oss 100 kroner!
Av Bjørn Nistad.
Den 27. januar snakket USAs president Joe Biden og Ukrainas president Vladimir Zelenskij sammen på telefon. Under samtalen skal Biden ha advart Zelenskij om at et russisk angrep på Ukraina var uunngåelig, og Zelenskij skal ha svart at han ikke var overbevist om at det ville bli noe angrep, og bedt Washington om ikke å frembringe panikk.
Denne telefonsamtalen er interessant. De anti-russiske kreftene som kuppet seg til makten i Ukraina i 2014, har konsekvent søkt konfrontasjon med Russland, fremstilt seg selv som Europas forpost mot asiatisk barbari og avvist ethvert forsøk på å løse konflikten med de opprørske russiskvennlige regionene i Øst-Ukraina ved hjelp av politiske virkemidler, for eksempel ved å oppfylle Minsk-avtalene fra 2015. Tilsynelatende har Kiev-regimets taktikk for å gjøre seg interessant for hva det betrakter som vestlige partnere – og å tiltrekke seg vestlige gaver og lån – vært å gjøre sitt ytterste for å opprettholde et spent forhold til Russland gjennom utallige provokasjoner, for derved å overbevise de vestlige landene om at hadde det ikke vært for Ukrainas motstand mot russisk aggresjon, hadde russiske stridsvogner stått i Warszawa og Berlin.
Etter åtte år med aggresjon og provokasjoner – kombinert med trusselen om et ukrainsk Nato-medlemskap – har Russland fått nok. Landet krever garantier for at Ukraina aldri skal bli medlem av Nato, og for å sette makt bak kravet er 150 000 russiske soldater oppmarsjert på grensen til Ukraina. Krigen Kiev-regimet tilsynelatende har gjort hva det kunne for å frembringe, kan bli virkelighet.
For Ukraina, et land som allerede er mer eller mindre i oppløsning, er dette en katastrofe. Frykten for en russisk invasjon skal ha ført til en kapitalflukt fra Ukraina på 12,5 milliarder dollar bare i løpet av de siste ukene, gullreservene tømmes i et fortvilet forsøk på å stabilisere grivnaen, folk hamstrer dollar, forsikringsselskaper nekter å forsikre utenlandske firmaer som arbeider i Ukraina, prisen på brød og bensin har økt kraftig, og det finnes ikke penger til å kjøpe gass.
Tilsynelatende vil Putin kunne frembringe et fullstendig ukrainsk sammenbrudd bare ved å ha de russiske soldatene oppmarsjert på grensen til Ukraina i noen måneder.
Sannsynligheten for at det virkelig blir et russisk angrep på Ukraina er liten. Det ville innebære en farlig krig, nødvendiggjøre en okkupasjon av ukrainske områder, drive europeerne i hendene på USA og resultere i kraftige politiske og økonomiske sanksjoner mot Russland.
Zelenskij har derfor utvilsomt rett når han sier at han ikke tror det vil bli noe russisk angrep, og når han advarer mot panikk som den virkelige trusselen og oppfordrer folk til å leve mest mulig normalt.
Man skulle tro at USA og andre vestlige land som hevder at de er Ukrainas venner, i dagens situasjon ville gjøre hva de kunne for å hjelpe Zelenskij med å motarbeide panikk. De gjør imidlertid det motsatte.
I de siste dagene har det kommet meldinger om at USA og andre vestlige land er i ferd med å evakuere sine ambassadeansatte og deres familiemedlemmer fra den ukrainske hovedstaden. Samtidig har vestlige massemedier kommet med dramatiske påstander om at Russland er i ferd med å stenge sin ambassade i Kiev, at landet har opprettet felthospitaler langs grensen til Ukraina med mer.
Kombinert med vestlige våpenleveranser til Ukraina kan dette vanskelig oppfattes på en annen måte enn at USA, Storbritannia og andre land gjør hva de kan for å fremprovosere en militær konfrontasjon mellom Ukraina og Russland, eller i det minste for å overbevise omverdenen om at det er en alvorlig konflikt mellom Ukraina og Russland som når som helst kan resultere i full krig.
At resultatet av dette krigshysteriet vil kunne bli Ukrainas fullstendige sammenbrudd ser ikke ut til å bekymre ledelsen i disse landene.
Zelenskij kunne gjøre slutt på krigshysteriet på dagen. Han kunne dra til Moskva og inngå en avtale med Putin. Han kunne erklære at Ukraina, i likhet med Sveits, var villig til å forplikte seg til evig nøytralitet og alliansefrihet. Han kunne bruke sitt flertall i Radaen til å drive igjennom en full oppfyllelse av Minsk-avtalene og dermed omdanne Ukraina til en føderasjon med vidtgående selvstyre for regionene. Han kunne innstille undertrykkelsen av russisk språk og kultur og skape et Ukraina for alle, slik han lovet sine velgere. Da ville de russiske soldatene bli trukket tilbake, spenningene ville opphøre, og Ukraina kunne forsøke å bli et normalt land igjen.
Zelenskij er imidlertid fanget av sin egen krigsretorikk, som han, i likhet med forgjengeren, krigspresidenten Petro Porosjenko, tydde til fra det øyeblikk han inntok presidentpalasset, av konkurrerende nasjonalistiske politikere og partier, av ekstremistiske elementer som Høyre Sektor – og av den ukrainske dypstaten.
Hvordan denne dypstaten fungerer fikk vi nylig et eksempel på da Washington Post kunne avsløre at ukrainske etterretningstjenester var i ferd med å transportere hemmelige dokumenter fra Kiev til Vest-Ukraina: «Ukrainian intelligence has moved sensitive files and equipment out of its headquarters in the capital to safe locations in the west of the country, according to officials familiar with the matter who, like others spoke on the condition of anonymity to discuss sensitive operations.» Om noe er egnet til å skape panikk og krisestemning, er det nettopp denne type meldinger om at sentrale statsinstitusjoner er i ferd med å flykte fra hovedstaden.
At Zelenskij og kretsen rundt ham skal være kilden til disse opplysningene er lite trolig siden de vanskeliggjør deres bestrebelser for å overbevise den ukrainske befolkningen om at de har situasjonen under kontroll, og at det ikke blir noen krig. Det er langt mer sannsynlig at det er folk i den ukrainske etterretningen, eller deres amerikanske kuratorer, som har lekket denne informasjonen.
Hvem arbeider ukrainsk etterretning for? Ukrainske myndigheter som er nødt til å bekjempe krigshysteriet de selv har frembrakt for at Ukraina ikke skal gå fullstendig i oppløsning? Eller USA som har alt å vinne på en konflikt – eller krig – mellom Ukraina og Russland som vil drive Europa i hendene på USA, forsterke de vestlige sanksjonene mot Russland og vanskeliggjøre et samerbeid mellom Europa og Russland?
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Bjørn Nistad.
