oss 100 kroner!
Av Olav Boye, tidligere generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon.
Foran folkeavstemminga om norsk medlemskap i EEC/EF i 1972, var jeg faglig sekretær i AUF. I den sammenheng var jeg sjølsagt med i kampen mot medlemskap, blant annet på et debattmøte på smelteverket i Mosjøen. Det var et panel med fire deltakere, – direktøren på smelteverket, en stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet og en person fra forhandlingsdelegasjon, alle tilhengere av norsk medlemskap i EEC og den fjerde var undertegnede som eneste motstander. Jeg var godt forberedt, blant annet med intern informasjon fra Elkem om hva som ville skje hvis EEC/EF tok styringen med norsk energipolitikk. Det ville betyr slutten på smelteindustrien i Norge, var Elkems vurdering den gang.
Denne artikkelen av Olav Boye er tidligere publisert på Derimot.no.
Representanten fra den norske forhandlingsdelegasjonen priset seg lykkelig over at energipolitikken ikke var en del av den forliggende avtalen om medlemskap i EEC/EF. I mitt manus kan jeg se at jeg protesterte på det og henviste til at det før eller siden ville bli en del av EEC/EFs politikk. De øvrige i panelet tok avstand fra min vurdering.
I 2019 sier lederen i fagforbundet Industri Energi at forutsigbare rammevilkår er helt avgjørende for kraftkrevende industri. I dag er energipolitikken og strømprisene en del av EUs markedsliberale politikk, gjennom EUs energiunion og kontrollorganet ACER. Det har blitt en del av den norske virkeligheten på grunn av EØS-avtalen. Her er det ingen handlingsrom eller reservasjonsrett.
For de som ønsker norsk styring med energipolitikken og dermed akseptable kraftprisene for kraftkrevende industri og overkommelige strømprisene for alle oss andre, er det bare en vei å gå, si opp EØS-avtalen og får Stortinget til å vedta en ny energilov. Den trådde i kraft fra 1. januar 1091, var den gang verdens mest liberale energilov og ble et forbilde for utviklingen av EUs energipolitikk. Fagforbundet Industri Energi må forstå at her nytter det ikke med gode ønsker og samtaler med det markedsstyrte politiske lederskap i regjeringa. Brussel har for lengst tatt styringen med norsk energipolitikk, men det vet jo ledelsen i Industri Energi. Hva tror de er mulig å oppnå innenfor EØS-avtalen og den norske energiloven?
Lederen i Industri Energi, Frode Alfheim, er bekymret for markedsadgangen for produktene fra norsk industri og framtiden for eksportrettede arbeidsplasser her hjemme. Alfheim er kanskje kjent med rapporten Nei til EU fikk utarbeidet, Menon-rapporten som fastslår at EØS-avtalen ikke er avgjørende får salg av norske varer og tjenester til statene innfor EUs indre marked. De høye kraftprisene i dag er bare begynnelsen på en kraftig prisøkning som følge av kablene til EU-stater og harmonisering av europeiske kraftpriser. I verste fall vil det føre til konkurser for kraftkrevende industri i Norge.
Lederen for de fagorganiserte olje- og gassarbeiderne vet sikkert også at avtalene om salg av gass til Storbritannia, Tyskland og Nederland er tosidige mellom Norge/Statoil og de respektive landene. EU avviste det norske gassforhandlingsutvalget, noe som førte til at Norge tapte milliarder på disse avtalene.
EU har vedtatt at lønns- og arbeidsvilkår, samt pensjoner, spesielt i de nordiske landene, er for sjenerøse og ødelegger konkurransekraften for europeisk næringsliv. EUs Lisboa-strategi fra 2000 til 2010, skulle gjøre EU til den mest konkurransedyktige handelsblokken på den globale arena. De lykkes overhode ikke med sin plan og la skylden på de faglige organisasjonene og deres krav til anstendige arbeidsforhold. Senere har EU bit for bit gjennomført sin markedsliberale politikk for å knuse de faglige organisasjonene. En talsmann for European RoundTables of Industrialist uttalte at det ble ikke noe fart på europeisk næringsliv før vi fikk samme lønns- og arbeidsvilkår som i enkelte asiatisk land. Både Statoil og Hydro har bevilget millioner til ERT og deres kamp mot fagbevegelsen.
Lederen i Industri Energi har gitt to uttalelser som ikke går i hop, – ja til EØS-avtalen og forutsigbare kraftpriser. Det er typisk for faglige og politiske ledere de siste 25 årene med EØS-avtalen. De skal ha oss til å tro at vi har et solid handlingsrom og reservasjonsrett mot saker vi ikke liker. EØS-avtalen er ikke en handelsavtale eller et politisk kompromiss i EU-kampen. Den er i hovedsak den viktigste delen av EU utvikling til Europas Forente Stater, en superstat etter modell av USA. Den nye lederen i Kommisjonen, Ursula van den Leyen, har uttalte at et føderalt Europa står øverst på hennes handlingsplan for EU. Vi trenger faglige og politisk ledere i arbeiderbevegelsen som ikke går rundt og lurer seg sjøl og alle andre til å tro at en europeisk føderalstat basert på Lisboa-traktaten og dens markedsliberalistiske grunnlovs bestemmelse er bra oss alle. Tiden er overmoden for at fagbevegelsen tar opp kampen mot markedsliberalistene her hjemme og i Brussel. Første skritt: Si opp EØS-avtalen.
Olav Boye
Tidligere generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon, med kontor i Brussel og sekretær i Norsk Grafisk Forbund
Les også: EØS bestemmer, pamflett fra De Facto.
