oss 100 kroner!
Til tross for sitt rungende nederlag, er ikke NATO helt ferdig med å påføre afghanernes land elendighet.
Av Pepe Escobar.
En gang i en galakse ikke langt unna, lanserte Empire of Chaos den såkalte «War on Terror» mot en fattig gravlund av imperier ved krysset mellom Sentral- og Sør-Asia.
Med nasjonal sikkerhet som påskudd ble afghanernes land bombet inntil Pentagon gikk tom for mål, som deres sjef Donald Rumsfeld, besatt av «kjente ukjente», klaget om på den tiden.
Operasjon «Langvarig Fangenskap»
Sivile mål, også kjent som «følgeskade», var normen i årevis. Store folkemengder måtte flykte til nabolandene for å finne sikkerhet, mens titusener ble fengslet av ukjente årsaker, noen til og med sendt til imperiets ulovlige gulag på en tropisk øy i Karibien.
Krigsforbrytelser ble behørig begått – noen av dem fordømt av en organisasjon ledet av en dyktig journalist som senere ble utsatt for årevis med psykologisk tortur av det samme imperiet, besatt av å utlevere ham til sin egen fengselsdystopi.
Hele tiden var det selvtilfredse, siviliserte «internasjonale samfunnet» – kort for det kollektive vesten – tilnærmet døv, stum og blind. Afghanistan ble okkupert av over 40 nasjoner, mens det gjentatte ganger ble bombet og dronet av imperiet, som ikke fikk noen fordømmelse for sin aggresjon; ingen pakke etter pakke med sanksjoner; ingen konfiskering av hundrevis av milliarder dollar; ingen straff i det hele tatt.
Det første krigsofferet
På høyden av sin unipolaritet kunne imperiet eksperimentere med hva som helst i Afghanistan fordi straffrihet var normen. To eksempler er fortellende: Kandahar, Panjwayi-distriktet, mars 2012: en soldat for imperiet dreper 16 sivile og brenner deretter kroppene deres. I Kunduz, april 2018 får en konfirmasjonsseremoni en hilsen fra Hellfire-missil og over 30 sivile blir drept.
Den siste handlingen av imperiets «ikke-aggresjonen» mot Afghanistan var et droneangrep i Kabul som ikke traff «flere selvmordsbombere», men i stedet utslettet en familie på 10, inkludert flere barn. Den aktuelle «overhengende trusselen», identifisert som en «ISIS-tilrettelegger» av amerikansk etterretning, var i virkeligheten en hjelpearbeider som kom tilbake for å møte familien sin. Det ‘internasjonale samfunnet’ spydde ut imperialistisk propaganda i flere dager før noen seriøse spørsmål ble stilt.
Det dukker også stadig opp spørsmål om forholdene rundt Pentagon-treningen av afghanske piloter til å fly den brasilianskbygde A-29 Super Tucano mellom 2016 og 2020, som fullførte over 2000 oppdrag i støtte til imperialistiske angrep. Under trening ved Moody Air Force-base i USA møtte mer enn halvparten av de afghanske pilotene ikke opp til tjeneste, og senere var de fleste ikke komfortable med haugen av sivile «følgeskader.» Selvfølgelig har Pentagon ikke ført noen oversikt over afghanske ofre.
Det som i stedet ble fremhevet av det amerikanske luftforsvaret, er hvordan Super Tucanoene slapp laserbomber på «fiendtlige mål»: Taliban-krigere som «liker å gjemme seg i byer og steder der sivile bor». På mirakuløst vis ble det hevdet at «presisjons»-angrepene aldri «skadet lokalbefolkningen.»
Det er ikke akkurat det en afghansk flyktning i Storbritannia, sendt bort av familien da han var bare 13 år, avslørte for over en måned siden, da han snakket om landsbyen sin i Tagab: «Hele tiden var det kamper der borte. Landsbyen tilhører Taliban (…) Familien min er der fortsatt, jeg vet ikke om de er i live eller døde. Jeg har ingen kontakt med dem.»
Dronediplomati
En av de første utenrikspolitiske avgjørelsene til Obama-administrasjonen tidlig i 2009 var å sette fart i en dronekrig over Afghanistan og stammeområdene i Pakistan. Noen år senere begynte en håndfull etterretningsanalytikere fra andre NATO-land å snakke uoffisielt om CIAs straffrihet og hvordan droneangrep ville få grønt lys selv om det var garantert at de ville drepe en haug av sivile, hvilket ikke bare skjedde i Afghanistan og Pakisten, men også i andre krigsarenaer i Vest-Asia og Nord-Afrika.
Men den imperialistiske logikken er uangripelig. Taliban var per definisjon «terrorister». I forlengelsen hjalp landsbyer i afghanske ørkener og fjell «terrorister», så eventuelle droneofre ville aldri bli sett på som et «menneskerettighetsspørsmål».
Når afghanere – eller palestinere – blir følgeskade, er det irrelevant. Når de blir krigsflyktninger er de en trussel. Likevel blir ukrainske sivile dødsfall omhyggelig registrert, og når de blir flyktninger, blir de behandlet som helter.
Et massivt «datadrevet nederlag»
Som den tidligere britiske diplomaten Alastair Crooke har bemerket, var Afghanistan det definitive utstillingsvinduet for teknisk ledelse, prøvebenken for «hver enkelt innovasjon innen teknokratisk prosjektledelse» som omfatter stordata, kunstig intelligens og militær sosiologi innebygd i «feltgruppene» – et eksperiment som bidro til å skape imperiets «regelbaserte internasjonale orden».
Men så kollapset det USA-støttede marionettregimet i Kabul ikke med et smell, men et klynk: et spektakulært «datadrevet nederlag».
Men ingenting er farligere enn et hånet imperie. Som om ikke all bombingen, droningen og årene med okkupasjon og rekke av følgeskader var elendighet nok, toppet et forbitret Washington det hele ved å effektivt stjele 7 milliarder dollar fra den afghanske sentralbanken: dvs. midler som tilhører omtrent 40 millioner sønderknuste afghanske borgere.
Nå samles eksilafghanere og prøver å forhindre at familiemedlemmer av 9/11-ofrene i USA beslaglegger 3,5 milliarder dollar av disse midlene for å betale for hva blir påstått skyldtes Taliban – enda de absolutt ikke har noe med 9/11 å gjøre.
Ulovlig begynner ikke engang å beskrive konfiskering av eiendeler fra en fattig nasjon som er rammet av en valuta i fritt fall, høy inflasjon og en forferdelig humanitær krise, hvis eneste «forbrytelse» var å beseire imperiets okkupasjon på slagmarken. Hvis det skulle vedvare, uansett i hvilken form, vil det kvalifisere som internasjonal krigsforbrytelse. Og i dette tilfelle vil følgeskade bety tap av enhver «troverdighet» som fortsatt nyttes av den «uunnværlige nasjonen».
Hele beløpet av utenlandske reserver bør uten videre returneres til den afghanske sentralbanken. Allikevel vet alle at det ikke kommer til å skje. I beste fall vil det begrenses til et månedlig avdrag som knapt er nok til å stabilisere prisene og la gjennomsnittlige afghanere kjøpe nødvendigheter som brød, matolje, sukker og drivstoff.
Vestens egen «Silkevei» var dødfødt
Ingen husker i dag at det amerikanske utenriksdepartementet kom opp med sin egen silkevei-idé i juli 2011, formelt annonsert av daværende utenriksminister Hillary Clinton i en tale i India. Washingtons mål, i det minste i teorien, var å knytte Afghanistan til Sentral-/Sør-Asia på nytt, men samtidig prioritere sikkerhet over økonomien.
Dette ble spunnet til «å gjøre fiender til venner og nødhjelp til handel». Realiteten var imidlertid å hindre Kabul å falle inn i innflytelsessfæren til Russland og Kina – representert ved Shanghai Cooperation Organization (SCO) – etter den foreløpige tilbaketrekningen av amerikanske tropper i 2014 (imperiet endte med å bli formelt utvist først i 2021).
Den amerikanske silkeveien ville til slutt gi klarsignal for prosjekter som TAPI naturgassrørledning, CASA-1000 elektrisitetslinje, Sheberghan termiske kraftanlegg og et nasjonalt fiberoptisk nettverk i telekomsektoren.
Det var mye snakk om «utvikling av menneskelige ressurser»; bygge infrastruktur – jernbaner, veier, demninger, økonomiske soner, ressurskorridorer; fremme godt styresett; bygge kapasiteten til «lokale forretningsinteressenter».
En zombie av et imperium
Til syvende og sist gjorde amerikanerne mindre enn ingenting. Kineserne, som spiller det lange spillet, vil lede Afghanistans gjenoppblomstring etter å ha tålmodig ventet på at imperiet skulle bli kastet ut.
Afghanistan vil på sin side bli ønsket velkommen inn i de virkelige nye silkeveiene: Belt and Road Initiative (BRI), komplett med finansiering fra Silk Road Bank og Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB), og sammenkobling med China-Pakistan Economic Corridor (CPEC), den sentralasiatiske BRI-korridoren, og til slutt, den russisk-ledede Eurasia Economic Union (EAEU) og den Iran-India-Russland -ledede International North South Transportation Corridor (INSTC).
Sammenlign og kontrast dette med imperiets undersåtter NATO, hvis «nye» strategiske konsept koker ned til utvidet krigshissing mot det globale sør og utover – inkludert de ytre galaksene. Vi vet i det minste at skulle NATO noen gang bli fristet tilbake til Afghanistan så venter en ny smertefull ydmykelse.
Originalens tittel: The Empire is not done torturing Afghanistan
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
