Noen harde tanker om Post Ukraina

0

Av Graham E. Fuller, tidligere nestleder i National Intelligence Council ved CIA.

Krigen i Ukraina har nå dratt ut lenge nok til å avsløre visse tydelige retninger. For det første to grunnleggende realiteter:

1) Putin skal fordømmes for å ha startet denne krigen – det samme skal praktisk talt enhver leder som starter en krig. Putin kan kalles en krigsforbryter – i godt selskap med George W. Bush som har drept langt flere enn Putin.

 2) Sekundær fordømmelse tilhører USA (NATO) ved bevisst å provosere en krig med Russland ved uforsonlig å presse dens fiendtlige militære organisasjon, til tross for Moskvas gjentatte varsler om å krysse røde linjer, helt opp til Russlands dør. Denne krigen behøvde ikke vært om ukrainsk nøytralitet, á la Finland og Østerrike, hadde blitt akseptert. I stedet har Washington søkt et klart russisk nederlag.

Når krigen går mot slutten, hvor bringer det oss?

I motsetning til Washingtons triumferende uttalelser, vinner Russland krigen, Ukraina har tapt krigen. Enhver annen langsiktig skade på Russland er åpent for debatt.

Amerikanske sanksjoner mot Russland har vist seg å være langt mer ødeleggende for Europa enn for Russland. Den globale økonomien har avtatt og mange utviklingsland står nå overfor alvorlig matmangel og risiko for omfattende sult.

Det finnes alt dype sprekker i den europeiske fasaden av såkalt «NATO-enhet». Vest-Europa vil i økende grad beklage den dagen de blindt fulgte den amerikanske «rottefanger av Hameln» – til krig mot Russland. Det er faktisk ikke en ukrainsk-russisk krig, men en amerikansk – russisk krig utkjempet ved stedfortreder (proxy) – til den siste ukrainer.

I motsetning til optimistiske deklarasjoner kan NATO til slutt komme svekket ut. Vesteuropeere vil tenke lenge og hardt over visdommen ved, og de svære kostnadene ved å fortsatt provosere frem dype og langsiktige konfrontasjoner med Russland, eller andre «konkurrenter» av USA.

Europa vil før eller siden vende tilbake til å kjøpe billig russisk energi. Russland ligger på dørstokken, og et naturlig økonomisk forhold til Russland er til slutt overveldende logisk. 

Europa oppfatter allerede USA som en synkende makt med en uberegnelig og hyklersk utenrikspolitisk «visjon» basert på dets desperate behove for å bevare «amerikansk lederskap» i verden. USAs vilje til å gå til krig for dette formål er stadig farligere for andre.

Washington har også gjort det klart at Europa også må melde seg på en «ideologisk» kamp mot Kina i en slags villedet kamp om «demokrati mot autoritarisme».

Likevel, om noe, er dette en klassisk kamp om makt over hele kloden. Og Europa har i enda mindre grad råd til å snuble inn i en konfrontasjon med Kina – en «trussel» som først og fremst oppfattes av Washington, men lite overbevisende for mange europeiske stater og store deler av verden forøvrig.

Kinas OBOR initiativ (One Belt One Road) er kanskje det mest ambisiøse økonomiske og geopolitiske prosjekt i verdenshistorien. Det forbinder allerede Kina med Europa gjennom  jernbane og over havet. Europeisk ekskludering fra OBOR prosjektet vil koste det dyrt. Merk at beltet og veien går rett gjennom Russland. Det er umulig for Europa å stenge dørene for Russland samtidig som de opprettholder tilgangen til dette eurasiske megaprosjektet. Dermed har Europa som alt oppfatter USA i tilbakegang, lite insentiv for å bli med på kampanjen mot Kina. Slutten på Ukraina krigen vil bringe alvorlige revurderinger i Europa om fordeler ved å støtte opp om Washingtons desperate forsøk på å opprettholde sitt globale hegemoni.

Europa vil gjennomgå en økende identitetskrise når det gjelder å bestemme sin fremtidige globale rolle. Vesteuropeere vil gå lei av å underordne seg 75 års amerikansk dominans av europeisk utenrikspolitikk. Akkurat nå er NATO europeisk utenrikspolitikk, og Europa er fortsatt uforklarlig redd for å hevde en selvstendig stemme. Hvor lenge vil det gjelde?

Vi ser nå hvordan massive amerikanske sanksjoner mot Russland, inkludert konfiskering av russiske midler i vestlige banker, får det meste av verden til å revurdere visdommen i å stole  helt og holdent på amerikanske dollar i fremtiden. Diversifisering av internasjonale økonomiske instrumenter er allerede i kortene og vil videre bidra til å svekke Washingtons en gang dominerende økonomiske posisjon og dens ensidige bevæpning av dollaren.

Et av de mest urovekkende trekk ved denne amerikansk – russiske kampen i Ukraina har vært fullstendige korrupsjon av uavhengige medier. Washington har faktisk uten tvil vunnet informasjons- og propagandakrigen og orkestrert alle vestlige medier til å synge fra den samme salmeboken ved karakterisering av Ukraina-krigen. Vesten har aldri før vært vitne til en slik generell påtvingelse av ett lands ideologisk drevne geopolitiske perspektiv. Russisk presse er selvfølgelig heller ikke å stole på. Midt i en virulent anti-russisk propagandabombe som jeg aldri har sett i løpet av alle mine «Kalde Krigs» dager, må seriøse analytikere grave dypt for å få en objektiv forståelse av hva som faktisk foregår i Ukraina.

Denne amerikanske mediedominansen som undertrykker nesten alle alternative stemmer, kunne tenkes å være en enkeltforteelse forårsaket og drevet frem av hendelser i Ukraina. Men europeiske eliter begynner kanskje sakte å innse at de ubevisst har blitt tvunget inn i denne posisjonen av total «enstemmighet»; sprekker begynner allerede å vise i fasaden av enhetlige EUog NATO. Men den farligere implikasjonen er at når vi går inn i fremtidige globale kriser, er en ekte uavhengig fri presse i ferd med å forsvinne, den faller i hendene på bedriftsdominerte medier nær knyttet til politiske sirkler og styrket gjennom elektroniske sosiale medier, som alle manipulerer narrativet til sine egne formål. Når vi beveger oss inn i en forutsigbart større og farligere krise av ustabilitet gjennom global oppvarming, flyktningstrømmer, naturkatastrofer, og sannsynligvis nye pandemier, vil streng stats og bedriftsdominans av vestlige medier bli veldig farlig for demokratiets fremtid. Vi hører ikke lenger de alternative stemmene om Ukraina.

Tilslutt, Russlands geopolitiske karakter har nå høyst sannsynlig endelig tippet mot Eurasia. Russere har i århundrer søkt å bli akseptert i Europa, men har konsekvent blitt holdt på en armlengdes avstand. Vesten vil ikke diskutere en fornyet strategisk og sikkerhetsarkitektur. Ukraina har rett og slett forsterket denne trenden. Russiske eliter har nå ikke lenger andre  alternativ enn å akseptere at deres økonomiske fremtid ligger i Stillehavet, der Vladivostok ligger kun en eller to timers flyreise fra de enorme økonomiene Beijing, Tokyo og Seoul.

Kina og Russland har nå avgjort blitt presset stadig tettere sammen, spesielt drevet av felles behov for å blokkere uhemmet amerikansk ensidige militære og økonomiske intervensjoner rundt om i verden. At USA kan splitte dette USA-induserte russisk – kinesisk samarbeidet er en fantasi. Russland har vitenskapelig glans, rikelig med energi, sjeldne mineraler og metaller (rare-earth-metals), samtidig vil global oppvarming øke landbrukspotensialet i Sibir. Kina har kapitalen, markedene og arbeidskraften til å bidra til det som blir et naturlig partnerskap på tvers av Eurasia.

Dessverre for Washington viser nesten hver eneste av forventningene til denne krigen seg å være feil. Faktisk kan «vesten» komme til å se tilbake på dette øyeblikket som det endelige  argument mot å følge Washingtons søken etter global dominans inn i stadig nye, farligere og mer skadelige konfrontasjoner med Eurasia. Og det meste av resten av verden – Latin-Amerika, India, Midtøsten og Afrika – finner få nasjonale interesser i denne grunnleggende amerikanske krigen mot Russland.


Graham E. Fuller er en tidligere nestleder i National Intelligence Council ved CIA med ansvar for globale etterretningsestimater.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på bloggen til Graham E. Fuller. Oversatt til norsk for steigan.no av Erik Skjold.

Se også foredraget The causes and consequences of the Ukraine av John J. Mearsheimer

Forrige artikkelDet hellige mantra
Neste artikkelLovgivende og utøvende statsmakt slår seg selv på munnen
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.