Hva i all verden har skjedd med klimapolitikken?

22. januar 2020

rasering vindkraft — "Det grønne skiftet" slik det ser ut i virkeligheten.

Den globale klimapolitikken har gjennomgått en merkelig utvikling de siste årene. Tidligere var målet at verden måtte redusere produksjonen av fossil energi for å unngå klimaendringer. Dette målet er nå droppet og erstattet av et mål som bare tilsynelatende likner litt på det opprinnelige målet. Nå skal man prøve å redusere/begrense klimagassutslippene fra den stadig økende mengden fossil energi som blir produsert. Grunnen til at redusert produksjon av fossil energi aldri er blitt tema på de internasjonale klimakonferansene, er enkel å forstå: Få eller ingen av de land som produserer fossil energi (inkl. Norge), er villige til å redusere produksjonen av fossil energi. Og blir energien først produsert, vil den med nødvendighet bli brukt.

Også klimabevegelsen har i praksis gitt opp sitt tradisjonelle hovedmål (selv om litt gammel retorikk fortsatt består, jfr. Greta Thunberg). I stedet satser alle nå hardt på «klimatiltak» som for det meste ikke fungerer, eller som fungerer dårlig. Til og med «World Economic Forum» i Davos, er nå blitt klimabevisst, men dessverre bare «brun vekst» her.

Fangst og lagring (CCS)

Blant de alternativene som er blitt administrert fram, er det bare spørsmålet om «fangst og lagring» av klimagasser (CCS) som det har vært knyttet en viss optimisme til, men foreløpig er de praktiske resultatene av CCS så godt som fraværende, til tross for at det har vært jobbet i flere ti-år med spørsmålet. Nesten alle andre «klimatiltak» er virkningsløse – verken dokumentert eller sannsynliggjort. Her er noen få eksempler, mest om vindkraft, men noe også om krafteksport og om elektrifiseringen av Norge.

Vindkraft

Som kjent øker de globale klimagassutslippene, og de ventes å øke ytterligere, i alle fall i minst 20 år til, parallelt med at også produksjonen av fornybar energi (fra vind og sol) vokser noe. Det typiske i de fleste land er likevel at den nye, fornybare energien kommer i tillegg til den fossile energien, ikke som erstatning. Ustabil energi (særlig vind) som bare fungerer tredjeparten av året, kan ikke erstatte stabil kraft, som kull og gass. Den varierende (fornybare) energien trenger ekstra, stabil «balansekraft» når vinden ikke blåser. I mesteparten av verden finnes dessverre bare én effektiv form for balansekraft, nemlig «elektrisitet» lagd av kombinasjonen kull/gass (enkelte steder også av litt kjernekraft).

Satt på spissen: Jo mer vindkraft som bygges, jo mer balansekraft (fra kull og gass) trengs det. Tallene fra EFTA er overbevisende.

Vindkraft i Norge er meningsløs også av økonomiske grunner: Norske husstander skal etter planen finansiere utbyggingen gjennom en flerdobling av strømprisen. Vindkrafta er dessuten subsidiert av «grønne» sertifikater, av gunstige avsetningsregler og av at utbyggerne slipper det meste av utgiftene til nye kabler som knytter turbinene til sentralnettet.

Og like viktig: Skattleggingen av vindkrafta er bare symbolsk. Anleggene slipper alle avgifter som ellers gir det offentlige inntekter fra kraftproduksjonen (grunnrenteskatt, naturressursskatt, konsesjonsavgift og konsesjonskraft). Det er norske husstander som skal finansiere den vandaliseringen av norsk natur som tyske, sveitsiske, svenske, finske og norske spekulanter kaller «et grønt skifte». Men vindkraft i Norge er ikke et klimatiltak, men et gigantisk sugerør inn i lommebøkene til folk flest der milliarder forsvinner – og i noen grad havner i skatteparadiser. Og 50 TWh ustabil vindkraft løser ingen problemer verken i Norge eller EU. Norske husstander har den stabile kraftforsyningen vi trenger – vi er ikke interessert i å bytte den ut med kostbar og ustabil kraft som ikke fungerer om vinteren.

Den norske sokkelen og annen elektrifisering

Også elektrifiseringen av norsk sokkel (10-15 TWh?) framstilles som et klimatiltak. Men dessverre fjernes ikke et eneste kilo CO2 fra atmosfæren når sokkelen elektrifiseres – utslippene bare flyttes fra det norske klimaregnskapet og over til EUs regnskap. Den gassen som spares når turbinene skal over på elektrisitet vil bli eksportert sammen med annen gass. For det globale klimaet er det revnende likegyldig om gassen brukes i Nordsjøen eller i Tyskland. Den eneste måten Norge kan redusere klimagassutslipp på, er naturligvis å redusere gassproduksjonen. Også mye av den øvrige elektrifiseringen i Norge er lite gjennomtenkt. Verst er regjeringens økonomiske tilrettelegging for nye datasentre (store globale firma som Google, Facebook, Microsoft, Apple osv.). Her skal det trolig sløses bort minst 10 TWh gjennom avgiftsfritak.

Eksportkabler

Med to (eller tre) nye kabler til EU (Tyskland, England og Skottland) skal Norge i tillegg kunne eksportere minst halvparten av landets vannkraft for angivelig å redusere CO2-utslippene i EU, og ikke i Norge (som slipper ut vel 50 millioner tonn årlig). Selv om Norge skulle eksportere 50-60 TWh av vår totale vannkraftproduksjon (på ca. 140 TWh), blir eksporten bare brøkdeler av EUs behov for stabil, fornybar energi. I dag bruker Europa ca. 2.300 TWh «elektrisitet» lagd av kull og gass. Vi trenger vannkrafta selv, til formål i Norge.

Konklusjon

Summerer vi all krafta myndighetene angivelig skal bruke de neste 20 årene til eksport, elektrifisering, nye datasentre, norsk industri og privat forbruk, kommer vi opp i svimlende mengder kraft (langt over 100 TWh?) – som vi ikke har, ettersom vårt årlige kraftoverskudd i øyeblikket varierer mellom 0 og 20 TWh. Det mest nærliggende alternativet blir da å dekke det planlagte, norske kraftunderskuddet med import av «fossil elektrisitet» fra EU, ikke akkurat et perfekt klimatiltak. Det alternativet vindkraftvandalene drømmer om, er selvfølgelig å bygge mange tusen vindturbiner i hele Norge, men dette skal heldigvis ikke avgjøres sentralt i Oslo, men lokalt i de kommunene som berøres.

Den eneste fornuftige konklusjonen blir derfor at Norge må eksportere mindre og elektrifisere kun så langt vannkraftoverskuddet rekker – og så langt vi kan få mer energi ut av vannkrafta og ut av alminnelig energieffektivisering.

Er det noe poeng i at Norge skal gå foran å vise vei, når alle andre går i feil retning?