Hvordan Chrystia Freeland organiserte Donald Trumps kupp i Venezuela

1
Chrystia Freeland på World Economic Forum 2019. Shutterstock.
Eric Zuesse

Av Eric Zuesse.

Mandag 5. februar kunngjorde Canadas utenriksminister, Chrystia Freeland, at de 14 landene i Lima-gruppen har fått følge av EU og åtte andre enkelstater – selv om hun ikke sa i hvilken utstrekning de vil følge opp. Lima-gruppen etablerte seg under hennes ledelse 8. august 2017, med den hensikt å felle – og erstatte – Venezualas nåværende president, Nicholás Maduro. Hun uttalte:

«I dag har vi vi vært samlet med våre partnere I Lima-gruppen, fra Argentina, Brasil, Chile, Colombia, Costa Rica, Guatemala, Guyana, Honduras, Panama, Paraguay, Peru og Saint Lucia. Vi har også fått følge av våre partnere fra andre land i våre samtaler under dette ministermøtet i Lima-gruppen. Disse omfatter Equador, Den europeiske union, Frankrike, Tyskland, Nederland, Portugal, Spania, Storbritannia og USA.»


Denne artikkelen av Eric Zuesse ble først publisert på Strategic Culture Foundation. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.


Sammen med president Donald Trump hadde hun hele tiden vært faktisk leder av denne internasjonale, diplomatiske innsatsen: å forbryte seg grovt mot den venezuelanske konstitusjonen, for å gjennomføre kuppet i Venezuela.

Hennes aktive innsats for å bytte ut Venezuelas regjering begynte med etableringen av Lima-gruppen, for halvannet år siden. 19. august 2017 hadde den kanadiske avisen «Ottawa Citizen» følgende hovedoppslag: «Velger fare». Avisens journalist Peter Hum intervjuet Canadas ambassadør i Venezuela, Ben Rowswell, som da sluttet i denne jobben. Rowswell sa at venezuelanere som ønsket å velte regjeringen sin, fortsatt ville få full støtte fra Canadas regjering: «Jeg tror noen av dem var engstelige for at denne støtten (ambassadens støtte til menneskerettigheter og demokrati i Venezuela) kanskje ikke ville fortsette etter at jeg reiste,» sa Rowswell. «Jeg tror ikke de har noe å bekymre seg for, fordi utenriksminister Freeland har Venezuela på toppen av prioriteringslisten sin.»

Saken var kanskje ikke øverst på Trumps liste enda, men den var øverst på hennes. Og, hun og Trump var sammen om å velge hvem som skulle erstatte Venezuelas president, Nicholás Maduro: Juan Guaidó. Guaidó hadde i hemmelighet gjort sine hoser grønne hos flere latinamerikanske ledere, i denne hensikt. Akkurat som Freeland allerede hadde gjort, gjennom hennes hemmelige etablering av Lima-gruppen.

25. januar 2019 sendte AP (Associated Press, overs. anm.) ut følgende hovedmelding: AP enerett: Anti-Maduro-koalisjon vokste frem fra hemmelige samtaler og rapporterte at mannen som nå hevder han er Venezuelas rettmessige president (selv om han aldri har stilt til valg for embetet), Juan Guaidó, i hemmelighet hadde besøkt andre land for å skaffe seg deres velsignelse for det han planla:

I midten av desember reiste Guaidó i stillhet til Washington, Colombia og Brasil for å orientere embetsfolk om opposisjonens strategi med massedemonstrasjoner samtidig med Maduros forventede innsettelse til sin andre periode, 10. januar – en innsettelse som ville møte bred internasjonal fordømmelse, ifølge en alliert av Guaidó: tidligere ordfører i Caracas, Antonio Ledezma, som nå bor i eksil.

Den som spilte en viktig rolle i bakgrunnen her, var Lima-gruppe-medlemmet Canada.  Utenriksminister Chrystia Freeland snakket med Guaidó (9. januar 2019) natten før Maduros innsettelsesseremoni (10. januar 2019) for å tilby sin regjerings støtte, dersom han skulle konfrontere sosialist-lederen (Maduro), sa den kanadiske embetspersonen. Aktiv var også Colombia, som deler grense med Venezuela og har mottatt mer enn to millioner migranter på flukt fra økonomisk kaos, sammen med Peru og Brasils nye president fra ytre høyre, Jair Bolsonaro.

Da hun skulle forlate Venezuela, snek hun seg over den lovløse grensen til Colombia, for ikke å vekke mistanke hos tjenestemenn fra immigrasjonsmyndighetene, som noen ganger sjikanerer folk fra opposisjonen på flyplassen og hindrer dem i å reise til utlandet, sa en annen anti-regjeringsleder. Denne personen snakket om sikkerhetsopplegget under forutsetning om anonymitet.

I løpet av Rowswells siste dager som Canadas ambassadør i Venezuela, gikk Trump offisielt ut med sin utilslørte trussel om å invadere Venezuela. 11. august 2017 hadde avisen «Miami Herald» oppslaget: «Trump var i ferd med å få venner i Latin-Amerika – før han framsatte ‘militær løsning’ i Venezuela». Patricia Mazzei rapporterte at «President Donald Trumps uventede forslag fredag, at han kan komme til å være avhengig av militær makt for å ordne opp i Venezuelas presserende politiske krise, var en overraskende uttalelse som setter ikke bare godvilje på prøve, men også Det hvite Hus’ hardt tilkjempede nye vennskap i Latin-Amerika.» Selv en talsperson for Atlantic Council (som er det viktigste PR-byrået for NATO) ble sitert: «Etter uker med møysommelig arbeid for å legge grunnlaget for en kollektiv, internasjonal respons, opplever diplomater fra USA at anstrengelsene deres blir fullstendig underminert av en latterlig overdrevet og anakronistisk forsikring. Det får oss til å framstå imperialistisk og gammeldags. USA har ikke opptrådt slik på flere tiår!» Perus utenriksminister, Ricardo Luna, ivret imidlertid like mye for et kupp i Venezuela som Trump og Freeland.

26. oktober 2017 meldte Perus «Gestion TV» at Luna delte ordstyret under Lima-gruppens møte i Toronto, som Freeland ledet, og at «Luna la til at målet for møtet i Lima-gruppen ‘er å skape en gunstig situasjon’ slik at Nicolás Maduros regime ‘føler seg forpliktet til å forhandle’ ikke bare en avslutning av krisen, ‘men også en avslutning av hans eget regime’.» Denne gjengen hadde tenkt å gi Maduro et «tilbud» han ikke kunne avslå. Så, Lima-gruppen, som ble grunnlagt av Luna og av Freeland, tok initiativet i like stor grad, og like dristig, som Trump, uansett hva NATO måtte synes om dette. Tema for nyhetsrapporten – og tittelen – var «Peru foreslår at Lima-gruppen involverer FN for å møte krisen i Venezuela». Fire dager senere møttes Freeland og Luna privat med generalsekretær Antonio Guterres i FN-bygningen i New York. «Inner City Press» rapporterte at «Møte-tittelen er «situasjonen i Venezuela og regionale organisasjoners forsøk på å løse krisen i henhold til kapittel åtte i FN-pakten» (se det her) og den som orienterer vil ikke være under-generalsekretær for politiske saker, Jeffrey Feltman, men hans assisterende, Miroslav Jenca.»

Jeffrey Feltman er personen det ble referert til i telefonsamtalen som ble tatt opp i hemmelighet, der USAs president Barack Obamas utsending, Victoria Nuland (som planla og hadde oppsikten med februar-kuppet som kastet Ukrainas demokratisk valgte president), instruerte USAs ambassadør i Ukraina. Han fikk beskjed om at etter at Ukrainas president var fordrevet, skulle Arseniy «Yats» Yatsenyuk bli utpekt som Ukrainas «interim»-leder – som den nye statsministeren som skulle erstatte presidenten. Hun sa også: «Jeg snakket med Jeff Feltman i morges, han hadde et nytt navn for FN-fyren Robert Serry. (…) Han har nå fått både Serry og Ban ki-Moon med på at Serry skal komme inn mandag eller tirsdag. Det ville være flott, tror jeg, for å hjelpe til med å lime sammen denne saken, og å få hjelp fra FN til å lime det sammen, du vet, «føkk» EU.» Så, under-generalsekretæren i FN, herr Feltman, er fortsatt USAs fikser der, den som «limer sammen» hva enn USAs president beordrer FN til å gjøre, og assistenten hans stilte på hans vegne denne dagen. Derfor: hvis Trump og Freeland viser seg å ha like stor suksess som Obama hadde, vil FN «lime sammen» resultatet. Chrystia Freeland er for øvrig en venn av Victoria Nuland – og en lidenskapelig støttespiller for kuppet hennes i Ukraina.

Freelands foreldre var ukrainske og støttet nazistene under Andre verdenskrig. Cameron Pike hadde hovedoppslag om Freeland i «The Saker» 2. februar 2019; «Canadas nazi-problem» – og åpnet:

I 1960-årene startet den polske regjeringen – fortsatt sjanglende etter deres rolle som hovedretten i den europeiske «kjøtt-sandwich’en» som var Andre verdenskrig – en jakt etter nazi-hjelpere og støttespillere som ødela deres folk. I motsetning til hva hovedstrøm-lesere får lov til å vite om, klarte nazi-ledere og Waffen SS-ledere, Goebbels publisister og redaktører (ellers kalt propagandister), frivillige og rene nazi-kollaboratører og brutale mordere å finne veien ut av det besatte Tyskland – til USA (under ledelse av CIA) og til Canada, ledet av MI-6 (og Canada) tok inn 2000 av dem. De fleste «fant veien» til Ontario og Alberta.

En av dem ble til og med øverste leder av Universitetet I Alberta. Jeg gjentar, en av dem BLE TIL OG MED ØVERSTE LEDER AV UNIVERSITETET I ALBERTA. … Det var denne tidligere Waffen SS-soldaten, nå forvandlet til universitetsleder, som skapte avdelingen for ukrainske studier ved Universitetet i Alberta. … Michael Chomniak, en annen av disse betydningsfulle nazistene som aldri ble tatt, levde ut sine dager etter krigen som gårdbruker i Alberta. Dokumentene som identifiserte ham som nazist ble avdekket av den polske regjeringen i 1960-årene. «Chomiaks rulleblad viser at han ble trent opp i Wien til spionvirksomhet for Tyskland og for propaganda-operasjoner. Deretter ble han forfremmet til å lede det tyske presse-maskineriet i Galicioan-regionen i Ukraina og Polen under den fire år lange okkupasjonen. Så høy var hans rang og så aktiv var han, at polsk etterretningstjeneste fortsatt jaktet aktiv på ham fram til 1980-årene – uten å vite at han hadde flyktet til sikkerhet på en gård i Alberta i Canada. (Forfatterens note: Se lenke til John Helmers omfattende arbeid for å avdekke Freelands nazistiske familiehistorie.) Polen var på jakt, men mistet sporet fordi han var blitt godt gjemt av deres «allierte» fra Andre verdenskrig, britene, uten mine fredselskende, kanadiske landsmenns vitende.

Chomiac var Chrystia Freelands far. Chrystia Freeland elsker ham høyt og er usvikelig lojal mot hans minne og mot hans ytre høyre-overbevisning, som hun stolt støtter. Hun er også en nær venn av George Soros, som på samme vis er uten forlegenhet ved – og beklager ikke – at han som et antatt kristent barn i Ungarn hjalp nazistene med å konfiskere andre jøders eiendeler, før de ble sendt avgårde til konsentrasjonsleirene. Han valgte å gjøre dette – å hjelpe nazi-regimet – heller enn å dø som jøde selv. Selvfølgelig, senere grunnla han den fanatiske anti-russiske «Open Society Foundation» og andre politiske «veldedigheter» for å få skatteunndragelser for sine globale, politiske donasjoner. Soros er også lidenskapelig i sin støtte til USAs kupp i Ukraina, og til ukrainsk ytre høyre. Og han bidro til å finansiere (skattefradragsberettiget via hans «International Renaissance Fund») Obamas Ukrainia-kupp, som en av de tre største bidragsyterne til «Hromadske TV», som propaganderte for nedslaktingen av minst halvannen million mennesker i den østligste regionen av Ukraina, der Obamas påtvungne ukrainske ytre høyre-regjering ble fullstendig avvist. Dette er den regionen der 90 prosent av velgerne hadde støttet den ukrainske presidenten som Obama-Nuland kastet, og George Soros var en av hovedsponsorene bak slik utryddelsesliknende propaganda. Så, det gir mening at en annen anti-russisk fanatiker, Freeland, er en venn av ham.

Dette er den «liberale» siden av fascisme. Den «konservative» siden er representert av folk som John Bolton og Koch-brødrene.

Mannen som regimene i USA, Canada og Lima-gruppen forsøker å installere som Venezuelas president, Juan Guaidó, er selvfølgelig blitt godt opplært til jobben. Ikke gjennom politisk eller valgmann-erfaring – som han nesten ikke har noe av, men av sine utenlandske sponsorer. 29. januar slo «Gray Zone Project» opp: «Skapelsen av Juan Guaidó: Hvordan USAs regime-skifte-laboratorium skapte Venezuelas kupp-leder». Og deres to undersøkende journalister, Dan Cohen og Max Blumenthal, åpnet:

«Juan Guaidó er produktet av et tiår langt prosjekt, overvåket av Washingtons elite-trenere for regime-skifte. Mens han poserte som en forkjemper for demokrati, har han også brukt år i forreste linje for voldelige kampanjer for destabilisering.»

Denne rapporten trakk også fram at «Det «virkelige arbeidet» startet to år senere, i 2007, da Guaidó tok sin eksamen ved Andrés Bellos katolske universitet i Caracas. Han flyttet til Washington DC, der han ble tatt opp i utdanningsprogrammet «Governance and Political Management» ved George Washington-universitetet, under veiledning av den venezulanske økonomen Luis Enrique Berrizbeitia, en av Latin-Amerikas fremste nyliberale økonomer. Berrizbeitia er en tidligere toppsjef i Det internasjonale pengefondet (IMF) – (og IMF har en sentral rolle i operasjonen som er beskrevet i John Perkins ny-klassiker «Confessions of an Economic Hit Man) – som har arbeidet mer enn et tiår i Venezuelas energi-sektor, under det gamle oligarkiske regimet, som ble drevet ut av Cháves.» Dessuten, «Stratfor og CANVAS – nøkkel-rådgivere for Guaidó og hans anti-regjerings-kadre – kom oppmed en sjokkerende kynisk plan for å kjøre kniven i den bolivarianske revolusjonen. Intrigen baserte seg på en 70 prosent kollaps i landets elektriske system så tidlig som i april 2010.» Og så videre. Dette er hvordan «demokrati» fungerer nå. Det er ikke demokrati – det er fascisme. Eufemismene for det er «nyliberalisme» og «nykonservatisme».

Uavhengig av om Trump-Freeland-Luna-programmet for Venezuela blir en suksess, vil det ikke fremme demokrati og menneskerettigheter. Men, hvis det blir en suksess, vil det fremme formuene til milliardærer i USA og deres allierte. Det er en del av deres globale privatiserings-program.

PS: Hvis du vil forstå den historiske konteksten for «Inner City Press»’ rapport om at «Møte-tittelen er ‘situasjonen i Venezuela og regionale organisasjoners forsøk på å løse krisen i henhold til kapittel åtte i FN-pakten’», så har Luk Van Langenhove oppsummert den konteksten ved å si: «Få påberopelser av kapittel åttes bestemmelser fant sted under den kalde krigen. Men da det bipolare verdenssystemet kollapset og ga opphav til nye, globale sikkerhetstrusler, provoserte en eksplosjon av lokale og regionale væpnede konflikter fram en fornyet interesse for regionale organisasjoner og deres rolle i opprettholdelsen av regional fred og sikkerhet. De forente nasjoner ble tvunget til å erkjenne sin manglende evne til alene å bære ansvaret for å sikre fred og sikkerhet over hele verden.»

Så, «under den kalde krigen» forble disse bestemmelsene i FN-pakten så godt som inaktive. Deretter, plutselig, etter 1991, da Sovjetunionen med sin kommunisme og sin Warszawa-pakt – som tiltak mot USAs NATO-allianse – opphørte (uten innrømmelser fra USAs side), kunne ikke USA lenger bruke «kommunisme» som en «rettferdiggjøring» for å invadere eller sette i verk kupp mot utenlandske regjeringer som var vennlig innstilt mot eller alliert med Russland. Så, nå ble disse bestemmelsene i FN-pakten aktivert av USA og deres allierte. For å kunne si at Vestens kupp og invasjoner faktisk ikke handler om å utvide USAs imperium, men om å sørge for å (i tråd med denne delen av FN-pakten) «opprettholde internasjonal fred og sikkerhet» – som å «autorisere» kupp og internasjonale invasjoner fra USA og landets vasall-stater, slik som medlemmer av NATO. Det er dette USAs president G.H.W. Bush hadde tenkt å støtte seg på, da han i hemmelighet fortalte lederne for USA-regimets vasall-stater – på Camp David, om kvelden 24. februar 1990 – at den «kalde krigen» nå ville fortsette i hemmelighet fra de USA-alliertes side, mot Russland og mot nasjonale ledere (slike som Saddam Hussein, Muammar al-Gaddafi, Bashar al-Assad og Viktor Yanukovych) som ikke er fiendtlige mot Russland. Bush sa til dem at ingen kompromisser må noen sinne bli tillatt «med Moskva», fordi «Til helvete med det! Vi vant, de gjorde det ikke.»

Med andre ord, mens FN hadde blitt forberedt av FDR (Franklin D. Roosevelt, overs. anm.) for til slutt å kunne utvikle seg til en global, demokratisk føderasjon av nasjonalstater – en demokratisk verdensregjering – så FN kunne bli den eneste innehaver av kontroll over alle strategiske våpen og på den måten bli den demokratiske verdensrepublikken som var autorisert til å avgjøre internasjonale disputter på fredelig vis – så var undergrunns-nazister og andre fascister, som USAs president Truman og Bilderberger-gruppen representerte, fast bestemt på at USA og deres vasall-nasjoner til slutt skulle bli diktaturet over alle nasjoner, over hele verden. Dette er hva Ukraina, og nå Venezuela, og mange andre USA-kupp og invasjoner handler – og har handlet – om. Det handler om «freden» på kirkegården, IKKE noe demokrati, ikke noen steder.

Det er deres drøm. De ønsker å monopolisere korrupsjonen overalt, ikke å få slutt på den, noe sted. Og det er årsaken til at de forvrenger og rett ut lyver om Venezuelas demokratiske konstitusjon nå, akkurat slik de gjorde om Ukrainas demokratiske konstitusjon i februar 2014. Det er i bunn og grunn en lovløs, internasjonal gjeng av milliardær-gangstere. Det er den internasjonale dyp-staten. Den består av mindre enn 2000 mennesker, som er internasjonale milliardærer i USA og i neste omgang i USA-allierte land, og av disse milliardærenes millioner av ansatte. 585 av disse «mindre enn 2000» er amerikanere i USA. Men den rikeste personen på planeten er ikke en gang med på standardlisten over milliardærer, og han er kongen av Saudi-Arabia. Den personen er USA-aristokratiets internasjonale allierte nummer én. Fordi, helt siden 1970-tallet, da det ikke lenger var gull, men olje, som støttet den amerikanske dollaren, har den personens avgjørelser gjort US dollar i stand til å forbli den viktigste verdensvalutaen – uansett hvor stort USA handelsunderskudd er og uansett hvor store USA-regjeringens skatteunderskudd er.

Under disse milliardærene (og mange-mange-milliardærene), og under deres millioner av ansatte, er milliarder av treller. Og, under disse igjen, helt på bunnen, finnes rundt 40 millioner slaver og de mange millioner fengslede – praktisk talt alle som har ekstremt lav (om noen) nettoverdi i det hele tatt, siden slaveri og fengsling, i den virkelige verden, bare er for de svært fattige og slett ikke for alle de internasjonale gangsterne, bortsett fra noen svært få unntak (slik som «El Chapo», kanskje).

Milliardærene gir ordrer – og regjeringer adlyder: det er «demokrati» og dets «rettssikkerhet» i dag. Alt som tyder på det motsatte, er propaganda. Slik som at det Trump-Freeland-Luna ønsker for Venezuela er å få ned korrupsjonen og forbedre demokratiet og menneskerettigheter.

Reine ord for pengene fra John Bolton på Fox News: – Det handler om olje og profitt.

Den mer åpenbare fascisten John Bolton var i det minste ærlig da han sa som følger 28. januar:

«Det vil gjøre en stor økonomisk forskjell for USA, hvis amerikanske oljeselskaper kunne investere i og produsere oljeanleggene i Venezuela.»

Men han ville vært veldig mye ærligere hvis han i stedet hadde erkjent at «Det vil gjøre en stor økonomisk forskjell for USAs milliardærer, hvis amerikanske oljeselskaper kunne investere i og produsere oljeanleggene i Venezuela.» Dette er alt fascistene noen sinne virkelig har brydd seg om. Mussolini kalte det «korporasjonisme». Nå, mange tiår etter de alliertes såkalte «seier over fascismen» – mot aksemaktene – i Andre verdenskrig, erkjenner vi alle (i det minste realistene) at vi åpenbart står overfor det rå faktum at fascismen endelig har vunnet, eller i det minste nesten fullstendig vunnet, verden.

Hitler, Mussolini og Hirohito døde. Men deres ideologiske etterfølgere av i dag styrer verden. Og FDR må rotere i graven.


Vil du bli en av støttespillerne? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere