oss 100 kroner!
Av Erik Plahte.
Strømkrisa er ingen naturkatastrofe. Den er heller ikke en følge av lite vann i magasinene, kulda, frosne elver i Sverige, høye gasspriser eller utenlandskabler. Den er en følge av vedtak som er trumfa gjennom av de EØS-kåte politikerne, først og fremst i Høyre og Arbeiderpartiet. Tilslutninga til ACER ble vedtatt i Stortinget etter Grunnloven § 26 med simpelt flertall med den begrunnelsen av tilslutninga ville være «lite inngripende». Nå ser vi hvor lite inngripende det er å overlate til EU å styre bruken av vårt arvesølv – vannkraften.
Men det er likevel ikke det verste. Det verste er at de samme politikerne (eller kollegene deres) også helt frivillig, på våre vegne, har gitt fra seg muligheten til å ta tilbake kontrollen over energipolitikken. Det er vanlig å tenke at politikerne søker makt. Disse politikerne kappes i stedet om å gi fra seg makt. Man må spørre seg hvor lojaliteten deres egentlig ligger.Øystein Noreng, professor emeritus i petroleumsøkonomi ved Handelshøyskolen BI, skriver (TU 2.12.2021):
Dagens europeiske energipriskrise har intet grunnlag i ressursmangel, men i menneskelige feilvurderinger og uansvarlige politikere.
I tidligere tider var energisektoren dominert av ingeniører med hovedmål å sikre husholdninger og næringsliv pålitelige og billigst mulige forsyninger. I senere tider har økonomer fått større betydning; hovedmålet er forskjøvet fra forbrukernes velferd til produsentenes inntjening. Hensynet til sikker og rimelig energi er skjøvet i bakgrunnen. Politikerne har frivillig bidratt til å gjøre saken verre.
Maktesløse politikere
Hvilke muligheter har norske politikere til å stanse denne galskapen og gjeninnføre et strømregime der det er et rimelig samsvar mellom kostnader og pris på elektrisk energi, og der energien disponeres etter samfunnsmessige behov og ikke etter hvem som byr høyest, og der nasjonal forsyningssikkerhet er et primært mål?
«Det er for tiden svært høye strømpriser i Norge, men de er enda høyere i resten av Europa. Dermed brukes utenlandskablene i stor grad til å eksportere strøm ut av Norge. Det har skapt uro om hvorvidt det er nok strøm i vannmagasinene til vinteren – selv om Statnett mener at kraftsituasjonen i Norge er tilfredsstillende», skrev Anders Lie Brenna i Europower Energi 21. desember, og fortsatte (min utheving):
Europower har derfor tatt en gjennomgang av Energiloven, Kraftforsyningsforskriften og rapporter fra NVE og Statnett for å undersøke hva Norge kan gjøre hvis vi kommer i det som kalles en svært anstrengt kraftsituasjon (SAKS). Det viser seg å være fint lite.
Norge kan ikke bremse strømeksporten, vi har ikke lengre reservekraft som kan settes inn, og tilgjengelige tiltak er begrenset til å håndtere regionalt avgrensede situasjoner. Norges forsyningssikkerhet står og faller på at vi kan betale mer for strømmen enn våre naboland, for på den måten å sikre strømforbruket vårt gjennom strømimport.
Statnett er systemansvarlig for det norske strømnettet og kan om nødvendig begrense kapasiteten på utenlandskablene. Men – bare av hensyn til den daglige driftssituasjonen. «Statnett kan ikke begrense utenlandskablene for å sikre Norge mot å gå tom for vann en gang på vinteren neste år», ifølge Brenna. Han skrev videre:
Norges forsyningssikkerhet er basert på at markedet virker, samt at det vil være mulig å importere strøm over utenlandskablene. I praksis betyr det at dersom fyllingsgraden blir faretruende lav i vinter, så vil strømprisene stige så mye at det vil tvinge industrien og allmennheten til å redusere sitt strømforbruk. Det vil i så fall føre til at de som har høyest betalingsvilje og de som ikke kan kutte mer i sitt forbruk, vil betale det strømmen koster uansett hva prisen blir.
Nasjonal regjering eller et agentur for EU i energipolitikken?
«Sommeren 2015 skrev daværende statssekretær i Olje- og energidepartementet, Kåre Fostervold fra Frp, under en avtale med Tyskland, Frankrike, Nederland, Danmark, Sverige, Luxembourg, Tsjekkia og Polen om friest mulig flyt av elektrisitet mellom landene», skriver Eva Nordlund i Nationen 31. desember 2021 (lenke). (Ifølge avtaleteksten også Belgia, Luxembourg og Østerrike og dessuten Sveits med noen forbehold.)
Avtalen hun viser til er Joint Declaration for Regional Cooperation on Security of Electricity Supply in the Framework of the Internal Energy Market (kan lastes ned som pdf fra regjeringen.no). Merkelig nok finner jeg ikke dokumentet ved å søke på regjeringen.no, heller ikke ved et Google-søk. Solberg-regjeringa la seg ikke akkurat i selen for å gjøre det kjent.
Innholdet er skremmende. Budskapet er minst mulig regulering, markedet skal løse alle problemer knytta til energiutveksling og energisikkerhet i EU – og i Norge. Avtalen skal gjennomføres «i nært samarbeid med EU-kommisjonen». Målet med avtalen er å «identifisere felles framgangsmåter (‘no-regrets’)», altså framgangsmåter som partene er enige om at de ikke skal gå tilbake på.
Her er noen sitater (min oversetting fra den engelske originalen, mine uthevinger):
Vi understreker at vi vil ikke begrense handel med elektrisitet over landegrensene, heller ikke i tilfelle høye priser på grunn av knapphet i markedet …
Vi vil tillate fleksible priser, spesielt vil vi ikke innføre lovbestemte maksimalpriser, og vi vil unngå at nasjonale tiltak indirekte fører til maksimalpriser.
Vi vil analysere våre nye og eksisterende nasjonale reguleringer med sikte på å minimere all negativ virkning på fleksibiliteten i systemet, og om mulig, øke den.
Interessant er også at «Vi er overbevist om at styrka regionalt samarbeid er et viktig skritt mot et mer integrert EU-marked, at det vil styrke energisikkerheten, redusere energiprisene og -kostnadene og fremme videre integrasjon av fornybar energi.»
Der tok de jo litt feil …
Behovet for å holde lave og stabile priser for norske forbrukere og norsk kraftkrevende industri er ikke nevnt i avtaleteksten. Glem de nasjonale myndighetenes ansvar for å opprettholde forsyningssikkerheten:
Vi er overbevist om at å satse maksimalt på det indre energimarkedet er avgjørende for å trygge forsyningssikkerheten på en kostnadseffektiv måte.
«Det uttalte mål for EUs energipolitikk er et felles europeisk (dvs. innenfor EU/EØS) energimarked – et marked hvor energien omsettes som en hvilken som helst annen vare og flyter fritt uten hindringer», skriver Nei til EU i anken ACER-saka til lagmannsretten.
Ved å undertegne avtalen framsto Solberg-regjeringa ikke som en nasjonal regjering, men som et agentur for EU. Den gav fra seg all rett til å føre en norsk, nasjonal energipolitikk for all framtid («no regrets»). Nå er det opp til AP å vise om de står for en annen linje. «Denne avtalen må enten sies opp, eller så må minst ett av hovedpunktene i avtalen endres eller slettes, før statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum kan tøyle krafteksporten og sikre industrien og alle oss andre her til lands tilgang på rimelig strøm», skrev Eva Nordlund.
Hun avslutta med «Spørsmålet er om statsminister Jonas Gahr Støre har mot til å ta strategiske grep og utvide handlingsrommet i EØS for å sikre landet rimelig strøm. Eller om lojaliteten til EU vil trumfe.» Så langt ser det ut til at APs lojalitet til Brüssel er urokkelig. Spørsmålet er også hvor lenge statsminister Jonas Gahr Støre kan regne med at velgerne vil ha tillit til et parti som er mer lojalt overfor byråkratene og lobbyistene i Brussel enn overfor vanlige folk i Norge. Var det ikke slik at «nå er det vanlige folks tur»?
