oss 100 kroner!
Hundre år etter at Fridtjof Nansen bidro til å sikre millioner av mennesker et nytt liv, henter Erna Solberg 50 syrere. Femti.
Av Albert H. Collett.
La oss ta det kjapt: Våren 1920 satt over 400 000 krigsfanger innesperret i europeiske og asiatiske leire. FNs forløper Folkeforbundet ba Fridtjof Nansen om hjelp. Halvannet år seinere var de aller fleste fangene, fra 27 nasjoner, ført tilbake til sine hjem.
Ennå før oppgaven var fullført, ble Nansen dypt involvert i å redde flere millioner fra sultedøden i Sovjet. Nansens organisasjon, initiert av Røde Kors, skaffet alene mat til flere hundre tusen.
Høsten 1921 ba Folkeforbundet på nytt om Nansens hjelp. Verdenskrigen, den russiske revolusjonen, borgerkrigen med tilhørende utenlandsk intervensjon og krisen på Balkan hadde drevet millioner på flukt. Nansen var krumtapp i et arbeid som ga hundretusener en ny framtid. I 1922 ble han belønnet med Nobels fredspris.
Rykk hundre år fram. I september 2020 brenner Moria-leiren på Lesvos. 13 000 flyktninger står på enda mer bar bakke enn de allerede gjorde. Regjeringen Solberg forplikter seg til å ta imot 50 syrere. Nå kommer de. Det tok et halvt år.
Sylvi Listhaug vil ha oss til å tro at hentingen av disse 50 går ut over tilbudet til norske kreftpasienter. Vi har ikke råd til begge deler, sier hun. Hvis hun tror på det hun selv sier, har hun et problem. Sannheten er nok snarere at Listhaug og hennes meningsfeller i Norge og Europa knapt kan tro hvilket gjennomslag de har fått.
Ett av utallige eksempler: Nansen og andre hjelpere reddet livet til millioner og ga millioner sjansen til å etablere nye liv i nye land. Hans etterfølger, FNs høykommissær for flyktninger, feiret at resten av Europa hadde tatt imot 1 000 – ett tusen – flyktninger fra Hellas i løpet av fjorårets ni første måneder. Norge er med andre ord langt fra alene om å ha glemt Nansen, som om det skulle være noen trøst.
Mangt et helteepos er skrevet om Fridtjof Nansen. Mye tåler ikke tidens tann, og alt han tok i ble slett ikke til gull. Samtidig fins det flere interessante forbindelser mellom arbeidet han ledet som Folkeforbundets høykommissær for flyktninger og dagens situasjon.
Ikke minst i Hellas. Etter hvert som den greske invasjonen ble slått tilbake og tyrkerne rykket fram høsten 1922, ble ikke bare soldatene, men en million grekere bosatt i Tyrkia drevet på flukt. De nye tyrkiske herskerne kunngjorde dessuten at alle grekere skulle ut.
I januar 1923 undertegnet partene en avtale om at alle muslimer bosatt i Hellas skulle flytte til Tyrkia, mens alle greskortodokse kristne bosatt i Tyrkia skulle flytte motsatt veg. Over 300 000 hver veg. Folkeforbundet fikk både formelt og stadig mer reelt medansvar for å implementere avtalen.
Lenge før avtalen var undertegnet, var Fridtjof Nansen krystallklar på at flyktningene som kom til Hellas måtte settes i arbeid med å dyrke jorda straks. Både fordi hjelpeorganisasjonene ville mangle kapasitet til å brødfø dem over tid, fordi det ville koste enorme summer, og fordi flyktningene måtte slippe det demoraliserende systemet å være avhengig av almisser.
Denne strategien gjorde det mye lettere for Folkeforbundet å få lånt penger til oppgaven, og sørget for at hundretusener fikk et nytt liv i gresk Makedonia og Vest-Trakia. Da Nansen fikk fredsprisen, ga han prispengene blant annet til disse jordbruksprosjektene.
Rykk hundre år fram igjen, til Moria 2-leiren på Lesvos. Barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk, som arbeider der for niende gang siden 2015, skrev nylig på Facebook:
«Jeg gråter noen tårer i kveld. Av glede over å vite at 25 barn kan sove trygt i en seng i Norge etter år på flukt og i frykt. At de ikke lenger trenger å bo i usikre telt og slipper innholdsløse dager uten skole eller lek. De kan trekke pusten og gjenoppta sin utvikling.
Men jeg gråter også av sorg over 7-åringen jeg møtte i dag som har gitt opp håpet. Som ikke snakker, som ikke leker, som knapt beveger seg, og som må mates for å overleve. For henne er verden et for skummelt sted til å orke å delta. Fordi hun har opplevd traumer både før og i Moria. Men mest av alt fordi betingelsene i Moria har satt henne i en kronisk tilstand av angst og tilbaketrekning. Hun er syk fordi politikerne velger å la henne leve der. Vi burde kunne bedre.»
Med andre ord: Dagens europeiske myndigheter praktiserer det stikk motsatte av hva Nansen sto for. Det politiske gjennomslaget til Listhaug & co er komplett når NRK Dagsrevyen flere dager i strekk viser bilder av Akropolis dekket av snø, uten en eneste gang å komme på tanken at det ville være relevant å vise hvordan det ser ut samtidig i Moria.
Fasit fins ikke. Men vi, Nansens etterkommere, burde av alle føle et minimum av ansvar for å tenke et lite hakk lenger. La meg tenke høyt:Nansenpasset ga 450 000 statsløse flyktninger etter første verdenskrig mulighet til å etablere seg på nytt i ett av de over 50 landene som godkjente passet som identitetspapir. Hvordan kunne 2021-versjonen se ut?
