oss 100 kroner!
Under fredsforhandlingene i Paris i 1973 mellom Vietnam og USA henvendte en av de amerikanske militære lederne seg til den nord-vietnamesiske forhandlingslederen og sa: «Det er et faktum at dere aldri slo oss i noe slag på bakken.» Den nord-vietnamesiske forhandlingslederen tenkte seg om et øyeblikk før han svarte: «Det er korrekt, men det er også fullstendig irrelevant.»
Per-Gunnar Skotåm har vært i Afghanistan flere ganger de siste tredve åra, blant annet sammen med mujahedin da de sloss mot Sovjet. Han sitter i landsstyret til Rødt og er fylkestingsrepresentant i Nordland.
Hvorvidt en tilsvarende meningsutveksling fant sted mellom amerikanske representanter og representanter for Taliban i Doha, Qatar, veit vi ikke, men oppsummeringa ville vært like korrekt for den snart 20 år lange krigen for USA, NATO og Norge i Afghanistan. De siste vant alle trefninger, men tapte krigen i betydning vilje til å fortsette striden med militære, politiske og økonomiske midler og ga opp og nå sine mål, hvor uklare de enn kunne være.
I debatten rundt situasjonen i Afghanistan har det ofte blitt hevdet at den ikke har noen militær løsning. Dette er feil. Den hadde en militær løsning og Taliban vant.
Kostnadene har vært enorme. De største tapene i menneskeliv og skadde har afghanerne hatt. Både sivile, stridende knyttet til det afghanske militæret og politiet og ikke minst stridende Mujahedin-Taliban-soldater. Det er her snakk om omtrent 20 ganger flere drepte og skadde enn hva den internasjonale koalisjonen knyttet til USA og NATO har hatt. Omlag 2500 amerikanske soldater sammen med omlag 4000 kontraktører er drept. I tillegg kommer omlag 1500 andre utenlandske tropper hvorav 10 norske.
De økonomiske kostnadene for USA ligger på rundt 2200 milliarder US dollar, tilsvarende to norske oljefond.
Nobelprisvinneren og fysikeren Albert Einstein definerte i sin tid galskap som: «Å gjøre det samme eksperimentet om og om igjen og forvente et annet utfall enn de foregående». Dette passer utmerket på forsøket på å endre og få kontroll over Afghanistan gjennom militære tiltak. Mange har prøvd gjennom århundrer, men ingen har lykkes. Vi kan gå tilbake til det greske forsøket 600 år før vår tidsregning og Alexander den store sitt felttog ca. 330 år før vår tidsregning til Sovjets nederlag i 1989.
På denne bakgrunn var tidligere forsvarssjef Sverre Diesen sin artikkel i Aftenposten 11.juli 2010 med tittelen «Krigen kan vinnes», merkelig for å si det mildt.
Å vinne
Artikkelen starter med å slå fast at «Å vinne ikke betyr å slå Taliban militært. Det har aldri noen med innsikt trodd, fordi en ren militær seier over en opprørsbevegelse som Taliban har empirien mot seg.» Sånt sett tar Diesen hensyn til Einsteins tese referert over. Det hindrer han likevel ikke i å mene at Norge, NATO og USA bør bli i Afghanistan 10–20 år til og transformere Afghanistan til en stat som fyller de ønsker han har for landet. Hans bekymring er at Afghanistan igjen kan bli en base for internasjonal terrorisme. Han konkluderer med «Det er ikke noe vi bør oppmuntre til ved flukt fra Afghanistan.»
Vel, nå har USA, NATO og Norge i realiteten flyktet fra Afghanistan som vi daglig, mens dette skrives, kan se på nyhetene.
Er det en reell fare for at det nye Taliban-styret vil la Afghanistan bli en base for terroristorganisasjoner og et utgangspunkt for framtidig internasjonal terrorisme? Det skal jeg drøfte lenger ned i artikkelen.
Mange kjenner til den prøyssiskes militærteoretikeren Carl von Clausewitz. Særlig fester folk seg med hans tese om hva krig er: «En fortsettelse av politikken med andre voldelige middel.»
Det mange glemmer, er at hans tese har en fortsettelse: «Bare politiske løsninger som kan nedfelles i en militær operasjonsordre kan løses med krig som virkemiddel.» Problemstillingen er glitrende drøftet i denne artikkelen av Generalmajor Odd Vincent Skjøstad.
Etter USAs nederlag i Vietnam i 1975, som vi ser i en slags reprise fra Kabul i 2021, økte forståelsen for at krig som virkemiddel har klare begrensninger blant amerikanske militære ledere. Da general Schwarzkopf ledet styrkene som kastet Irak ut av Kuwait i 1991, men unnlot å gå mot Baghdad for å «ta» Saddam Hussein, var det forståelsen for at det kunne endre krigen til sin motsetning og ikke la seg løse militært som lå til grunn.
Dessverre var lærdommen borte i 2003 da USA angrep Irak, reiv i stykker landet og lot terrorismen gjennom IS få utvikle seg, stimulert av USA.
Norske militære og politiske ledere som har vært ambassadører for at Norge skulle ta del i krigføringa i Afghanistan, har et forklaringsproblem. De opprettholder fortsatt påstandene om at det var riktig, nødvendig og at det var verdt kostnadene. Det er ingen vilje eller evne til å reflektere over lærdommene og ta et oppgjør med norsk deltagelse og vurderingene som lå til grunn.
I desember 2019 la The Washington Post fram en omfattende dokumentasjon gjennom mer enn 2000 dokumenter om hvordan den amerikanske befolkninga systematisk var ført bak lyset av USAs politiske og militære ledere. Det var klart for denne eliten allerede fra 2009 at denne krigen ikke kunne vinnes og at de fleste rapportene om militære og politiske framganger var falske.
Dette reiser også spørsmålet om hvorvidt også norske politiske og militære ledere ble ført bak lyset av vår nære allierte USA. I så fall forteller det ganske mye om hvor manipulatorisk USA har opptrådd overfor de som har deltatt i koalisjonen og NATO-alliansen. Om det var motsatt. At norske forsvars- og utenriksministre samt forsvarsjefen visste, er det for oss i Norge desto verre. Det betyr at befolkning og opinion i Norge bevisst er ført bak lyset. Dette er et spørsmål som krever svar.
6. juni 2016 la det regjeringsoppnevnte Afghanistan-utvalget frem sin rapport. Utvalget, ledet av tidligere forsvarsminister og utenriksminister Bjørn Tore Godal, slo fast at betydningen av Norges innsats hadde vært minimal. Det eneste som kunne sies å ha blitt oppnådd fra norsk side, var å fremstå som en god alliert av USA.
Sjøl denne knusende ekspertrapporten medførte ingen refleksjon i det norske politiske etablissementet, verken om hva Norge hadde vært med på eller en korrigering av kursen i ettertid. Resultatet ser vi nå.
Mer skremmende, men samtidig lovende, er at når USA og Storbritannia varsler at de ser NATO som aktør i Sør-Kina havet i en framtidig konfrontasjon med Kina, er det få protester i Norge. Det lovende er at statsminister Erna Solberg har kommet med reservasjoner. Her kan alle se hva Norge risikerer gjennom sitt NATO-medlemskap og mulig involvering i en krig med Kina.
Hva vil skje i Afghanistan under ledelse av Taliban framover?
Taliban av i dag er ikke Taliban av 1996 eller 2001. Taliban er både en politisk og militær organisasjon med kommandolinjer og ledelse for sivil administrasjon i de områdene de har befestet seg og som de forsøker å etablere i nylig vunne områder. De er samtidig et politisk uttrykk for den afghanske frigjøringskampen som har vært ført med et lokalt perspektiv fra Mujahedin som vil kaste ut de fremmede troppene fra sine områder. Taliban har nektet å møte tidligere Hamid Karzai og den nylig flyktede president Ashraf Ghani, siden de har vært sett på som utenlandske marionetter.
Nå er disse ute av maktposisjoner, sjøl om Hamid Karzai oppholder seg i Afghanistan og har signalisert at han ønsker å spille en framtidig politisk rolle i samarbeid med Taliban.
Det er et modnere Taliban som oppleves nå, og det er lite tvil om at de gjennom kampene de siste 10 år har utviklet og forankret sin organisasjon i de områdene de i lang tid har hatt innflytelse og kontroll.
Taliban ønsker å reetablere et Afghansk Islamsk Emirat og har aldri hatt en ideologisk og religiøs plattform for etablering av et islamsk verdensomspennende Kalifat. Taliban er nasjonalister, og deres kamp har dreid seg om å frigjøre landet fra utenlandske tropper. Ahmed Shah Massoud sin sønn har signalisert at han vil føre motstandskamp fra sine baseområder i Panshir, og har etterlyst internasjonal militær støtte. Dette bør han eller andre krigsherrer som Rashid Dostum ikke få. Afghanistan trenger ikke en ny borgerkrig finansiert av utenlandske støttespillere på den ene eller andre siden.
Både Al-Qaida og IS finnes med grupper i Afghanistan. Taliban har i flere provinser angrepet og nedkjempet IS grupper de siste 2 åra. Faktisk også med luftstøtte fra USA utfra kontakter som har vært mellom partene. Al-Qaida vil ha mindre rom enn de hadde på 90-tallet ved at de faktisk ikke er ønsket. Taliban har oppsummert erfaringene med og konsekvensene av hva som skjedde med Afghanistan som et resultat av 09/11 og at Al-Qaida fikk rom til å oppholde seg og utøve aksjoner fra landets territorium. De ønsker ikke en reprise og fare for ny bombing fra USA.
Talibans nasjonale karakter tilsier at de ønsker å forsvare landets uavhengighet. De ønsker også internasjonal anerkjennelse og utvikling og samarbeid om økonomisk utvikling i landet med andre stater. Da de afghanske Mujahedin hadde oppfylt USAs mål om å svekke Sovjetunionen i 1989–1992, forsvant de internasjonale bidragene og hjelpeorganisasjonene. Om Norge og det øvrige internasjonale samfunn nå igjen forsøker å isolere og fryse ut Afghanistan, vil man spille landet inn i hendene på Saudi-Arabia og andre fundamentalistiske krefter.
Anerkjennelse og bistand på likeverdige premisser er det Afghanistan nå trenger. Faren for en humanitær katastrofe til vinteren kan være overhengende knyttet til manglende arbeid og inntekt for millioner av mennesker som tidligere fikk sin inntekt knyttet til oppgaver for myndighetene finansiert av den vestlige alliansen. Halvparten av Afghanistans innbyggere er under 20 år. Det er et enormt potensiale for utdanning og utvikling. Vi må lytte til kunnskapsrike afghanistankjennere som Afghanistankomiteens landdirektør i Afghanistan, Terje Watterdal. Han uttrykker at Taliban ikke er imot utdanning for verken gutter eller jenter. Afghanistankomiteen har i en årrekke utdannet kvinnelige helsearbeidere i Taliban kontrollerte områder og i forståelse med disse.
