.

Det var ikke uten grunn at folk begynte å snakke om å lage et dataprogram hvor man brukte de riktige moteordene, formuleringene og flosklene for å nå frem. I dag har dette fullstendig tatt av. Det kommer epost fra offisielt hold om at nå skal det tildeles midler på noen områder, og alle oppfordres til å søke, hvorpå et institutt sender ut epost til alle ansatte om de kan drømme opp noe på feltet: «Har vi noe som vi kan karakterisere som fornybart, eller bærekraftig? Har vi noe som kan bidra til det ‘grønne skiftet’? Da kan vi få midler!». Akkurat denne problemstillingen fikk den berømte logiker og filosof W. V. Quine til å utrope forskerne til de mest mislykkede av alle, fordi de ikke søkte om midler til det de trodde på, men heller søkte om det de trodde de kunne få midler til.

Umulige forskningsområder

På den annen side er der mange felter som garantert ikke vil gi offentlig støtte. Derfor forsker jeg alt jeg kan på fritiden. Her for noen måneder siden ble jeg klar over at hele det såkalte «grønne skiftet» og alle «klimatiltakene» ikke operererte med noen form for måloppnåelse. Selv om man har holdt på i over 30 år med tiltak, har man ingen form for målbare delresultater som viser at det man har gjort så langt, nytter. Den globale temperaturvariabelen har ikke isolert noen «menneskeskapt» komponent og er for øvrig vitenskapelig uholdbar. Så jeg satte meg ned de offisielle beregningene av CO2-utslipp verden over, de norske beregningene, og målingene av CO2-mengden ved Mauna Loa-observatoriet på Hawaii, det offisielle målepunktet for CO2 i atmosfæren.

Til min store forundring fant jeg at det ikke er mulig å måle noen variasjon i menneskeskapt CO2-innhold. Fordi denne variasjonen er flere størrelsesordener mindre enn variasjonen i det totale CO2-innholdet. Man kan beregne CO2-utslippene, men man kan faktisk ikke entydig måle noen som helst virkning på grunn av den naturlige variasjonen.

Dette er upopulært. Ikke desto mindre er det sant. Ingen CO2-tiltak har den ringeste målbare virkning. I artikkelen har jeg kun offisielle tall. Jeg har siden gjort enda flere detaljerte beregninger. Menneskeheten kan legge seg på ryggen. Det hjelper ingen ting.

Upopulære forskningsresultater

Gjennom vitenskapshistorien kan man ramse opp personer som ble upopulære på grunn av forskningsresultatene deres. Galilei er ikonisk, Darwin og Semmelweis likeså, og leser man Bjørkums Annerledestenkerne får man møte mange flere mennesker som forsket og ble upopulære i sin samtid. Vitenskap skal kunne falsifiseres, og vitenskapelige resultater som kommer frem til noe upopulært skal tas seriøst. Men det er risikabelt slik mange ekstremsportsgrener er. Ekte vitenskap og ekte forskning kan man nemlig miste jobben av. Da er det så mye tryggere å bedrive forskning godtatt av byråkrater og politikere.


Denne artikkelen er tidligere publisert i Universitetsavisa og er gjengitt her med forfatterens velvillige godkjenning.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.