Av Pål Steigan.
Thomas Sankara, kalt Afrikas Che Guevara, ønsket å «avkolonisere sinnene» i Burkina Faso og over hele kontinentet, men hans revolusjonære drømmer ble brutalt knust da han ble skutt i et kupp i 1987 etter bare fire år ved makta.
Nå er det i gang en rettssak i landets hovedstad Ouagadougou der fjorten menn, inkludert en tidligere president, vil bli stilt for retten for attentatet i 1987 mot Thomas Sankara, landets revolusjonære leder og et panafrikansk ikon, skriver AfricaNews. Nær Thomas Sankara minnested, hvor han ble myrdet for 34 år siden, sier gateselgere og besøkende at de forventer at rettssaken «vil kaste lys over drapet».
Rettssaken mot de påståtte attentatmennene, inkludert hans tidligere venn Blaise Compaore som etterfulgte ham som president og fortsatte å styre i 27 år, åpner mandag i hovedstaden Ouagadougou.
Til tross for sin korte tid ved makta, forblir Sankara for mange en høyt ansett skikkelse.
Under masseprotester som veltet Compaore i 2014, bar unge mennesker portretter av Sankara – sjøl om mange av dem ikke engang var født under den marxist- leninistiske lederens styre.
«Sankara er en hel filosofi, en måte å tenke og være på, en livsstil. Sankara er Afrikas stolthet,» sa en lærer på videregående skole ved navn Serge Ouedraogo.
«I dag kan vi si at Sankara representerer et kompass for folket i Burkina Faso. Han er en guide, det er han som viste en håpets vei for folket.»
Sankara var påvirket av Kwame Nkrumas pan-afrikanisme. Han utviklet seg til marxist, men var også påvirket av den amerikanske og den franske revolusjonen. Og han var inspirert av Kina.
Opprøret i Burkina Faso – og om da Thomas Sankara ville ha hjelp av AKP
I 1984 fikk jeg en nokså spesiell henvendelse. Den kom fra Ouagadougou i Burkina Faso, fra president Thomas Sankara. Den var rettet til AKP(m-l) ved formann Steigan, og spørsmålet var om partiet hadde noen dataeksperter som kunne hjelpe det fattige landet med å bygge opp et datanettverk.
Thomas Sankara var jevnaldrende med meg, født i 1949. Han ble kalt Afrikas Che Guevara. Sankara regnet seg som maoist, og han og hans parti ønsket å skape et alternativ til den nyliberale kolonipolitikken som holdt og fortsatt holder Afrika nede i fattigdom. De skiftet navn på landet til Burkina Faso, som betyr noe sånt som «de ubestikkeliges demokratiske republikk», og de gjennomførte en serie økonomiske og politiske reformer. Jord og gruver ble nasjonalisert og det ble gjennomført en omfattende jordreform. Det ble satt i gang store programmer mot sult og analfabetisme og et storstilt prosjekt med vaksinering av 2,5 millioner barn mot hjernehinnebetennelse, gulfeber og meslinger. Regjeringas store flåte av dyre Mercedeser ble solgt og Renault 5 gjort til standard tjenestebil. Ved å plante ti millioner trær skulle de stoppe forørkningen og gjøre det mulig å dyrke mat der det tidligere ikke var mulig å dyrke noe som helst. Sankara la stor vekt på kvinnefrigjøring og innførte forbud mot kvinnelig omskjæring, tvangsekteskap og flerkoneri. Under hans regjeringstid ble kvinner utnevnt til høye regjeringsposter og de ble oppmuntret til å gå på skole.
Vår revolusjon i Burkina Faso trekker veksler på hele menneskehetens erfaringer fra menneskets første skritt på jorda. Vi ønsker å være arvinger etter alle verdens revolusjoner, av alle frigjøringskampene i den tredje verden. Vi henter lærdommer fra den amerikanske revolusjonen. Den franske revolusjonen lærte oss om menneskerettighetene. Den store oktoberrevolusjonen brakte seier til proletariatet og gjorde det mulig å gjennomføre Pariskommunens drømmer om rettferdighet.
– Thomas Sankara, oktober 1984
Den radikale politikken hans utfordret konservative og patriarkalske klanledere, den utfordret føydale makthavere og den utfordret de nyliberale interessene til Pengefondet og Verdensbanken. Thomas Sankara ble myrdet i 1987, slik Patrice Lumumba ble i 1961 og Pierre Mulele ble i 1968. Men som han sa ei uke før han ble drept: «Det går an å drepe revolusjonære individer, men det lar seg ikke gjøre å drepe ideer.»
Etter at Sankara ble myrdet var det «vennen» Blaise Compaoré som tok makta, og den har han hatt til han ble kjeppjaget fra landet av hundretusener av rasende landsmenn. Compaoré hadde vært nyliberalismens og den globale kapitalismens trofaste håndlanger i 27 år, eller for å si det med BBC: «Han var Frankrikes og USAs sterkeste allierte i regionen.»
Opprøret – Sankaras ånd i gatene i Ouagadougou
30. oktober 2014 hadde folket i Burkina Faso fått nok av Compaoré. Hundretusener tok til gatene, stormet parlamentet og satte fyr på det. I følge Al Jazeerah er det svært mange av demonstrantene som sier at de er inspirerte av Thomas Sankara.
Unge folk som ikke levde på Sankaras tid begynner å se tilbake til hans periode fordi det er noe som er alvorlig feil i dette landet i dag, sa studenten Ibrahim Sanogo (23).
Sankara kjempet ikke bare mot imperialismen av politiske grunner, men han ønsket at folket i Burkina skal utvikle seg sjøl i stedet for å forlite seg på Vesten.
Og om Sankara:
Sankara var Afrikas mest jordnære president. Han bodde i et lite, beskjedent hus, syklet til jobb og hadde 35o dollar på kontoen sin da han ble drept, sa landbrukseksperten Seydou Yabré.
Thomas Sankara og AKP
Men hvorfor kontaktet Thomas Sankara Arbeidernes kommunistparti i Norge og meg?
Grunnen til at han skrev til AKP, var at han lurte på om vi hadde noen dataeksperter som kunne gi ham noen råd. Hans visjon var å skape et nasjonalt datanettverk som kunne distribuere informasjon fra hovedstaden og ut i de fjerneste landsbyene, og dessuten kunne fungere som en toveiskommunikasjon mellom innbyggerne og regjeringa. Han må ha lest Nora-Minc-rapporten, og det er jo slett ikke så utenkelig i en tidligere fransk koloni. Så vi fikk en henvendelse fra verdens fattigste land om vi ikke kunne bidra til å utvikle et databasert nasjonalt nettverk som kunne demokratisere samfunnet. Henvendelsen var ikke til å motstå.
I AKP hadde vi noen dataeksperter, og i det minste noen av dem syntes at dette var en fantastisk spennende idé. Det tok litt tid, men vi sendte nå en delegasjon som så på mulighetene. Problemet var at Sankara var en generasjon for tidlig ute. Landet hadde på midten av åttitallet noen få titall datamaskiner, og sjøl disse få maskinene var ute av stand til å snakke med hverandre. Det Sankara hadde gjort, var å foregripe internett og mobilt bredbånd.
Sankaras tanke om å bruke datanettverk til demokratisering og spredning av kompetanse og kunnskaper var veldig langt forut for sin tid, og det at denne tanken ble utvikla i verdens fattigste land, er et forvarsel om det som først skulle komme etter at internett ble tilgjengelig for milliarder av mennesker over hele verden.