oss 100 kroner!
I dag 11. oktober 2021 lanserer Foreningen for lov og helse sine nettsider. Foreningen sier om seg sjøl:
«Foreningen består av medlemmer hovedsakelig ansatt i justisvesenet og helsevesenet som er kritiske til helsepolitikken eller deler av den samt lovverket som ble innført ved koronapandemien i mars 2020. Foreningen har ikke et mål om full enighet, og medlemmene er i varierende grad kritisk til koronahåndteringen i Norge.
Foreningen har ingen tilknytning eller finansiering fra de respektive arbeidsgivere, og foreningen drives basert på frivillig arbeid fra medlemmene. Medlemskap i foreningen gjøres som privatperson og ikke som arbeidstaker i helse eller justisvesenet.»
Derfra har vi hentet denne artikkelen.
Det tenkede (politi) mennesket
Av Simen.
Vi er i Norge velsignet med et høyt utdannet politi sammenliknet med de fleste andre land. Grunnutdanning for en politibetjent er 3.årig høyskole og det finnes en rekke tilleggsutdanninger samt muligheter for mastergrad. Frem til nylig krevdes det også et høyt antall studiepoeng for å interne opprykk i gradene og de fleste tok derfor tilleggstudier på fritiden. Samlet sett har norske politibetjenter et utdanningsnivå langt over hva man er vant med i andre land.
Dette er noe vi har vært stolte av og vi fremhever i mange sammenhenger vår høye kompetanse og lange utdanning.
https://www.dagbladet.no/kultur/ikke-odelegg-verdens-beste-politiutdanning/69444992
En stor del av politiutdanningen handler om hvilke prinsipper som bør ligge til grunn for en objektiv og upartisk utredning for å komme nærmest mulig en objektiv sannhet.
Etterforskningsfaget har utviklet seg mye de seneste årene og viktigheten av hypotese tenkning har blitt fremholdt som et viktig verktøy i kampen mot «bias» eller forutinntatthet i etterforskningen.
Historien over justismord i Norge har vist at mangel på dette virker være den største grunnen til at etterforskninger har sporer av og uskyldige mennesker straffes. Fritz Moen, Monica-saken og senest pågripelsen i Birgitte Tengs saken er eksempler på slike.
Det fremstår som at det sjeldent ligger ondskap eller vond vilje bak hos de involverte tjenestepersonene som har vært involvert, men sakene bunner i stor grad ut i at etterforskerne hår låst seg i en hypotese og i hovedsak jobbet med å sikre bevis som styrker denne hypotesen i stedet for å holde på flere ulike hypoteser og la spor la bevisene på en selvstendig måte få styrke den hypotesen som virker mest riktig og plausibel.
At mennesker lyver er noe de fleste politibetjenter raskt får oppleve i sin karriere. Det er derfor et viktig moment at man ikke kan legge påstander eller forklaringer til grunn som bevis uten at de ettergås og styrkes eller avvises med grunnlag i tekniske eller taktiske bevis.
I en rettssak vil sjeldent en tiltalt kunne dømmes på bakgrunn av en innrømmelse alene, dersom denne ikke styrkes av andre typer bevis.
Politiets ledelse
I møte med pandemien har en sett lite til denne formen for kritisk og «bevisdrevet» tankegang i store deler av etaten. På ledelsesnivå synes denne tankegangen å være fraværende selv om det er dette ledernivået som sitter med ansvaret for at politiets praksis er forholdsmessig og lovlig.
På ledernivå burde det ha vært reist en debatt om ressursbruken i forholdt til prioritering av koronarelatert tjeneste opp imot andre former for kriminalitet som fortsatt begås i samfunnet.
Det har vært lite fokus i media på hvordan denne ressursbruken og hvordan fokus på «smittevern» har påvirket etatens produksjon og kapasitet.
https://www.nrk.no/sorlandet/flere-barn-utsatt-for-vold-i-koronakrisen—ropstad-bekymret-1.15377329
Hvordan det har påvirket kriminalitetsbildet at kriminalomsorgen har løslatt fanger som følge av pandemien?
Eller at rusomsorgen løslater innlagte rusmisbrukere og at de mangler tilbud?
At det kan være vanskelig å melde ifra internt i politiet har tidligere vært diskutert og Politiets Fellesforbund sier rett ut at de ikke anbefaler sine medlemmer å vasle om kritikkverdige forhold i etaten. Dette gir ledelsen et enda større ansvar for å motvirke kritikkverdige forhold da de ikke kan forvente å bli varslet om dette ifra sine ansatte.
Et annet tema som burde vært drøftet på ledelsesnivå er at politifolk nå i praksis opptrer maskert i tjenesten. De fleste fagfellevurderte studier viser at den smittereduserede effekten av munnbind er svært liten og at feil bruk kan være skadelig og øke smittefaren.
Allikevel påbys eller sterkt anbefales munnbind i flere situasjoner i tjenesten selv om dette også bryter med arbeidsmiljøloven § 4- 4 sine krav til at ansatte har krav på frisk luft og et forsvarlig arbeidsklima.
Det virker som det har festet seg en oppfatning om at bruk av munnbind er «bedre enn ingenting».
Dette argumentet er på samme nivå som om man skulle brukt skuddsikre vester laget av isopor.
De stanser ikke prosjektiler, men er jo «bedre» enn ingenting da de kanskje bremser farten på prosjektilet med 0,005 km/t. At isoporvesten er ubehagelig, hindrer bevegelighet og på sikt fører til rygg og skulderplager hadde nok medført at de fleste hadde ristet på hodet av et slik forslag og nektet å bruke dette plagget, men munnbind settes altså på uten å ofre virkningen av det en tanke.
På et samfunnsmessig nivå fremstår det underlig at ikke det diskuteres effekten av at vi i praksis har fått et maskert politi. Et viktig prinsipp for norsk politi er å ha et sivilt preg og det har tidligere blitt både oppslag i media og kritikk i de tilfellene politiet har opptrådt «maskert» med finlandshette eller annen maskering. Grunnen til dette er at man ønsker å inngi trygghet, tillit og det finnes endel forsking på hvilke psykiske mekanismer som kan tre i kraft der mennesker i et maktforhold opplever at de er «anonyme».
De fleste husker nok også «striden» rundt bruk av hijab i politiet og den massive diskusjonen dette forslaget medførte. Men med maskebruk er det ingen diskusjon.
https://www.politiforum.no/hijab-ingelin-killengreen-nyheter/hijab-og-uniform/107352
Politiets ledelse innførte for noen år siden en ordning med synlige tjenestenummere på sine ansatte etter press fra ulike «antirasistiske» NGOer. Argumentet deres var nettopp at politifolk skulle være mulige å identifisere i «diskrimineringssaker».
Forebygging
At politiet har en viktig forebyggende rolle i samfunnet er det liten uenighet om. De fleste som jobber innen dette feltet vet hvor viktig skole, idrett og sosialt samvær er for unge mennesker for å holde dem på rett spor og forhindre at de havner i rus eller kriminalitet. Hvor var forebyggerenes stemme da myndighetene over natta stengte ned disse aktivitetene over en lang tidsperiode?
Barn som lever med vold eller overgrep hjemme mistet tilgang til lærere og andre kontaktpersoner som ofte er dem som melder ifra om slike ting. Hva trodde man kom til å skje da man permitterte store antall foreldre eller gav dem hjemmekontor, samtidig som man foret dem med frykt i alle mediekanaler og gav dem fri tilgang på Vinmonopolet?
https://www.nrk.no/sorlandet/kraftig-okning-i-alvorlig-vold-mot-barn-1.15375187
Burde det ikke være en prioritering å si klart ifra om hvilke konsekvenser dette vil medføre på sikt? Var det ingen av de vanligvis kritisk tenkende politifolkene som hadde noen tanker om konsekvensene av dette?
Politiets jurister
Pandemien har på mange måter utfordret mange av fundamentene og prinsippene rettsstaten er bygget på og det er skremmende hvor lite diskusjon og debatt det har vært hos dem som skal sikre innbyggernes rettigheter i samfunnet.
At store deler av advokatstanden har kapitulert ovenfor sine oppgaver er kanskje ikke sjokkerende, men at politiets jurister tilsynelatende virker å ha glemt sitt formål er mer bekymringsfullt.
Ser man historisk på hva som skjer når lovens håndhevere uten videre debatt aksepterer regler som er i strid med prinsippene i grunnloven, menneskerettighetene og demokratiet, finnes det få eksempler hvor dette ikke har endt katastrofalt.
Har juristene glemt sin plikt til å beskytte innbyggernes rettigheter uansett hvem som truer disse?
Burde ikke «varsellampene blinke» når jurister vegrer seg for å føre koronasaker i retten på grunn av frykt for at sakene vil tapes på grunn av manglende rettsgrunnlag for de påståtte straffbare handlingene? Hvor etisk er det å utstede bøter i disse sakene med visshet om at de muligens ikke hadde ført til domfellelse i retten? Er det et godt signal å sende til befolkningen at politiets jurister fører en slik praksis?
Og er det ikke grunn til å stille spørsmål ved å straffe mennesker som bryter en innreisekarantene ordning som av FHI blir definert som å være helt meningsløs? Har ikke alle tjenestepersoner i politiet et selvstendig ansvar for å sikre at de handlingene de utfører alltid er forholdsmessige og ikke bryter med menneskerettighetene eller grunnloven?
https://www.dagbladet.no/nyheter/derfor-dobles-botene/73306738
https://www.tv2.no/a/13980414/
https://www.vg.no/nyheter/i/PRPkVp/norske-hytteeiere-i-sverige-vant-mot-staten-veldig-gledelig
Den tenkende politibetjent.
At politifolk som alle andre kan oppleve fryktreaksjoner eller kan låse sin tankegang er fullt forståelig, men som lovens voktere burde det slå inn en sterk ryggmargsrefleks når det innføres lover som bryter med med mange av de prinsippene i rettstaten man er satt til å opprettholde.
Historien har vist hva som kan skje i samfunn hvor politiets oppgaver går fra å beskytte innbyggerne ifra kriminalitet til å innskrenke deres medfødte fundamentale rettigheter.
Det er også viktig å huske på at selv om politifolk er pliktige til å følge det til enhver tid gjeldende lovverket så finnes det grenser for hvor langt dette kan gå før det strider imot internasjonale konvensjoner og blir ulovlig. Etter nurenberg rettergangen ble det slått tydelig fast at den enkelte tjenesteperson selv står ansvarlig for de handlingene som gjennomføres og at det ikke er et gyldig forsvar å hevde at man «bare fugte ordre» eller at samtidens regelverk tilsa at det var lovlige handlinger.
Selv om Covid situasjonen og nazistenes herjinger ikke på noen måte er sammenliknbare er det viktig å påpeke at det er noen av de samme mekanismene vi ser i dag som vi så den gang.
Aksepteres det selv små innskrenkninger i fundamentale lover som grunnloven og menneskerettighetene er man på en farlig vei som på sikt vil legitimere større og større inngripener. Og selv om nødvendigvis ikke de politikerne som styrer idag ønsker en totalitær stat, så legger lovverket deres til rette for at dette blir mulig dersom en annen type politisk ledelse skulle bli valgt inn.
For politifolk er det da viktig å huske på at de er endel av det samfunnet de er satt til å tjene og at de selv, deres barn og familie vil lide akkurat den samme skjebnen som alle andre. Slike tanker er viktige å gjøre seg selv om det i dag kan være behagelig med «hjemmekontor» eller at man frykter for å bli smittet av viruset.
