Opptrapping i Ukraina: Gjentar Zelenskyj Saakashvilis feil?

0
USA har militære styrker i Ukraina som opptrer sammen med den ukrainske hæren. Skjermdump fra video.

Parallellene mellom Georgia-Russland-krisen i 2008 og den nåværende Ukraina-Russland-krisen er meget tydelige. Gjentas scenariet fra “Kaukasus-krigen”?

Av Thomas Röper.

I 2008 trodde den georgiske presidenten Saakashvili at USA ville komme Georgia til unnsetning i en krig mot Russland, og slapp løs krigen i Kaukasus. For ham endte det hele med totalt nederlag, fordi USAs president Bush Jr. aldri seriøst vurderte å gå til krig mot Russland for Georgias skyld. USA hadde nådd sitt mål i det øyeblikk Georgia skjøt det første skuddet. De nåværende hendelsene i Ukraina minner påfallende om forhistorien til Kaukasuskrigen i 2008.

Kaukasus-krigen

Da Sovjetunionen falt fra hverandre nektet to regioner som skulle tilhøre Georgia å godta det: Ossetia og Abkhasia. De små folkene ønsket ikke å tilhøre den nye staten på grunn av tidligere og historisk framvokste konflikter med Georgia. Som et resultat brøt det ut kriger der tidlig på 1990-tallet, som bare ble avsluttet da det ble avtalt at russiske fredsbevarende styrker skulle sikre frontlinjen.

Georgias president Saakashvili, som kom til makten som et resultat av rose-revolusjonen organisert av George Soros, appellerte til nasjonalistiske følelser og ønsket å bringe områdene under georgisk kontroll. USA ga i mellomtiden Georgia håp om å bli med i NATO og oppmuntret Saakashvili i hans anti-russiske og nasjonalistiske retorikk.

Saakashvili var derfor av den oppfatning at USA ville komme Georgia til hjelp i en krig mot Russland. Det var en feiloppfatning.

Da georgiske tropper først angrep de russiske fredsbevarende styrkene i begynnelsen av august og deretter bombet boligområder i Ossetia en hel natt, begynte russiske tropper å sette seg i bevegelse, og da de kom fram en dag senere, hadde den georgiske hæren ingen sjanse. Krigen varte bare fem dager, og Russland rykket til og med inn på georgisk territorium i noen dager for å ødelegge viktig militær infrastruktur der. Så trakk russerne seg tilbake igjen.

Denne versjonen er også bekreftet av EUs granskningsrapport fra 2009. Den beskriver det georgiske angrepet som ulovlig i henhold til folkeretten, men den russiske tilnærmingen som hensiktsmessig – bare den russiske okkupasjonen av enkelte deler av Georgia, som varte noen dager, er beskrevet som overdreven, men dekket av folkeretten.

Og dette var ikke russisk propaganda, det var en EU-rapport. Likevel hevder “kvalitetsmediene” ubevegelig til den dag i dag at dette var “russisk aggresjon”.

Suksess for USA

Saken var en stor suksess for USA. Media utnyttet krigen til det ytterste mot Russland og – uansett EU-rapport eller ikke- holder de seg til denne versjonen den dag i dag. Samtidig hadde krigen den fordelen for USA at den permanent ødela forholdet mellom Georgia og Russland. De to nabolandene, som tidligere var nære venner, har fremdeles ingen diplomatiske forbindelser.

USA har dermed sikret seg en potensiell utpost ved den russiske grensen, og Russland har skapt et annet problem i sin «bakgård».

Det var åpenbart for USA at Georgia ikke hadde noen sjanse, det handlet bare om å svekke Russland og det faktum at Georgia nå endelig hadde falt under USAs kontroll, fordi landet nå var veldig ensom i regionen og trengte sin storebror bortenfor havet mer enn noensinne.

Parallellene til i dag

Saakashvili, som har forblitt en lojal tjener til Soros til i dag, ble hentet inn som rådgiver til regjeringen av Ukrainas president Zelenskyjj. Det er ikke et avgjørende faktum, men det er en interessant detalj.

Men akkurat som Saakashvili lot seg drive til krig og lot seg lure av fagre ord fra Washington og Brussel om solidaritet fra USA, NATO og EU, ser det ut til å skje igjen i dag. Kommentarene fra Brussel og Washington som man i disse dager hører adressert til Kiev, er de samme som kommentarene fra 2008 om Georgia.

I Kiev har det gått så langt at pressetalskvinnen for det ukrainske forsvarsdepartementet står foran et NATO-flagg på sine pressekonferanser. Man har inntrykk av at nasjonalistene i Kiev nå er så beruset at de seriøst tror at NATO vil gå inn i en større krig med Russland om Ukraina. Tilsynelatende har folk i Kiev glemt at dette i så fall ville være en atomkrig, og selv om NATO (nåja) skulle vinne den, ville hele området rundt Ukraina være så forurenset at det ikke ville være mye igjen i Ukraina selv.

I det minste håper jeg at NATO ikke lar seg trekke inn i en krig, men at det «bare» vil utnytte Kiev på samme måte som de utnyttet Georgia i 2008.

Amerikanske interesser

USA har ingen interesse av at krigen i Donbas slutter. Så lenge krigen fortsetter, kan den brukes i propagandaøyemed mot Russland, spesielt i Ukraina selv. Krigens slutt kan sette i gang begynnelsen på en forsoningsprosess, og Washington ønsker definitivt ikke det. Man har til hensikt, som du kan lese i strategipapirene til ulike tankesmier, svekke Russland og påføre det mange blødende sår.

Fred i Donbass ville ikke svekke Russland,  en forsoning med Ukraina ville til og med styrke Russland, men en fortsatt krig ved Russlands grense ville svekke Russland.

Dette er ikke min syke fantasi, slik er det skrevet i et detaljert strategidokument av den innflytelsesrike RAND Corporation, som definerer store deler av USAs utenrikspolitikk. Jeg rapporterte i detalj om 2019-studien, og det jeg leste om Ukraina er i utgangspunktet akkurat det vi for øyeblikket opplever.

Hva blir det neste?

Variant 1: Russland griper inn

Det spiller ingen rolle om Ukraina beskyter selve russisk territorium for å provosere Russland, eller om Ukraina forventer å vinne i Donbass og den russiske hæren hjelper opprørerne, eller om store mengder sivile dødsfall får Moskva til å gripe inn: Det store spørsmålet er om det vil være mulig å trekke Russland inn i selve krigen. Fra Kievs synspunkt, må dette være målet, for i Kiev ser de ut til å tro at hvis dette skjer, vil NATO skynde seg å hjelpe, og det er det store målet for Kiev.

Man kan til og med angripe selve Krim, som hundre prosent vil føre til en militær reaksjon fra Russland.

Som et resultat vil russisk inngripen, hvis den kan provoseres fram, føre til en gjentakelse av scenariet i “Kaukasus-krigen». Den skrantende ukrainske hæren ville ha like lite evne til å stå imot den russiske hæren som den georgiske hæren på den tiden. Som i Kaukasus-krigen, ville Russland sannsynligvis midlertidig okkupere ukrainske territorier og ødelegge militær infrastruktur slik at et slikt angrep ikke kunne gjentas i umiddelbar fremtid.

Jeg utelukker at NATO faktisk griper inn militært. Det ville være selvmord. Hvis jeg tar feil, vil vi ikke kunne diskutere dette, fordi etter en atomkrig vil ikke noen av oss være igjen.

Resultatet ville bli som 2008, bare sannsynligvis mer fatalt: Vesten ville lansere en anti-russisk mediekampanje uten sidestykke, sanksjoner ville følge (men hva mer kan du sanksjonere?) Og fremfor alt ville den allerede store splittelsen mellom Ukraina og Russland fremdeles bli ytterligere utdypet.

Profitøren ville være USA, som – som i Georgia – ville ha svekket Russland massivt uten å bruke egne soldater eller betydelige midler.

Russland ville bli svekket, men Russland har vent seg til propaganda fra Vesten og har gode forbindelser med resten av verden, som ikke er under kontroll av Vesten. Russland har allerede praktisk talt avskrevet forholdet til Vesten. Men likevel: Russland ville ikke ha noe å vinne i dette scenariet.

Den store taperen ville være Ukraina, som ville bli militært beseiret og demoralisert, og dessuten ville ha mange ofre å sørge over.

Variant 2: Russland griper ikke inn

Hvis Kiev ikke får Russland til å gripe inn, vil krigen være begrenset til Donbas. Det ville være mange dødsfall, men en ukrainsk seier er usannsynlig.

Det ville trolig skje som det har skjedd så ofte tidligere år: Etter tunge kamper og store tap vil Ukraina på et eller annet tidspunkt prøve å oppnå en våpenhvile for å slikke sårene. Kanskje det vil skje «Kesselschlachten» igjen, som i 2014 og 2015, da den ukrainske hæren mistet mange soldater i slike omringninger, hvor noen til og med ble evakuert tilbake til Ukraina via russisk territorium med samtykke fra den russiske regjeringen.

Også her ville vinneren være USA, fordi intet land i verden – inkludert Russland – er interessert i en krig direkte ved sin egen grense. Dette binder ressurser og medfører mange farer. USA ville igjen ikke ha høye kostnader, hva er 200 eller 300 millioner dollar for USA, tilsvarende hva de regelmessig sender til Ukraina i form av våpen? I enda større grad hvis dette er gamle våpen som den amerikanske hæren for lengst har pensjonert.

Taper her også ville være Ukraina, der unge menn risikerer halsen som soldater og der sivile da vil dø på begge sider av frontlinjen.

Dilemmaet

Dessverre har Russland liten sjanse til å fremstå som en geopolitisk vinner i denne saken. Russland ville bare vinne hvis fred endelig vender tilbake og forholdet til Ukraina normaliseres. Men det er ikke å forvente så lenge Joe Biden sitter i Det hvite hus med hans spesielle forhold til Ukraina. Så dement han enn måtte være, kan han fremdeles lese antirussiske og ukrainske nasjonalistiske setninger fra teleprompteren.

USA kan for øyeblikket bare vinne i en konflikt og er derfor interessert i en opptrapping.

Ukraina taper uansett. Landet har blitt et leketøy for amerikansk politikk, og dets unge menn fungerer som kanonføde for amerikanske interesser.

Utviklingen siden begynnelsen av april:

2. april

Siden februar har Zelenskyj systematisk kneblet enhver opposisjon og enhver kritisk presse ved å ulovlig forby de siste TV-kanalene som er kritiske til regjeringen og ekspropriere setet til opposisjonslederen i parlamentet. Han har også blokkert nesten 500 kritiske nettsteder.

Poenget med disse raskt gjennomførte, strenge tiltakene blir nå tydelig. Krigen er ekstremt upopulær i Ukraina, og Zelenskyj vant valget med løftet om å avslutte krigen. Siden han nå (enten frivillig eller under press fra USA og de ukrainske nasjonalistene) har det motsatte i tankene, må han på forhånd bringe de siste kritiske stemmene i landet til taushet.

2. april tok han neste skritt i denne retningen og opprettet et «senter mot desinformasjon» og utnevnte direktøren. Hun sa ved utnevnelsen:

«Senteret skal bli et pålitelig skjold for innbyggere og staten mot informasjonstrusler som oppstår både utenfor og innenfor landet som tar sikte på å svekke statlige institusjoner og manipulere opinionen.»

Senterets leder, Polina Lysenko, var tidligere nestleder for NABU [det ukrainske antikorrupsjonsbyrået, kjent fra Biden-saken o.a.], så hun er en direkte representant for USAs interesser i Ukraina. […] I alle fall betyr det at Ukraina nå har et fullverdig propagandadepartement.

3. april

Representanten for Ukraina i samtalene til kontaktgruppen fra Tyskland, Frankrike, Russland og Ukraina om Donbas er Leonid Kravtsjuk, som også var landets president for 30 år siden. For øyeblikket tiltrekker imidlertid Kravtsjuk seg mer oppmerksomhet gjennom krigsretorikk enn med diplomatiske uttalelser eller initiativer for å løse konflikten. I et ukrainsk talkshow 3. april beskrev han Russland som «Ukrainas fiende» og la til:

«Og først nå, forrige måned, ble det også åpenbart for USA og Vesten at ingen avtaler kan inngås med Russland.»

Også 3. april fortalte Ukrainas talsmann i kontaktgruppen om Donbas, Alexej Arestovitsj, hva formålet med den kommende NATO-øvelsen «Defender Europe 2021» i mai og juni er:

«Defender Europe 2021 oversettes som» Forsvarer av Europa». Poenget er at fra Østersjøen til Svartehavet – vel, la oss si det åpent – det øves krig mot Russland, det trenes på den væpnede konfrontasjonen med Russland.”

Samme dag rapporterte Spiegel at Ukraina ville delta i en NATO-manøver. Der kunne man lese:

«Spesielt øves forsvar, etterfulgt av en offensiv for å gjenopprette et lands grense og den territoriale integriteten til en stat truet av en naboland,» heter det i uttalelsen. Hæren ga ingen dato for øvelsen, og stedet var i utgangspunktet også ukjent.»

Den «kompetente» tyske forsvarsministeren uttalte seg også samme dag. Nok en gang ba hun om mer penger til Bundeswehr, og rettferdiggjorde det nok en gang ved å si at Russland «representerer en veldig håndgripelig trussel for oss». Vel, en slik uttalelse ante man allerede, jeg rapporterte det bare for fullstendighetens skyld, for i disse dager har antallet antirussiske uttalelser nådd nye rekorder.

5. april

5. april sluttet EUs utenriksrepresentant Josep Borrell seg til koret, og etter en telefonsamtale med den ukrainske utenriksministeren forsikret han på Twitter Ukraina om «urokkelig EU-støtte for Ukrainas suverenitet og territoriale integritet.»

Samme dag kom også talsmannen for det amerikanske utenriksdepartementet Ned Price med en uttalelse. Nyhetsbyrået TASS oppsummerte ordene slik:

«Ifølge ham, undergraver Russlands handlinger deeskaleringen som ble opprettet av avtalen som ble inngått i juli i fjor etter mekling fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa.» Samtidig mente den amerikanske diplomaten at russiske øvelser på eget område er provoserende. «Vi ba Russland om å gi en forklaring på disse provokasjonene,» sa den amerikanske diplomaten.

«Det er imidlertid viktigere,» sa Price, «at vi (den amerikanske regjeringen) ga et direkte signal om støtte til de ukrainske partnerne.» «I tillegg til våre forsikringer til ukrainske tjenestemenn, diskuterer vi vår bekymring over den økende spenningen, bruddet på våpenhvilen og de regionale spenningene med NATO-allierte,” la Price til. Han presiserte at temaet hadde blitt diskutert i forrige uke i NATOs hovedkvarter i Brussel.»

6. april

Spiegel rapporterte 6. april at NATO advarte Russland om en opptrapping. Der kunne du lese:

“NATO vil fortsette å støtte Ukrainas suverenitet og territoriale integritet. Vi er årvåken og fortsetter å overvåke situasjonen veldig nøye,» sa en NATO-talsmann. Russlands destabiliserende tiltak vil undergrave all innsats for å trappe ned spenningene under våpenhvileavtale meglet fram av OSSE fra midten av 2020.»

Men den følgende delen var enda bedre, for nå hevder NATO at det allerede er russiske soldater som kjemper der, når de anklager Russland (og ikke som før opprørerne) for å bryte våpenhvileavtalen:

«De allierte deler sin bekymring for Russlands store militære aktiviteter i og rundt Ukraina.» De er også bekymret for at Russland brøt våpenhvileavtalen fra juli 2020, som i forrige uke førte til at fire ukrainske soldater døde.»

Det viktige her er hvor åpenbar ensidig rapporteringen er. I NATO, vestlige regjeringer og vestlige “kvalitetsmedier” nevnes det aldri noe om ofrene på opprørernes side. Det kunne skape spørsmål blant leserne i Vesten hvis man skrev om at barn fra opprørernes side igjen dør av beskytning fra de ukrainske væpnede styrkene. Også 6. april rapporterte OSSE om at et barn døde etter ukrainsk beskytning, og bekreftet rapporter fra Donetsk-regjeringen for noen dager siden. Men du hører ikke om det i Vesten.

Kravtsjuk snakket også igjen 6. april. Ukrainske medier rapporterte:

«Lederen for den ukrainske delegasjonen, Leonid Kravtsjuk, appellerte til OSSE-ledelsen om å støtte Ukrainas initiativ til å innkalle til en nødsamtale i kontaktgruppen for å diskutere umiddelbar vedtakelse av besluttsomme tiltak for å starte våpenhvilen på nytt.»

Det høres ut som et fredsinitiativ fra Kiev, men langt fra det. Det neste ordinære møtet i kontaktgruppen er planlagt til 14. april, men samme kveld, 6. april, sa Kravtsjuk på ukrainsk TV at Ukraina ikke ville komme til samtalene hvis de skulle finne sted i Minsk som planlagt. TASS oppsummerte uttalelsene sine slik:

«Vi vil aldri godta Minsk,» sa Kravtsjuk og understreket at han personlig ville nekte å dra dit og ville være beredt til å trekke seg hvis han fikk et tilbud om samtaler i Hviterusslands hovedstad.

Lederen for den ukrainske delegasjonen begrunnet sin posisjon med at Ukraina foreløpig ikke betrakter Hviterussland som en demokratisk og uavhengig stat. «Å føre fredsforhandlinger i et slikt land – […] er til og med stygt å uttale,» sa Kravtsjuk.

Ifølge Kravtsjuk kunne alternativet være Polen eller et annet «nøytralt og demokratisk» land.

I klartekst: I denne anspente situasjonen nektet sjefen for den ukrainske delegasjonen til og med å snakke med kontaktgruppen som allerede var avtalt. Er det slik en som er interessert i fred og en redning av våpenhvileavtalen oppfører seg?

Samme dag ble det rapportert fra Donetsk at en annen by hadde blitt beskutt med 82 millimeter bombekastere. De som ønsker, trenger ikke tro rapportene fra Donetsk, men så langt har de alltid vist seg å stemme. OSSE rapporterer alltid om dagen før på kvelden, så OSSE vil sannsynligvis rapportere om dette en dag eller to senere. Skulle de også foreta en inspeksjonstur dit, kan rapporten komme noen dager senere. Alle som ønsker å sjekke den nåværende rapporten, må se etter rapporter om beskytning i landsbyen Abakumova i OSSE-rapportene de neste dagene.

Også 6. april snakket president Zelenskyj igjen om et ukrainsk NATO-medlemskap. Den ukrainske presidentens pressekontor rapporterte at han i en samtale med NATOs generalsekretær Stoltenberg hadde sagt:

“Vi ønsker å reformere vår hær og forsvarssektoren, men Russland kan ikke stoppes av reformer alene. NATO er den eneste måten å avslutte krigen i Donbas. NATOs handlingsplan for medlemskap vil sende et reelt signal til Russland”.

Ukraina og NATO ser ut til å direkte legge an til å sikre at NATO-soldater blir skadet i tilfelle en militær opptrapping, fordi det finnes noen i Ukraina. Zelenskyj snakket også med den kanadiske statsministeren Justin Trudeau 6. april, og pressemeldingen fra den ukrainske presidentvalget sier:

«Den ukrainske statsoverhodet takket for samarbeidet innenfor rammen av det kanadiske militære opplærings-oppdraget UNIFIER og tilbød seg å undersøke muligheten for å utvide opplæringsprogrammet for de væpnede styrkene i Ukraina, og spesielt øke antallet kanadiske militære instruktører i vårt land».

7. april

7. april kunngjorde det ukrainske forsvarsdepartementet at Ukraina var blitt invitert til å delta i syv NATO-øvelser i 2021.


Med velvillig tillatalse fra Thomas Röper. Röper, født i 1971, har jobbet i leder- og representantskaps-stillinger som Øst-Europa-ekspert i finansielle serviceselskaper i Øst-Europa og Russland. I dag bor han i sin adopterte hjemby St. Petersburg. Han har bodd i Russland i over 15 år og behersker russisk. Fokus for hans mediekritiske arbeid er (medie) bildet av Russland, kritikk av rapportering fra vestlige medier generelt og temaene (geo-) politikk og økonomi. For kildehenvisninger, se orginalartikkelen.

Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.