Endret basepolitikk – valgets viktigste sak

0
Det strategiske bombeflyet B-52 over Norge. Foto: US Air Force
Fredrik S. Heffermehl

Av Fredrik S. Heffermehl, jurist og forfatter.

På siden av NATO har regjeringen Solberg åpnet for å la USA opprette egne baser ved fire norske militæranlegg. Dette opplegget, som vil måtte bekreftes av det nye Storting, og traktaten mot atomvåpen, er så viktige at de to alene vil avgjøre min stemme i høstens valg. Hvis vi ikke er i live spiller ingen av de andre politiske sakene noen rolle.

USA skal gis fritt leide for transport inn og ut av personell og gjenstander, uten norsk innsyn, og basene skal stå under amerikansk justis. Om Stortinget sier ja vil også Norge inngå i den tette kjeden av USA-baser langs hele Russlands grense. Dette vil øke internasjonal spenning. Regjeringen Solberg fremmer her et livsfarlig og uansvarlig prosjekt, det endelige brudd med lavspenningspolitikken som Einar Gerhardsen innførte. Avtalen burde ha utløst rasende protester, men bare to partier, Rødt og SV, tok klar avstand. Det har vært uhyggelig stille overfor den viktigste saken som det nye Stortinget skal ta stilling til.

Verden er farlig på mange vis, men farligst av alt er den militære sikkerhetspolitikken. Den kan ikke skape sikkerhet. Virkemidlene er så farlige at vi burde sitte med hjertet i halsen hele tiden. Militære midler gir ikke sikkerhet for et eneste land. Det ville uansett vært til liten hjelp å sikre eget land når det skjer med våpen som skaper en høyst reell fare for utslettelse av livet på kloden. Det er også slik at USA bruker 11 ganger så mye på militærvesen som Russland og NATO 15 ganger så mye. Hvem bør sove dårlig, hvem bør være redd for hvem? Svaret er at vi bør alle være livredde, moderne våpenteknologi truer alt og alle. Det spiller ingen rolle hvem våpnene tilhører.

Folk er realister, om de våger å tenke på saken ser de faren, men de føler seg totalt prisgitt og maktesløse. Den militære kulturen og logikken har i hundrer av år hatt makt over politikken og brukt makten til å kvele de stemmene som har villet satse på samspill og samarbeid i stedet for død. Dette bildet er blitt svært tydelig i mine undersøkelser av Nobels fredspris. Det militære har hatt overlegen politisk makt og evne til å slå ned alle motkrefter og mottiltak, også Nobels pris. Brukt slik Nobel hadde i sinne kunne hans nedrustningspris blitt verdens redning, den kunne ha hjulpet oss til et nytt blikk for hva som er den reelle konflikten i verden. Det er kanskje ikke landene som står mot hverandre med sine militærvesen? Hva om det er militærvesnene som står mot hverandre med sine land?

Ut fra en slik forståelse antyder jeg i min siste bok, Medaljens bakside, at vi har en verden av militærregimer som dypest sett ikke står mot hverandre, men er avhengige av hverandre. Den reelle konflikten i verden er derfor mellom verdens befolkning på den ene siden og verdens militære på den andre. Verdens vanlige mennesker har en felles fiende, krigerne, i eget og andre land. Disse fortsetter å suge til seg ressursene og de har den politiske styringen. Propagandaen hindrer folk flest i å innse at de blir bedratt for fredens mulighet. Samarbeid om stabil og varig fred inngår ikke i militære fremtidsvyer, tvert i mot, fred truer forretningsmodellen til det militær-industrielle-politiske-medie-akademisk-kulturelle komplekset.

De som ikke føler bekymring ved amerikanske baser på norsk jord kjenner ikke erfaringene fra andre land. Allerede det å komme en eller annen misjonærgruppe i Sør-Amerika til unnsetning har visst vært påskudd nok til å «Send the Marines!». Med baseavtalen gir regjeringen fra seg mye mer enn noen jordflekker, vi taper den politiske kontrollen over Norge. I en krisesituasjon – ekte eller påstått – vil USA rykke inn for å trygge sine baser og ta det videre derfra. Et norsk valg som i fremtiden ikke går helt slik USA foretrekker vil kunne friste til å «redde» Norge.

I boken skriver jeg om den danske journalisten Poul Brink. Han skulle nøste opp en sak om yrkesskader på Grønland, stråleskader på arbeidere som ryddet opp etter en flystyrt. USA hadde hatt atomvåpen på sin base der (Thule), i strid med dansk atompolitikk. Brink avdekket at statsministrene H. C. Hansen og Jens-Otto Krag, bak ryggen på det danske folk, hadde godtatt stasjoneringen av atomvåpen og dessuten inngått hemmelige avtaler som forpliktet danske myndigheter til å beskytte amerikansk militærvesen mot kritikk og søksmål. Følgen var at helsemyndighetene i lojalitet mot avtalene med USA løy om strålingsskadene, men opptrådte illojalt mot danske borgere som i hemmelighet var fratatt sine rettigheter etter dansk lov.

Intet taler for at dagens norske politikere er bedre eller mer til å stole på, de satser hode- og kunnskapsløst på det USA som jeg er livredd for – sammen med mange venner i USA, som Daniel Ellsberg, Cora og Peter Weiss, Richard Falk, David Swanson, Medea Benjamin, Jackie Cabasso, John Burroughs, Alice Slater, Felice Cohen-Joppa og hundrevis av andre. Ut fra min forskning skulle USA ha vunnet 44 fredspriser, dobbelt så mange som de har fått av Nobelkomiteen og dobbelt så mange som noe annet land.

Stortinget velger medlemmer – og avgjør politisk kurs – for Nobelkomiteen, men vi har ikke ved dette valget noe parti som går til valg på Nobels program om fred gjennom globalt samarbeid om avvikling av alle militærvesen. Slike initiativ har i alle år blitt knust av de militæres politiske overmakt. På samme måte som Nobels nedrustningspris har det gått med både SV, fredsforskningen (PRIO, SIPRI), og det meste av fredsbevegelsen (Norges Fredsråd), alle motkrefter gisper under mangel på surstoff (bevilgninger) inntil de faller til fote. Hittil har bare et parti, Rødt, både forsvart Nobels idé med prisen og gått klart ut mot baser for USA.

Fredrik S. Heffermehl, jurist og forfatter, redaktør av nobelwill.org

Les også: USA-baser – øker de Norges sikkerhet?

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.