oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
De mange som fortsatt tror at vindkraft i Norge, havvind, hydrogenproduksjon, datasentre etc. vil bidra til reduksjon av de globale klimagassutslippene, fikk for ei uke siden en kraftig smell fra Det internasjonale energibyrået (IEA): Bortsett fra under den økonomiske krisen i 2008 og under corona-pandemien i første halvdel av 2020, har CO2-utslippene steget kontinuerlig til 36.3 milliarder tonn, en økning på 2 milliarder tonn bare i 2021. Økningen av fossil energi, er vesentlig større enn veksten i fornybar energi.
Et par europeiske land har tilsynelatende nedgang i utslippene, men som vist flere ganger så skyldes det juks: Pellets (og snart naturgass) blir definert som «grønn» energi, uten å være det. Å redusere litt av de små norske utslippene, er i realiteten uten betydning, særlig fordi konsekvensene er så meningsløse: En vanvittig strømpris, ustabil kraft (snart?), en privatisering av kraftsektoren, EU-tilpasningen, ødeleggelsen av norsk natur etc.
Se: Rekordhøye utslipp av CO2 i fjor
Til tross for at norsk energipolitikk ut fra dette vanskelig kan oppfattes som annet enn svindel, arbeider UiO (Cicero) med problemstillinger som skal bidra til å svekke den naturlige motstanden mot vindkraft. Nettstedet forskning.no har intervjuet forskningsdirektøren i Cicero som summerer opp de tiltakene europeisk forskning har funnet som vil føre til at utbyggingen av vindkraft på land aksepteres i større grad. Sosiologien her er ytterst primitiv – mesteparten av de manipulasjonene som foreslås, er det mulig å formulere uten kostbar «forskning».
Les: Mange vil ikke ha vindkraft – her er rådene som gir mindre motstand
Her er de viktigste punktene:
1. Kommunene må få en større andel av inntektene fra utbyggingen av vindkraft. Den mikroskopiske støtten til lokalsamfunn som gis, skyldes som kjent subsidier fra strømkundenes nettleie (fram til 2036) og ufattelig gunstige avskrivningsordninger og rammebetingelser. Det meste av overskuddet er sendt til skatteparadiser. «Redningen» for vindkraftbransjen ser nå ut til å være den eksisterende strømprisen – hvis den varer. Regjeringen har ennå ikke bestemt seg for hvordan beskatningen av bransjen skal bli. Særlig kommuner med lite folketall og store arealer står fremst på bransjene agenda.
2. Cicero understreker at folk må «få god og riktig informasjon», slik at mange unngår «å føle seg lurt» – slik tilfellet har vært fra utbyggingen av vindkraft startet på 90-tallet til i dag (større turbiner, endret plassering etc.).
3. Cicero er også kommet til at det bør framgå at vindkrafta skal brukes lokalt, og ikke eksporteres. Men som tidligere nevnt: Når krafta er kommet på nettet, er bruken ikke mulig å forutsi.
4. Det er også viktig å understreke at «naturvern er viktig for klimaet». Naturvern kommer til å bli et stadig viktigere argument for vindkraftvandalene – men vi bør ikke la oss bløffe. «Et sunt økosystem kan hjelpe oss å møte klimautfordringene», sier forskningsdirektøren. Det blir nok mange slike irrelevante argumenter for vindkraft framover.
Mye av det som i dag kalles «forskning», kan knapt nok kalles utredningsarbeid. Det meste er snudd på hodet: En oppdragsgiver med penger bestiller en rapport som skal begrunne den konklusjonen oppdragsgiveren vil ha. Mye av klimaforskningen er dessverre preget av slike forutsetninger og av konsulentselskapenes prosjektbehov/profittbehov.
