oss 100 kroner!
Forbundsdagsvalget i Tyskland ga ingen overraskelser. Det ble en del indre forandringer i den blokka som har vært og er storkoalisjonen i Tyskland, enten de har sittet sammen i regjering eller ei. CDU/CSU gjorde sitt dårligste valg noensinne. SPD kom seg over den skjebnesvangre 20%-grensa. De Grønne viderefører totalitære og imperialistiske tendenser i tysk politikk under et «grønt» ferniss. For noen måneder siden ble deres partileder omtalt som en mulig kanslerkandidat. Det blir hun ikke i denne omgangen. Die Linke hadde gått så langt til høyre at deres velgere like gjerne kunne gå til SPD, noe svært mange av dem gjorde. De pleide å stå sterkt i arbeiderklassen, særlig i de østlige delene av Tyskland. Men nå er det mer «woke» og mindre venstre, og dermed av liten interesse for arbeiderklassen.
Så alt er ved det gamle, men på en ny måte. Det som derimot er litt interessant å legge merke til er hvordan gamle historiske strukturer blir synlige under det aktuelle politiske landskapet.
Før Tysklands samling var det området vi kaller Tyskland splittet opp i et stort antall fyrstedømmer med et mer eller mindre løst forbund seg i mellom. Etter Napoleonskrigene opprettet Wienerkongressen Det tyske forbund, en løs konføderasjon av 39 uavhengige stater. Tysklands samling ble et faktum først etter den tysk-franske krig i 1870-71.
Det interessante er imidlertid at sjøl under det valget som nylig ble avholdt finner vi spor av lokale og regionale forskjeller som går mange hundre år lenger tilbake.
Spoler vi fram til tida før Tysklands samling, så kartet slik ut:
Sosialdemokratene holder områdene til det gamle Preussen, Bismarck-land.
Trettiårskrig, Napoleonskriger, to verdenskriger, den kalde krigen og alt annet som har hendt med denne delen av Europa, men fortsatt kan de gamle mønstrene spores i velgernes valg. Det er fascinerende.
