oss 100 kroner!
Og: hva foranlediget egentlig de 15 NATO-utvidelsene i strid med løfter fra 1990?
«Hadde Hitlers hær i 1941 hatt så kort avstand til Moskva som i dag fra NATO-land til Moskva så ville sluttresultatet lett blitt et annet. I dag finnes det ikke noen Warszawapakt som ligger som en buffer mellom Russland og NATO. Russland har NATO på dørstokken. Det bekymrer ikke NATO, men det bekymrer russerne. De tenker historisk, og minnes sine store kriger. Disse krigene, der selve eksistensen til landet sto på spill, kom som innfall fra vest» – Arne Overrein i Vardøger 37/2018.
«Tenk dere det amerikanske raseriet om Kina skapte en stor militærallianse og så forsøkte å inkludere Canada og Mexico» – NRKs Gro Holm, september 2014, der hun siterer fra John J. Mearsheimers artikkel om hvorfor Ukraina-krisen er Vestens feil. Mearsheimer mener i likhet med mange andre at Russlands ‘anneksjon’ av Krim delvis var motivert av frykt for at halvøya ville bli brukt som NATO-base under det nye regimet.
En ærlig og oppriktig tilnærming til dette problemet, som har ført til en mer og mer spent situasjon mellom Russland og NATO, kan rett og slett ikke se bort fra at alle NATO-utvidelsene fra og med 1999, til sammen 14, er i strid med løfter NATO og NATO-lands ledere ga i 1990. Da de første utvidelsene trådte i kraft, i 1999, var Russland så svekket at de knapt hadde stemmekraft til å protestere. Dessuten var det ‘bare’ tre land i første omgang: Polen, Ungarn og Tsjekkia. Men Russland har reist seg og etter hvert har utvidelsene blitt så tallrike at Russland har bestemt seg for at nok er nok. Russland vil rett og slett ikke akseptere at land som Ukraina og Georgia blir med. Det bør være lett å forstå både når man tar de allerede tallrike løftebruddene i betraktning og når man kjenner til Russlands traumatiske erfaringer med invasjoner fra vest.
En ny invasjon fra vest er neppe aktuell. Men Russland og russere vet at sterke krefter i Vesten ønsker å splitte opp landet. Og det kan gjøres med en kombinasjon av støtte til innenlandske opprørere (jamfør USA/NATO/EUs støtte til separatisten Alexej Navalnyj) og press utenifra, altså ved at NATO så langt som mulig omringer Russland. Dette vet som sagt russerne. Men hvor mange i Norge vet det? Sannsynligvis et ganske lite mindretall. Og hvor mange av politikerne på Stortinget og i norske regjering vet det? Knapt noen hvis man skal dømme etter hvor uansvarlig de oppfører seg.
Det vanligste ‘argumentet’ fra norske politikeres side har vært at de landene som har blitt medlemmer av NATO fra 1999 var i sin fulle rett til sjøl å velge alliansepartner og at Russland ikke har rett til å bry seg med det. Ja, men det er ikke alt man har rett til å gjøre som er klokt å gjøre. Og det at noen søker er ikke det samme som at NATO er nødt til å akseptere deres medlemskap, særlig på bakgrunn av løftene fra 1990:
«Det faktum at vi er villige til ikke å utplassere NATO-tropper øst for Vest Tyskland gir Sovjetunionen faste sikkerhetsgarantier». Slik lød det fra NATOs generalsekretær Manfred Wörner under en tale 17. mai 1990.
Løftet ble dessuten gitt av flere sentrale personer: «Etter å ha snakket med mange av de som var involvert og etter å ha undersøkt tidligere klassifiserte britiske og tyske dokumenter i detalj har SPIEGEL konkludert med at det ikke er noen tvil om at Vesten gjorde alt de kunne for å gi sovjeterne inntrykk av at NATO-medlemskap var utelukket for land som Polen, Ungarn og Tsjekkia» (tyske Der Spiegel 26. november 2009).
«Deklassifiserte documenter viser at Sovjetledere fikk forsikringer mot NATO-utvidelser fra Baker, Bush, Genscher, Kohl, Gates, Mitterrand, Thatcher, Hurd, Major og Woerner». «Ikke en tomme østover», lød det til og med fra James Baker, USAs utenriksminister i 1990 – National Security Archive med base ved George Washington Universitet i USA 12. desember 2017.
Gro Holm igjen: «USAs utenriksminister James Baker spurte Gorbatsjov om han foretrakk ‘et forent Tyskland utenfor NATO, uavhengig og uten amerikanske styrker’, eller ‘et forent Tyskland innenfor NATO, ledsaget av forsikringer om at NATOs jurisdiksjon ikke ville flyttes en tomme østover fra dagens posisjon’. Gorbatsjov skal ha svart at ‘enhver utvidelse av NATOs sone er uakseptabel’. Møtereferatet ble sendt som hemmelig brev til Vest-Tysklands forbundskansler Helmut Kohl like før han skulle av sted for å treffe Gorbatsjov i Moskva. Kohl forsikret Gorbatsjov om at NATO ikke ville ekspandere, ikke engang til å omfatte Øst-Tyskland, og fikk deretter grønt lys til å starte prosessen med gjenforening. Men løftene holdt ikke lenge. Verken daværende president Bush eller etterfølgeren Bill Clinton hadde sans for den slags selvpålagte restriksjoner».
Det er altså ikke tvil om at slike løfter ble gitt på forskjellige måter og av en rekke høytstående personer. Det ble riktig nok ikke laget en traktat av løftet. Men et løfte er vel uansett et løfte?
Jeg vil tro Sovjetunionen/Russland hadde så mye annet og mer presserende å bekymre seg for tidlig på 90-tallet at de ikke la vekt på å formalisere det. Men det var naturligvis mange som husket det når NATO allikevel begynte å utvide. Og løftene fra blant annet Manfred Wörner er veldokumenterte. Utviklingen utover på 1990-tallet og 2000-tallet gir grunn til å tro at løftet ble gitt for å berolige sovjeterne, slik at de lettere skulle akseptere gjenforeningen av Tyskland, eller at løftet ble avgitt i en slags beruselse i kjølvannet av at muren falt, at det gikk mot gjenforening av Tyskland og andre relaterte hendelser. ‘CIA-avhopperen’ Ray McGovern er en av de som tror at løftet aldri var alvorlig ment.
Andre har påstått at Mikhail Gorbatsjov, Sovjetunionens siste president, har avkreftet at det ble gitt et slikt løfte, Aftenposten så seint som lille julaften: «Tidligere Sovjet-leder Mikhail Gorbatsjov har for sin del også avvist at han ble lovet at Nato ikke skulle ta opp medlemsland i Øst-Europa».
Men løftet finnes jo svart på hvitt blant annet i Manfred Wörners tale. Dessuten har Gorbatsjov fordømt utvidelsene flere ganger, som vist ovenfor og ellers blant annet i en tale til USAs kongress 15. april 1997. Han sa da også at han ikke stolte på NATOs forsikringer om at Russland ikke trengte å frykte utvidelsene.
Det at NATO og NATO-tilhengerne som Aftenposten nå nekter for at det ble gitt noe slikt løfte skyldes naturligvis at de prøver å juge seg unna det. Og foreløpig er det mange nok som tror dem.
Atter andre legger vekt på at løftet ble gitt til Sovjetunionen, ikke til Russland. Men det kan knapt kalles et fikenblad av et argument. For Russland, eller for å være korrekt, Den russiske føderasjon, er Sovjetunionens juridiske etterfølger i verdenssamfunnet. Og det svekkede Russland hadde og har naturligvis større behov for sikkerhetsgarantier enn Sovjetunionen, særlig etter 14 NATO-utvidelser
Tyskland ble gjenforent 3. oktober 1990 og slik ble også det tidligere Øst Tyskland, DDR, en del av NATO. Allerede da skjedde den første ekspansjonen østover. Polen, Tsjekkia og Ungarn ble invitert med i NATO i 1997, noe som ble effektuert i 1999. Pr januar 2022 har det kommet til ytterligere 11 land slik at NATO har til sammen 30 medlemmer.
Tidligere forsvarsminister Robert Gates skrev i sine memoarer at det å ta med så mange av Sovjetunionens tidligere allierte så raskt i NATO etter unionens sammenbrudd var en tabbe. «Vi undervurderte omfanget av den ydmykelsen det var å tape den kalde krigen og oppleve at det russiske imperiet gikk i oppløsning» (Gro Holm). Gates var forsvarsminister både under George W. Bush og Barack Obama og skrev ifølge Holm videre at planene om å inkludere Ukraina og Georgia i NATO «undergraver formålet med alliansen og ignorerer hensynsløst det russerne vurderer som deres vitale nasjonale interesser».
Er det i NATOs Norge over hodet mulig å ha en debatt om disse spørsmålene som er noe annet en overfladisk og sjølgratulerende? Ikke så langt. Ikke annet enn i medier som Steigan.no.
Hva foranlediget de øst-europeiske landenes NATO-medlemskap? Var det fullt og helt deres egne valg? I norske medier og fra norske politikere har det ofte blitt sagt at de øst-europeiske landene har søkt NATOs beskyttelse mot Russlands aggresjon, om ikke ordrett slik så i alle fall i ånden. Jeg har i mange år vært skeptisk til denne type sjølgratulerende og ensidige framstillinger, som snarere høres ut som innlærte fraser, noe som kommer fra et reklamebyrå. Og da USAs viseutenriksminister Victoria Nuland i 2014 sa at USA hadde brukt 5 milliarder dollar på å støtte såkalt pro-demokratiske krefter i Ukraina i tidsrommet 1991-2014 var det flere brikker som falt på plass. Hvorfor bruke så mye penger på å støtte provestlige krefter i Ukraina hvis det var sånn at ukrainere flest var provestlige og higet etter NATO og EU-medlemskap?
Og hvorfor var det nødvendig for Jens Stoltenberg å drive valgkamp for NATO-medlemskap i Nord Makedonia hvis alle beboerne der ønsket medlemskap? Det er i det hele tatt mye som ikke henger på greip med myten om at frykt for Russland var det eneste som lå til grunn for at NATO har fått så mange nye medlemmer etter den første kalde krigen. “Det nye landet Nord-Makedonia: Går inn i NATO mot folkets vilje. Parlamentarikere kjøpt for å skifte side”. Vi vet forresten også at NATO lenge har ønsket Sverige og Finland som medlemmer. Men de vil ikke.
Herved viser jeg til HOW MAIDAN BEGAN, OR HOW WAR CAME TO UKRAINE (Hvordan opprøret på Maidan begynte, eller hvordan krigen kom til Ukraina) en artikkel av Oleg Tsaryov fra 2017. Tsaryov forteller der at den ukrainske regjeringen nesten umiddelbart etter løsrivelsen fra Sovjetunionen i 1991 underskrev en avtale med USA som førte til at NGOer (såkalt ikke-statlige organisasjoner, som tvert imot ofte er tungt finansiert av stater) kunne gjøre omtrent hva de ville gjøre i landet. De fikk blant annet adgang til tollfri import av varer og uhindret tilgang til media, ifølge Tsaryov. Det skal ha vært hele 5000 NGOer i Ukraina. Ikke bare i de større byene, men også i rurale områder, dvs på landsbygda.
Med 5000 NGOer i virksomhet fikk naturligvis USAs fem milliarder dollar bein å gå, blant annet gjennom ustanselig kursvirksomhet i Ukraina, i de baltiske statene og i USA. Kurs og annet ble brukt til å skape et sjikt av mennesker med negative holdninger til Russland, ved at unge mennesker ble indoktrinert med at alle Ukrainas problemer siden uminnelige tider skyldes naboen Russland, forteller Tsaryov. Og kursdeltagernes lojalitet ble sikret ved at de fikk adgang til privilegerte stillinger i samfunnet, i media og i politikken. «Ingen av dem arbeidet noen gang på en byggeplass». Snarere ble de del av det man i Norge gjerne kaller den politiske klassen, der arbeid som assistenter for folkevalgte og regjeringer kunne skape grunnlag for videre karrierer. Dette også i administrasjonen til den relativt prorussiske Viktor Janukovitsj (han som ble fjernet ved statskupp, også kalt revolusjon, i februar 2014), der opptil en fjerdedel hadde gått gjennom slike kurs, forteller Tsaryov. Mange av politikerne som nå er «ivrige russofober» var tidlig i sine karriererikke tilbøyelige til russofobi. Tsaryov navnga i den anledning Yury Lutsenko, som blant annet har vært statsadvokat i Ukraina, og Yulia Tymoshenko, statsminister noen måneder i 2005 og i perioden 2007 – 2010. Begge har forøvrig sittet i fengsel for å ha utnyttet sine embeder til korrupsjon/maktmisbruk.
Tsaryov forteller at også han og hans parti tok del i kurs der NGOen Techcamp ga undervisning i hvordan de kunne bruke sosiale medier, organisere møter, motstå politiet, overta bygninger osv. Et raskt Internett-søk 29. juli 2021 viste at Techcamp er knyttet til USAs utenriksdepartement og hevder om seg sjøl at de bedriver noe sånt som undervisning i diplomatisk virksomhet. USAs ambassadør til Ukraina, Geoffrey Pratt, skal ha holdt en tale på et av kursene, iflg Tsaryov. Men hva er diplomatisk ved å okkupere bygninger?
Oleg Tsaryov ble født i 1970 og var parlamentsmedlem for Viktor Janukovitsjs parti Regionpartiet da demonstrasjonene på Maidan-plassen i Kiev brøt løs 21. november 2013. Dagen før dette holdt Tsaryov en tale i parlamentet, Verkhovna Rada, der han advarte mot at USA hadde forberedt et kupp i landet. Talen ble sabotert av andre parlamentsmedlemmer med taktfaste rop, tramp og klapp.1 Verkhovna Rada har også vært åsted for slåsskamper mellom de folkevalgte der.
En svale gjør ingen sommer. Så man får ta Tsaryovs ord for hva de er, et innlegg i en svært betent informasjonskrig. Ja, ikke bare informasjonskrig, da det har vært krig i landet siden våren 2014. I alle fall: noe må USA ha brukt disse milliardene på. Og slik pengebruk passer godt med hvordan USA har operert i andre land. Det Tsaryiov sa i sin tale 20. november 2013 samsvarer også med det som skjedde i dagene og månedene som fulgte. Han advarte i talen også mot fare for borgerkrig, som inntraff noen måneder etter talen.
Det Tsaryov sa samsvarer også godt med hva Gro Holm fortalte i nevnte artikkel, at hun i februar 2010 hadde dekket presidentvalget i Ukraina og at hun da hadde «fotfulgt» seierherren Viktor Janukovitsj i noen timer på valgkvelden: «Han er verken noen stor taler eller stor demokrat. Men han ble demokratisk valgt, selv om han var kjent som Russlands-vennlig. Det likte det amerikanske Fondet for demokrati dårlig, og trappet derfor opp sin støtte til opposisjonen». Ganske nøyaktig fire år seinere ble Janukovitsj altså styrtet i et voldsomt statskupp støttet av blant annet USA, EU og Norge.
Norske politikere var som vanlig ikke seine med å følge sine kolleger i NATO og EU. Ikke da de fra og med desember 2013 krevde at Janukovitsj skulle gå av ikke og ikke etter statskuppet mot ham 22. februar 2014:
«Tolv dager etter at Russland erklærte Krim-halvøya som russisk territorium får forsvarsminister Ine Eriksen Søreide en henvendelse fra Ukraina på sitt bord. De ber Norge vurdere hva vi kan bidra med for å hjelpe landet som nå er på full fart inn i en krig mot supermakten Russland. Brev og eposter gikk på kryss og tvers internt i forsvarsdepartementet og mellom departementet og Forsvaret. Det hele endte med at Norge i juni 2014 forsynte den ukrainske hæren med 77 000 stridsrasjoner. De militære matpakkene er fyldige dagsrasjoner for soldater i felt. Maten krever minimalt med tilbereding. Tilsvarende selges som tur-mat på det sivile markedet for rundt 250 kroner pakken. Men reglene for eksport av utstyr til militært bruk er klare. Stortinget har forutsatt at om Norge skal selge noe som helst til militært bruk i et område med krig, eller der krig truer, så må man søke Utenriksdepartementet (UD) om lisens. Dette er den såkalte ‘fang alt’-bestemmelsen. Likevel ble UD aldri spurt om å utstede lisens. Det går fram av en intern revisjonsrapport fra Forsvarsdepartementet» – Kristoffer Egeberg og Tore Bergsaker i Dagbladet 25. april 2016.
Oleg Tsaryov er pr 29. Juli 2021 formann i Novorossias parliament, der Novorossia er en sjølerklært føderasjon av områdene Donetsk og Luhansk i Øst-Ukraina. Ukrainas regjering ønsker ham arrestert for bidrag til denne separatismen! Tsaryov har også blitt utsatt for voldelige angrep og den ukrainske oligarken Ihor Kolomoisky skal ha utlyst en skuddpremie på 1 million dollar på ham, iflg Wikipedia.
Ukraina gikk fra asken til ilden, fra vondt til verre i 2014. Hvis det hadde gått etter det som etter alt å dømme var Vestens plan med å støtte kuppet 22. februar ville sannsynligvis Ukraina ha vært medlem av NATO i dag. Det har i hvert fall ikke stått på de nye myndighetenes vilje, da både Petro Porosjenkos regjering (2014 -2019) og Volodymyr Zelenskyjs regjering (2019-) har søkt medlemskap. USA fikk altså mye igjen for sin russofobe kampanje i Ukraina, omtalt ovenfor. Det som står i veien for NATO-medlemskap nå er det som Tsaryov advarte mot, nemlig krigen som oppsto i Øst-Ukraina, og gjenforeningen mellom Russland og Krim, som hverken Ukraina, USA, FN, NATO eller EU har anerkjent.
Georgia er i noenlunde situasjon som Ukraina grunnet de to ikke-anerkjente utbryter-republikkene Sør-Ossetia og Abkhasia. For uavklarte grensespørsmål er uforenlig med NATO-medlemskap. I alle fall hvis NATO skal følge sine egne regler. Norsk Wikipedia 17. desember 2021: «På toppmøte i București i 2008 ble det enighet om at Georgia kan bli medlem en gang i framtiden. Det samme ble sagt om Ukraina, men fra 2010 søkte ikke landet aktivt medlemskap. Dette endret seg i 2017, da president Petro Porosjenko ytret ønske om en plan som skal lede til medlemskap i 2020». Men planen lar seg altså ikke fullføre av nevnte årsaker. Det at NATO har gitt disse landene status som ‘aspiranter’, lar dem delta i militærøvelser osv, signaliserer uansett en vilje til å omgå egne regler. Det kan sees på som en erstatning for fullt medlemskap, som dessuten krever enstemmighet blant NATO-landene.
Siste ord om hvordan Polen, Latvia, Ungarn osv ble medlemmer av NATO er ikke sagt. Det er ikke vanskelig å se for seg at prosesser som de Tsaryov beskrev for Ukraina også foregikk i disse landene før de ble NATO-medlemmer. Men det er heller ikke vanskelig å se for seg at det fantes en ekte skepsis til Russland der. Det ene utelukker ikke det andre. Man kan også se for seg at det var fristende for nevnte land å knytte seg til det rike og velstående ‘vinnerlaget’ etter den første kalde krigen. «The winner takes it all».
Hva foranlediget ellers de øst-europeiske landenes NATO-medlemskap? Her har forskerne, historikerne mye å gjøre. Men hvor interessert er universiteter, NUPI, Utenriksdepartementet og andre med hender på den offentlige pengesekken i å støtte slik forskning? Og vil Jens Stoltenberg og NATO vise åpenhjertighet i tilfelle av brysomme spørsmål fra pågående forskere? Dette blir nok et langt lerret å bleke.
