oss 100 kroner!
Av Mark Curtis.
Tirsdag 26. mars 2019 spurte Labours skygge-utenriksminister Emily Thornberry et presserende spørsmål i det britiske parlamentet. Spørsmålet gjaldt påstander om at britiske tropper i hemmelighet har kjempet i Jemen og støtter den saudi-ledede koalisjonen.
Som rapportert i Mail on Sunday, ble fem britiske spesialsoldater fra elitestyrken Special Boat Service (SBS) skadet mens de «ga råd» til Saudi-Arabia i det dødelige felttoget i Jemen.
Kommandoene ble skadet i en skuddveksling, som en del av en hemmelig kampanje. Andre rapporter har hevdet at britiske tropper har blitt drept i slike kamper. Britiske soldater fra Special Air Service (SAS) har angivelig vært hemmelig stasjonert der og jobber «kledd i arabiske klær».
Som svar på Labours spørsmål, sa Mark Field, en minister i Storbritannias utenriksdepartement, at han ville forsøke å komme til bunns i disse «svært alvorlige og godt belagte» påstandene.
Nærværet av britiske soldater i Jemen, der de i hemmelighet kjemper en krig som har ført til død, hungersnød og ødeleggelse for millioner av uskyldige sivile, gjør et gammelt spørsmål atter aktuelt: hvorfor støtter den britiske utenrikspolitikken i Midtøsten diktaturer, bryter menneskerettighetene og prioriterer Storbritannias maktstatus?
Det er fristende å si årsakene bare er geopolitikk, olje og andre kommersielle interesser. Men det er en dypere forklaring: Storbritannia, langt fra å være et sant demokrati, er i realiteten en oligarki som fremmer interessene til en privilegert innenlands elite. Tanken om at Westminster er «alle parlaments mor», som representerer en demokratisk modell for verden, er en nøye pleiet myte.
Storbritannia har valg hvert femte år, et uavhengig rettsvesen, ytrings- og forenings-frihet og sterke lover som beskytter alle borgeres likestilling og borgerrettigheter. Likevel ligger den ekte makten i hendene på en elite som kontrollerer institusjonene der politikken formes og de dominerende ideene i samfunnet.
Britisk utenrikspolitikk er så sentralisert at den ligner et autoritært regime. En statsminister kan sende soldater i strid uten å konsultere parlamentet.
Storbritannia kjemper for tiden flere hemmelige kriger uten parlamentarisk godkjennelse eller debatt. Bortsett fra Jemen, opererer spesialstyrker på bakken i Syria, til tross for at parlamentet bare har godkjent luftangrep mot gruppen Den islamske staten (IS). Den britiske skjulte krigen i Syria har pågått siden 2011, nesten uten noen diskusjon blant folkevalgte parlamentsmedlemmer.
I 1976 kalte lord Hailsham Storbritannia et «valgt diktatur», fordi parlamentet lett domineres av dagens regjering, som har få begrensninger på sin makt. Men dette var før tidligere statsminister Margaret Thatcher sentraliserte beslutningsprosessene enda videre, der hun regelmessig omgikk kabinettet og stole på et lite utvalg av rådgivere – en strategi videreført av Tony Blair, som førte til den katastrofale invasjonen av Irak.
Mens regjeringen sier det vil se på rollen som det britiske militæret spiller i Jemen, har standardsvaret på parlamentariske spørsmål om britisk hemmelige intervensjoner en tendens til å være: «Av hensyn til nasjonal sikkerhet er det det en langsiktig politikk fra britiske regjeringer å ikke kommentere om etterretningsanliggender og sensitive operasjoner.»
Selv mindre viktig informasjon holdes tilbake i «sensitive» emner: da parlamentarikeren Alex Sobel spurte regjeringen i forrige måned om hvor mye USA kompenserer Storbritannia for forsvarsministeriets kostnader for spionbasen i Menwith Hill i Yorkshire, nektet en regjeringsminister å si det.
Selv når de blir spurt parlamentariske spørsmål om erklært utenrikspolitikk, har svarene fra ministrene en tendens til å være minimalistiske, og er ofte villedende eller bedragerske. Enhver som har søkt staten om innsyn i dokumenter, vil vite at de rutinemessig avslås under påskudd av å beskytte «nasjonal sikkerhet».
Manglende ansvar
Verken Blair eller tidligere statsminister David Cameron har blitt stilt til ansvar for de katastrofale krigene i Irak eller Libya. Det britiske politiske systemet er så ekstremt at ingen ministre, så vidt jeg vet, har blitt stilt til ansvar for forbrytelser i utlandet – til tross for mange krigene, hemmelige operasjoner, kupp og medvirking til brudd på menneskerettighetene.
I Jemen har det britisk-støttede saudiarabiske militæret i fire år drevet med krigsforbrytelser, der britiske ministre har kunnet gjøre hva de ville ustraffet.
Teorien er at regjeringens politikk skal gransket av tverrpolitiske parlamentariske komiteer, men de stiller sjelden regjeringen til ansvar. De pleier å være fullpakket med regjeringens støttespillere som ikke undersøker sentrale avgjørelser eller griller ministre.
Forsterkning i mainstream media
I Storbritannia, dekker ikke «mainstream»-medier mange viktige britiske utenrikspolitiske handlinger i det hele tatt. Det er meget få artikler som rapporterer omfanget av britisk støtte til Israel eller Sisi-regimet i Egypt.
Selv krigen i Jemen har blitt lite undersøkt; Det er kritikk av britisk våpeneksport, men lite, hvis overhodet noen, omtale av luftvåpenet (dvs. RAF) som vedlikeholder de saudiske krigsflyene og lagrer og gir dem bombene de bruker. Mail on Sunday sin rapport om skjulte britisk operasjoner i Jemen er en avsløring, delvis fordi en slik dekning er så sjelden.
Selv om mainstream-artikler avslører aspekter av britisk utenrikspolitikk, er det mer typisk for rapporteringen og kommentarene at de forsterker statens politikk eller sprer desinformasjon. Falske forutsetninger gjennomsyrer media, som f.eks. at Storbritannias politikk i Midtøsten er basert på støtte til demokrati og menneskerettigheter.
Det angloamerikanske kuppet i Iran i 1953 handlet om å opprettholde interessene til oljeselskapene – i Storbritannias tilfelle, Anglo-Iranian Oil Corporation, forløperen til British Petroleum. Femti år senere handlet også invasjonen av Irak i 2003 hovedsakelig om olje. Det gjorde også krigen i 2011 mot Libya.
Storbritannias støtte til Egypts Sisi-regime synes å handle hovedsakelig om olje- og gassinteresser i landet. Det spesielle forholdet med Saudi-Arabia har til hensikt å markedsføre BAE og andre store våpenselskaper. Den omfattende svingdøren av personell mellom myndighetene og bedrifter spiller en nøkkelrolle i å sikre at eliteinteressene konsentreres i samme retning. David Omand, den tidligere direktøren for etterretningtjenesten GCHQ, fikk deretter jobb i våpenselskapet Babcock; General David Richards, hærens tidligere stabsjef, ble bedt om å bli styreleder i den britiske avdelingen av det amerikanske våpenselskapet DynCorp; og John Sawers, tidligere direktør for etterretningstjenesten MI6, ble utnevnt til en ikke-administrerende direktør for BP, blant andre eksempler.
Mer en klubb enn et land?
På noen måter ligner Storbritannia mer en privat klubb enn et land. Som forfatteren Adam Ramsay har lagt merke til, har bare fem britiske universiteter gitt oss en statsminister og mer enn dobbelt så mange har gått på privatskolen Eton enn på andre skoler.
Det er slående at det har vært så få varslere som avslører hemmeligheter om Storbritannias utenrikspolitikk. Dette er sannsynligvis fordi de som tillates tilgang til eliten vanligvis kommer fra de samme sirklene og kan stoles på å være ‘en av oss’ for alltid.
De høyeste delene av Storbritannias privilegiesystem – medlemmer av kongefamilien – blir regelmessig brukt av utenriksdepartementet og forsvarsdepartementet til å støtte britisk politikk og militære interesser i utlandet.
Kongebesøk bidrar til å forsterke forholdet til viktige regimer og selge flere våpen til Midtøsten. Systemet er bygget på [hierarkier], typisk vist av Overhuset, en middelaldersk anakronisme som er fullstappet av folk utnevnt av regjeringen.
Det er få tegn på at det britiske oligarkiet vil endres i nær framtid. Den «permanente regjeringen» i statsadministrasjonen Whitehall er dypt forankret. Den viktigste utfordreren til den tradisjonelle britiske utenrikspolitikken – Jeremy Corbyn – blir angrepet og undergravd på alle kanter. Men det er ikke åpenbart at selv Corbyn har til hensikt å utfordre det britiske oligarkiet.
Det er et reelt behov for en forvandling fra en sentralisert styring som ikke trenger stå til ansvar overfor noen, til et system som er mye mer deltakende, hvor borgere blir informert og gitt makt, noe som vil forandre både innenriks- og utenrikspolitikk. Dette ville være til nytte ikke bare for briter, men borgere i Midtøsten som er på mottakersiden av britisk politikk.
Med velvillig tillatelse fra Mark Curtis. Han er historiker og forfatter, og har tidligere bl.a. vært forsker ved Royal Institute of International Affairs (Chatham House) og flere britiske og andre europeiske universiteter. Mark har skrevet flere bøker om britisk utenrikspolitikk og internasjonal utvikling, som Unpeople: Britain’s Secret Human Rights Abuses (2007) og Secret Affairs: Britain’s Collusion with Radical Islam (2012).
Denne artikkelen av Mark Curtis er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Du trenger den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her for å være med på å styrke den, eller bruk konto 9001 30 89050 eller Vipps: 116916
