oss 100 kroner!
Om hvordan mediene selger regimeskifte, intervensjon og krig til et progressivt publikum.
Aversjon mot militær intervensjon har vært et standardstandpunkt for venstresida i minst et halvt århundre – særlig siden de enorme protestene mot Vietnam-krigen, skriver Alan MacLeod på nettsidene til FAIR – Fairness & accuracy in reporting. Washington-planleggere beklaget utviklinga av det såkalte «Vietnam-syndromet» – en utbredt progressiv motstand mot amerikanske intervensjoner (invasjoner, bombinger, kupp eller økonomisk krigføring) rundt om i verden. En undersøkelse fra 2018 viste at publikum fortsatt var preget av dette, med over to tredjedeler som ønsket å begrense militæraksjoner i utlandet, inkludert 78% av de demokratiske velgerne.
President Joe Bidens lange historikk med å støtte intervensjoner i utlandet bryter med den progressive tradisjonen. Som leder i Senatets utenrikskomite spilte Biden en nøkkelrolle i å selge Irak-invasjonen til både demokratiske kolleger og en skeptisk offentlighet. Han var også visepresident i en administrasjon som bombet sju land samtidig ved utgangen av 2016, og var en sterk stemme i administrasjonen for intervensjon (Foreign Policy, 25/2/11).
Mange av Bidens kabinettvalg har satt en støkk i antikrigs- og menneskerettighetsaktivister. Hans direktør for nasjonal etterretning, Avril Haines, var med på å dekke over det amerikanske torturprogrammet, mens hans valg som sjef for USAID, Samantha Power, støttet både Irak og Libya-krigene og argumenterte for at USA må gripe inn på humanitært grunnlag.
Mediene bruker progressiv retorikk for å støtte imperialistisk krig
Hvis historien er en dommer, skriver MacLeod vil ytterligere aggressive handlinger også bli møtt med godkjenning fra de store mediene, som kontinuerlig har funnet kreative måter å vinkle slike handlinger for å tilpasse dem til den tradisjonelt anti-intervensjonistiske venstresiden, primært ved bruk av progressivt språk for å rettferdiggjøre Washingtons globale agenda.
Media er eksperter i å utnytte de progressives empati og medfølelse, presenterer derfor nøye utvalgte bilder og historier om lidelse rundt om i verden, og antyder at amerikansk militærmakt kan brukes til å lindre den.
USAs intervensjoner selges til venstresida ikke av frykt men av medlidenhet. Men når amerikanske handlinge forverrer situasjonen for de berørte menneskene, er mediene nøye med å ignorere eller glatte over den lidelsen, eller i det minste ikke presentere den som en direkte følge av amerikansk innblanding i andre nasjoner saker.
Ikke invasjon med «flyforbudssone»
MacLeod nevner som sitt første eksempel krigen mot Libya som ble solgt med «humanitær» retorikk. Public Radio International (3/8/11):
«USA må handle umiddelbart for å «stille denne brutale kleptokraten for retten» (Moammar Gaddafi) som angrep sitt eget folk, ble det hevdet. Uten NATO-aksjon ville det bli «en humanitær katastrofe «, og å unnlate å gripe inn ville utgjøre en «seier for diktatorer over hele kloden.»
New York Times (18.03.11) rapporterte at tre kvinner nær Obama – Hillary Clinton, Susan Rice og Samantha Power – gikk sammen om å «stoppe en truende humanitær katastrofe i Libya.» Pro-intervensjon menneskerettighetsfolk som Geoffrey Robertson snakket lyrisk om hvordan Vestens jagerfly og cruisemissiler ville bringe fred og velstand til Libya (London Independent, 3/5/11, 23.10.11). “Den siviliserte verden har rett og plikt til å gripe inn. Svikt kan bety massedrap på uskyldige, ”insisterte han (Sydney Morning Herald, 3/7/11).
Hvis bare USA intervenerte mer
Guardians redaksjon (9/3/15) fordømte vestlig passivitet i Syria, mens de krevde «mye mer må gjøres» for å hjelpe flyktninger i Midt-Østen. «Medfølelse er nødvendig, og det er vanskelige beslutninger å ta om Europas plass i verden,» argumenterte avisa, før den tydelig antydet hva slags løsning den ønsket å se. «Vedt å nekte å gripe inn mot Bashar al-Assad ga man den syriske presidenten tillatelse til å fortsette å myrde sitt folk,» skrev redaksjonen og antydet at «begrensede luftangrep» ville være utilstrekkelig.
Samme dag gikk Washington Post (9/3/15) lenger. I en artikkel med overskriften «De forferdelige resultatene av Obamas fiasko i Syria» beklaget spaltist Michael Gerson at «relativt små handlinger kunne ha redusert sivile tap i Syria.» «Hvor vanskelig ville det ha vært,» spurte han, å beordre en militær intervensjon til eller noen luftangrep? Dette ville ha svingt pendelen mot det han kalte «mer ansvarlige krefter.» Hvorvidt disse «ansvarlige styrkene» var de samme som de «moderate opprørerne» som avisa senere innrømmet ble «blandet sammen» med Al Qaida / Al Nusra (Washington Post, 19.02.16) var ikke klart. I stedet konkluderte Gerson med at alt vi fikk var fire år med en «pantomime av fordømmelser»; en «sykelig erstatning for nyttig handling.»
L’impérialisme humanitaire
Media vil også fremme militær inngripen fra utenlandske stater, hvis den amerikanske regjeringen godkjenner det, skriver MacLeod videre. Et eksempel på dette var den franske invasjonen av Mali i 2013. «Frankrike kommer Mali til unnsetning,» tordnet en lederartikkel i Washington Post (1/11/13). «I flere måneder har det vært tydelig for mange globale observatører at en militær intervensjon ville være nødvendig,» begynte den og insisterte på at landet «må reddes fra å bli en mislykket stat og et fristed for de islamske radikalene.» Den nevnte ikke at Mali ble overkjørt av jihadistiske styrker nettopp på grunn av de allerede omtalte franske og amerikanske handlingene i det nærliggende Libya.
Kommentar: Fortellerkunstens rolle i krig
MacLeod nevner også Venezuela og medienes nærmest totale taushet om krigen i Jemen, noe som i det siste tilfellet har ført til at den progressive venstresida er nærmest totalt uinteressert i denne største humanitære katastrofen i dagens verden.
Gjennom eksemplene sine viser MacLeod hvor stor makt mediene har til å selge kriger også til det tradisjonelt antikrigs-venstre bare de sørger for å bruke en passende progressiv retorikk og vinkle propagandaen slik at den kan utnytte empati og medfølelse til å støtte intervensjon og krig.
Dette har vi tatt opp blant annet i artikkelen Om fortellerkunstens rolle i krig.
Fortellinga om «Gaddafi som ville drepe sitt folk» fikk kristne pasifister til å forlange bombing av Libya. Fortellinga var en løgn, noe som er påvist gang på gang, men det hjelper ikke så mye så lenge folk tror på den.
