oss 100 kroner!
Av M. K. Bhadrakumar.
Ved en merkelig tilfeldighet døde USAs tidligere utenriksminister Madeline Albright mens president Joe Biden reiste i Air Force 1 på vei til Europa på det som sannsynligvis er det mest avgjørende diplomatiske oppdraget i hans presidentskap.
Den generelle forventningen er at 80 år gamle Biden personlig påtar seg et oppdrag for å overtale USAs europeiske allierte om at Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO) bør gripe inn i Ukraina-krisa på en eller annen måte. Og ironisk nok var Albright koreografen av ideen om at NATO i tida etter den kalde krigen skulle gjenoppfinne seg sjøl og transformere seg som en global sikkerhetsorganisasjon.
Albright, som de fleste amerikanske diplomater av østeuropeisk avstamning, var lidenskapelig hengiven til NATO. Hun støttet alliansens brutale militære intervensjon i Jugoslavia i 1999 og ville ha støttet en intervensjon i Ukraina.
«Spinnet» fra Det hvite hus er at Biden vil diskutere ytterligere sanksjoner mot Russland. Men muligheten for nye restriksjoner har avtatt etter EUs utenriks- og forsvarsministermøte mandag hvor det ble tatt en beslutning om å utsette ytterligere sanksjoner.
EU-møtet vurderte i stedet at de pågående Ukraina-Russland samtalene burde gå videre og sjøl om optimistiske spådommer kanskje ikke er helt korrekt, siden samtalene er utfordrende, er det gode at ingen av partene har klaget på noen fastlåsing i forhandlingene så langt.
Det kan tenkes at Biden reiser til Europa ikke for å diskutere tøffere sanksjoner (noe han like godt kunne ha håndtert på en videokonferanse), men for å utforske NATOs potensielle engasjement i den russisk-ukrainske konflikten. Dette ville helt klart kreve hans deltakelse.
Slik situasjonen er nå, er det alle muligheter for at en langvarig konflikt i Ukraina der Russland til slutt vil seire. Et slikt scenario er ekstremt skadelig for Biden politisk i USA. Biden møter innenlandsk kritikk både for at han ikke klarte å forhindre konflikten, så vel som for å være ineffektiv i å blokkere den russiske framrykkinga.
Mens USAs retorikk anklager Russland for «krigsforbrytelser» og den humanitære krisa i Ukraina med mer, ser verdenshovedstedene på dette som en geopolitisk konfrontasjon mellom Amerika og Russland. Utenfor den vestlige leiren nekter verdenssamfunnet å innføre sanksjoner mot Russland eller til og med å demonisere det landet.
Verdenssamfunnet styrer unna å ta parti mellom USA og Russland. Islamabad-erklæringen som ble utstedt onsdag etter det 45. møtet med femtisju utenriksministre i Organisation of Islamic Conference, nektet å godkjenne sanksjoner mot Russland, og ga i stedet råd om opphør av fiendtlighetene i Ukraina, at man må unngå tap av liv, forbedre den humanitære bistanden og forsterke diplomatiet. Dette er nesten identisk med Kinas og Indias holdning.
Ikke et eneste land på det afrikanske kontinentet og regionene i Vest-Asia, Sentral-Asia, Sør- og Sørøst-Asia har innført sanksjoner mot Russland. Etter et besøk i Hanoi sa Malaysias statsminister Ismail Sabri Yaakob:
«Vi diskuterte den russisk-ukrainske konflikten og ble enige om at Malaysia og Vietnam vil forbli nøytrale i denne saken. Når det gjelder sanksjoner mot Russland, støtter vi dem ikke. Sidene støtter ikke ensidige sanksjoner; vi anerkjenner bare restriksjoner som kan pålegges av FNs sikkerhetsråd.»
Dette er konsensus også innenfor ASEAN.
Interessant nok var den kinesiske utenriksministeren Wang Yi hovedgjesten på OIC-møtet i Islamabad. I sine kommentarer sa Wang Yi:
«Kina støtter Russland og Ukraina i å fortsette fredssamtalene deres, og håper at samtalene vil føre til våpenhvile, avslutte kampene og skape fred. Humanitære katastrofer bør unngås, og spredning av den ukrainske krisa bør forhindres for ikke å påvirke og skade de legitime rettighetene og interessene til andre regioner og land.»
Den kinesiske utenriksdepartementets pressemelding om Wang Yis møte med Saudi-Arabias utenriksminister Faisal bin Farhan Al Saud sa:
«Når det gjelder Ukraina-spørsmålet, var de to sidene enige om at alle lands suverenitet og territorielle integritet bør respekteres og deres rimelige sikkerhetshensyn. bør tas på alvor. Det er avgjørende å forhindre enhver humanitær krise, opprettholde fredsprosessen og løse konflikter gjennom dialog og forhandlinger. Begge sider understreket at alle land har rett til å foreta uavhengige vurderinger, tåle eksternt press og er uenige i den enkle logikken «svart eller hvit» og «venn eller fiende».
Igjen sa den kinesiske pressemeldinga etter Wang Yis møte med sin egyptiske motpart Sameh Shoukry blant annet:
«De to sidene utvekslet synspunkter om Ukraina-spørsmålet, og ble enige om å respektere suvereniteten og territorielle integriteten til alle land og forbli forpliktet til en omfattende løsning på den nåværende krisen. Shoukry sa at Egypt motsetter seg at noen land utøver press på Kina og står for å styrke samarbeidet i stedet for å eskalere konfrontasjonen.»
Oppsiktsvekkende nok reiste fire utenriksministre fra Vest-Asia til Moskva forrige uke for å diskutere det bilaterale samarbeidet – fra Qatar, Iran, Tyrkia og De forente arabiske emirater.
Likevel vil utfallet av Bidens besøk i Europa ha betydelig innvirkning på konflikten i Ukraina. Hvis Biden lykkes med å få europeisk støtte for sitt forslag om en NATO-intervensjon i Ukraina, kan konflikten eskalere dramatisk til en verdenskrig som involverer atomvåpen.
Vil Biden lykkes i å dra det så langt? Det ser ut til at han ikke er villig til å ta risikoen. Biden ser ut til å ha en plan B også. Han har planlagt et eget besøk til Warszawa. Polen har faktisk sin betydelige andel russofober og har anstrengt seg for en eller annen form for engasjement i Ukraina.
Kjernen i saka er at Polen også har ei øks å slipe. Deler av Polen omfatter dagens etnisk blandede vestlige grenseland i Ukraina – oblastene Zhytomyr, Khmelnytskyi og Lviv. Hvis Ukraina blir fragmentert eller kollapser i nederlag, vil Polen garantert gripe muligheten til å gjenvinne sine tapte territorier. Polens hyperaktivisme når det gjelder Ukraina er sjølinnlysende.
Forresten, de siste dagene har den tidligere polske utenriksministeren Radoslaw Sikorski og Ukrainas visestatsminister Iryna Vereshchuk begge anklaget Budapest for å prøve å legge hendene på Ukrainas stort sett ungarsk-befolkede Zakarpatska oblast. Tirsdag påsto Sikorski i en tweet at Ungarns statsminister Viktor Orbán og president Vladimir Putin hadde inngått en hemmelig avtale om deling av Ukraina!
Samme dag klaget Iryna Vereshchuk i et Facebook-innlegg:
«Måten den ungarske ledelsen har behandlet Ukraina i det siste er enda verre enn noen av de russiske satellittstatene i det tidligere Sovjetunionen. Ungarn støtter ikke sanksjonene. De gir ikke våpen. De tillater ikke transport av våpenforsyninger fra andre land. De sier «nei» til praktisk talt alt.»
Biden kan ikke annet enn å utforske med de polske lederne alternativene til en direkte NATO-intervensjon i Ukraina. Spøkelset som hjemsøker Biden-administrasjonen, til tross for all dens oppblåsthet i mediene, er at den russiske spesialoperasjonen tross alt kan nærme seg en vellykket avslutning, skape en stor buffer av regioner på østsida av elven Dnepr, og få kontroll over Svartehavskysten og dermed nekte NATO-skip adgang.
Polen blir en sentral aktør i en slik situasjon, og Washington ser garantert på Warszawa som sin samtalepartner nummer én i den videre utviklinga, ettersom Ukrainas skjebne henger i en tynn tråd.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
Originalens tittel: Biden wings his way to the borderlands of Ukraine
