oss 100 kroner!
Av Olav Boye, tidligere generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon.
Det er EUs erklærte målsetning å bli Europas Forente Stater, etter modell av supermakten USA. I 1953 sa Jean Monnet at nå måtte vi få Europas Forente Stater, men det måtte skje raskt så folk ikke forsto hva som hadde skjedd. Slik ble det ikke, i stedet ble det bit for bit gjennom en rekke traktater. I dag er det meste som kreves av en føderal statsdannelse på plass, også for Norge som formelt ikke er en del av EU. Det er slutt på den tiden hvor vi kunne snakke om medlemskap i EU. Etter at Lisboa-traktaten trådte i kraft 1. desember 2009, har EU en markedsliberalistisk grunnlov. EU er ikke lengre en organisasjon med medlemskap, men en føderal statsdannelse under oppbygging
Enhver stat som vil være en supermakt, må ha en troverdig militærmakt. EU har en rekke utredninger og vedtak på å skaffe seg en militærmakt, men en rekke av EU-landene har ikke vist vilje til å overlate egen militærmakt til imperiebyggerne i Brussel. Det USA-dominerte NATO har inntil videre tatt oppgaven med Europas såkalte sikkerhetsutfordringer og imperialistisk oppdrag på Balkan og i andre verdensdeler. Med de politiske problemene i USA og den franske statsministeren uttalelse om at NATO er hjernedød, er tiden inne for at EU må ta ansvar for egen militærmakt og sikkerhetspolitikk i framtiden.
En av EUs kommisærer har tittelen «Den høye representant», med ansvar for utenriks- og sikkerhetspolitikken i EU. EU snakker vakkert om nedrustning, humanitære aksjoner, rådgivning på militære områder, konfliktforebyggende og fredsbevarende oppgaver. I realiteten sender de militære styrker til land hvor EU og ikke minst Frankrike har økonomiske interesser, som i de tidligere franske koloniene i Afrika.
Det er hevdet at EU har sikret freden i Europa etter den andre verdenskrigen og fortjente Nobels fredspris. Tyskland var særdeles aktiv for å stykke opp det sosialistiske Jugoslavia. De katolske delstatene Slovenia og Kroatia, var spesielt opptatt av igjen å bli en del av det tysk-romerske keiserrike, det vil si dagens Europeiske Union. Tyskland ga militær og politiske støtte til at de to delstatene skulle bryte ut og bli med i EU, mens resten av Europa var redd for at det ville skape krig i område. Slobodan Milosevic ble beskrevet som en ny Hitler og USA og EU bombet Jugoslavia. Serbia og Milosevic hadde som mål å bevare den jugoslaviske statsdannelsen for å unngå borgerkriger. Kroatia og Slovenia ble med i EU og USA fikk sin base Camp Bondsteel i den serbiske provinsen Kosovo. En sosialistisk stat i Europa var uakseptabelt for det markedsliberale EU, så Jugoslavia måtte fjernes fra det europeiske kartet.
EU sendte militære styrker til Kongo i 2006. Det var stor motstand mot de tusen soldatene fra tidligere kolonimakter som Frankrike og Belgia. Tyskland har også store interesser i gruvevirksomheten i Kongo og var sjølsagt også med i EU-styrken. EU-statene var opptatt av å fortsatt ha et regime som ga dem billig tilgang til Kongo enorme mineralressurser, noe som er av den største viktighet for industrien i EU.
NATOs angrep og terrorbombing i Libya i 2011, var like mye et europeisk prosjekt, med Norge som aktiv med 588 bomber over mål i Libya. Bakgrunnen for aksjonen var basert på løgn om at den libyske statslederen Muammar Gaddafi drepte uskyldige sivile i Benghazi i det østlige Libya. FN ba om at dette måtte stoppes, uten at det skulle føre til regimeskifte. Statsminister Jens Stoltenberg har i ettertid uttalt at han angret ingenting og ville gjort det samme i ettertid. Verken Jens Stoltenberg eller daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre, som ga orden om den norske terrorbombingen mot uskyldige folk i Libya, har tatt ansvar for sine krigsforbrytelser.
Frankrike har en brutal historie som kolonimakt i Afrika, og ser fortsatt på de tidligere koloniene som deres interesseområde. Fra 1963 til 2011 myrdet franske myndigheter 22 afrikanske presidenter, med drapet på Gaddafi som det foreløpige siste tilfelle. Det var spesielt Frankrike som var opptatt av å fjerne Gaddafi og hans folk fra makten. Libyske myndigheter hadde aktivt støttet opprørere som ville fjerne korrupte og franskvennlige regimer i Niger, Tchad, Mali og andre land med ressurser av strategisk betydning.
Gaddafi hadde lagt fram solide planer for hvordan afrikanske land skulle frigjøre seg fra USA og EUs imperialisme, noe som gjorde han til en populær lederskikkelse i Afrika. Libya var en solid velferdsstat, hvor mange velferdsgoder gratis. Det gjald også for studenter og arbeidere fra andre afrikanske land, som var midlertidig i landet. Det var angivelig fransk etterretning som myrdet Gaddafi. Hva skjedde med 44 tonn med gull og store summer som forsvant fra den libyske sentralbanken. I ettertid ser vi at Libya er rammet at kaos og fortsatt krig, hvor andre land og terrorbevegelser ønsker styring med Libyas store olje og gass forekomster.
Frankrike er det landet i verden som har størst andel av strømforsyningen fra atomkraftverk. Det er ingen tilfeldighet når vi vet at de kontroller regjeringene i Sahel området som har store mengder av uran, som franskmennene forsyner seg av til en billig pris. Frankrike er den eneste staten i EU som har atomvåpen, noe som er vesentlig for den europeiske militærmakta. Når libyske myndigheter sendte tropper for å hjelpe opprørene mot de franskdominerte regjeringene i Tchad og Niger, var det lite populært i Paris. Vi kjenner resultatet av USA og EU aksjoner mot Libya, som i dag er en ødelagt stat med krig og kaos.
USA og EUs bruk av militærmakt i Afghanistan, Irak, Syria, Somalia og en rekke andre steder har de samme imperialistiske mål. Det er den globale kampen om ressurser og markeder. Vår deltakelse i disse krigene er med å sikre at norske skipsredere, som ikke betaler skatt til Norge, får beskyttelse av norske fregatter under EU-flagg, utenfor den rettsløse kysten av Somalia. Disse imperialistiske krigene dreier seg sjølsagt om kontroll med olje og gass, mineralforekomster og i Afghanistans tilfelle om å sikre strømmen av narkotika til USA og EU.
EU har en klar målsetting om å bli den mest konkurransedyktige handelsblokken på den globale arena. Så langt har EUs bestrebelser vært mislykket og imperiebyggerne i Brussel legger skylden på fagbevegelsen som angivelig har for stor makt og har forsynt seg av lønns- og velferdsgoder som ødelegger konkurranseforholdene med andre handelsblokker.
Utviklingen av EU til Europas Forente Stater, med en samlet militærmakt, vil utvilsomt føre til en mer brutal utenriks- og handelspolitikk fra EUs side. Det er ingen grunn til å tro at supermakten EU vil være mindre imperialistisk enn USA. Det kan beskrives som en mer imperialistisk politikk til det beste for europeiske storselskaper og de mektige globale finansinstitusjonene. En slik politikk vil ramme andre land med ressurser og markeder, men også befolkningen i de kommende EU-regionene, når det gjelder arbeid, inntekter, velferdsordninger og pensjoner.
Det norske folk har to ganger sagt nei til deltakelse i EU. Den politiske eliten i Norge mangler respekt for folkeviljen. Resultatet med EØS-avtalen og EU-tilpasningen for øvrig, er at Norge i dag er mer kvalifisert til å bli regioner i EUs kommende føderale statsdannelse, enn mange av de nåværende EU-statene. Norge er med for fullt i EUs militære oppbygging, mens EU-staten Danmark, med sine forbehold, står utenfor den militære oppbyggingen.
De som ønsker å forsvare utviklingen av EU til en føderal statsdannelse, må også ta inn over seg at de forsvarer en brutal imperialistisk politikk. Det store flertall som ikke ønsker et Europas Forente Stater, må våkne nå og velge politiske partier som seriøst vil ta et oppgjør med EUs føderalistiske utvikling og dermed planene om å bygge opp en sterk militærmakt. I dag er det storselskapene, finansinstitusjonene som gjennom lobbyorganisasjonene har makt til å gjennomføre EUs føderale utvikling og en militærmakt til å utføre selskapenes imperialistiske politikk. Det ser ut til at folk flest i Europa er uten politisk innflytelse til å endre denne utviklingen. Er det også situasjonen i utenforlandet Norge?
Olav Boye
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
