Å leke krigsspill med Kina

0
Illustrasjon: Shutterstock

Av Pål Steigan.

USA har erklært Kina som sin strategiske motstander, og Donald Trump startet en handelskrig mot Kina som Joe Biden har fortsatt. «Vi leker krigsspill med Kina,» skriver tidligere ambassadør Chas W. Freeman, Jr.

Han oppsummerer hvordan dette krigsspillet er gått så langt:

«Hvis dette var et parti sjakk, ville vi ha vært lette å avsløre. Vi er spilleren som ikke har noen plan utover et aggressivt åpningstrekk. Det er simpelthen ingen vinnerstrategi. Det er ingen strategi i det hele tatt.»

Freeman oppsummer hva som har vært resultatene av dette krigsspillet:

Våre bønder har mistet det meste av markedet på $ 24 milliarder dollar i Kina, kanskje permanent. Våre selskaper har hatt måttet «akseptere lavere fortjenestemarginer, kutte lønninger og arbeidsplasser for amerikanske arbeidstakere, utsette potensielle lønnsøkninger eller utvidelser, og heve prisene for amerikanske forbrukere eller selskaper.» noe som har kostet anslagsvis 245.000 amerikanske jobber, mens det har barbert vekk noe sånt som 320 milliarder dollar av BNP. I gjennomsnitt betaler amerikanske familier hele 1.277 dollar mer hvert år for alt fra klær og sko til leker, elektroniske varer og husholdningsapparater.

I 2017, da vi lanserte den første av vår bølge av økonomiske angrep på Kina, var handelsunderskuddet med det 375 milliarder dollar. I fjor ser det ut til å ha falt til rundt 295 milliarder dollar. I løpet av samme periode steg vårt globale handelsunderskudd imidlertid fra $ 566 milliarder dollar til anslagsvis $ 916 milliarder dollar. Dette gjenspeiler et skifte fra kinesisk produksjon til Taiwan, EU, Sørøst-Asia, Mexico og andre steder. Det har nesten ikke vært noen «reshoring», tilbakehenting, av industrielle jobber som amerikanske selskaper opprinnelig outsourcet til Kina. Ifølge en studie fra Oxford Economics, hvis Biden-administrasjonen lar nåværende politikk være på plass, kan USA forvente kumulative tap av jobber på 320.000 innen 2025, og vårt BNP vil være $ 1,6 billioner mindre enn det ellers ville vært.»

I samme periode har Kinas handelsoverskudd med omverdenen økt til 535 milliarder dollar.

Imperiet taper, men evner ikke å korrigere sine feil

Freeman har rett, og vi har for lengst pekt på at USAs handelskrig mot Kina var dømt til å bli en fiasko. Den kunne kanskje påføre Kina noen kortvarige plager, men for Kinas del har det bare betydd at de har vært nødt til å sette opp farten med å gå over fra en eksportdrevet til en teknologidrevet vekst. Dermed kutter de ut de profittmulighetene amerikanske selskaper har hatt i Kina, samtidig som Kina blir en langt strekere konkurrent til USA innenfor avansert teknologi og vitenskap.

Og hva sitter USA igjen med? Tap av jobber, tap av markeder og tap av BNP. At det ikke er noen vinnerstrategi, er ikke vanskelig å være enig i.

Og så det militære kortet enda en gang

USAs militære hegemoni har vært så stort at landet har kunne påtvinge mesteparten av verden sin vilje. Med hangarskip på alle hav og mer enn 800 militærbaser spredd rundt over hele kloden har USA kunnet kaste regjeringer eller tvinge land til å underkaste seg, når det måtte passe Washington. Men nå som USA taper den økonomiske og teknologiske krigen, er det først og fremst det militære overtaket de sitter igjen med. Og når du bare har en hammer i verktøykista, ser alle problemer ut som spiker. Altså kommer USA med hammeren mot Kina.

Som Freeman skriver:

«Det er amerikanske fly og skip som patruljerer aggressivt Kinas grenser, men ingen kinesiske fly og skip utenfor våre. Amerikanske baser omringer til Kina. Det er ingen kinesiske baser i nærheten av oss. Likevel øker vi forsvarsbudsjettet for å gjøre vår evne til å overvelde Kinas forsvar mer troverdig.»

Og så lykkes de ikke med det en gang. Den aggressive politikken til USA har tvunget Kina til å øke sine militærbudsjetter og modernisere hele sitt forsvar til det punktet at USA ikke lenger kan regne med noen lett militær seier over Kina. Tvert om, har Kina nå utviklet forsvarssystemer som kan senke amerikanske hangarskipsgrupper svært langt fra Kinas kyster og hypersoniske missiler som kan nå USA på svært kort tid, og som USA ikke har noe forsvar mot. USA har vært vant til å kunne angripe land uten å frykte skader på eget territorium. Den muligheten er ikke der lenger i forholdet til Kina og Russland. Dette er veldokumentert. Men det har ikke trengt inn hos de militære og sivile myndighetene i USA. Det er farlig for dem, og det er farlig for verden.

Forrige artikkelDet importerte tyske kjøttet kan være farligere enn du tror
Neste artikkel– Vi forsvarer retten til sannhet om det som skjedde i Douma
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).