oss 100 kroner!
I mange ferske nyhetssaker har stadig repetisjon i media produsert en versjon av hendelser som ikke er basert på bevis. Når det ønskede inntrykket har blitt skapt, blir rapporteringen – uten å vurdere nye utviklinger – brått stanset og det skapte budskapet «parkert» i vårt kollektive minne. Der kan kampanjene gjenaktiveres ved behov.
Av Tobias Rieger (Tyskland), oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Det var bare for noen få uker siden at knapt noe emne var av større betydning enn et mistenkt giftangrep på den britisk-russiske dobbeltagenten Sergej Skripal. På grunnlag av Skripal-mediekampanjen krevde man økonomiske sanksjoner og militær aggresjon mot den påståtte gjerningsmannen, Russland. En verdensomspennende atmosfære av spenning – og distraksjon – ble opprettholdt i flere uker.
Og deretter? Knapt var fordommene mot Russland blitt forsterket ved stadige gjentagelser av uberettigede beskyldninger og feilfortolkninger av rapporter, før en plutselig stillhet oppstod, som fortsetter til i dag. Det er derfor mediebrukerne her hjemme for eksempel ikke får vite at britiske etterretningstjenester nylig har innrømmet at de ikke kan navngi en eneste mistenkt i Skripal-saken. Selv om våre medier tidligere hadde spredt det motsatte inntrykket, sa de ikke noe om innrømmelsen fra den britiske rådgiveren for nasjonal sikkerhet, sir Mark Sedwill.
Følelser erstatter innsikt – fakta blir ikke fortalt
Det var lignende med snikskytterne på Maidan-plassen i Kiev i 2014, nedskytningen av passasjerflyet MH17 over Ukraina i samme år og i stor grad det samme i kampanjene angående russisk doping og hacking: I alle disse sakene var det først en massiv repetisjon i media som i stor grad ikke var basert på bevis, men var en følelsebasert versjon av hendelsene. Når det ønskede inntrykket var skapt, ble rapporteringen brått stoppet og det skapte inntrykket «parkert» i det kollektive minnet.
Hvis det deretter dukker opp funn som motsier mediekampanjene flere måneder senere, blir de ofte ikke videreformidlet. Og slike funn – i tillegg til den ovennevnte innrømmelsen i Skripal-saken – har det vært flere av den siste tiden, uten at noen av dem ble verdiget omtale i store medier her hjemme. Nye utviklinger i Maidan-massakren i stor grad fortiet av mainstream media. En russisk pressekonferanse om de påståtte giftgassangrepene i Syria ikke berettet fra, men hånsk forvrengt. Andre eksempler er at den (ikke-russiske) opprinnelsen til «Telekom-hackere» knapt nevnes. Og en dom i Den internasjonale idrettsdomstolen i Lausanne (CAS), der uttalelsene fra det russiske doping-kronvitnet Grigorij Rodtjenkov ble kraftig relativisert, forties i stor grad.
Mediebrukerne lures
Det faktum at en begivenhet forties i media betyr ikke at den er bevist. For eksempel burde den russiske pressekonferansen om gassangrepet hverken presenteres som propaganda eller som et eksempel på den strålende sannheten. Men hvis mediabrukerne ikke engang får vite om eksistensen av en ny utvikling – selv om den er tvilsom – så fralures de muligheten til å gjøres seg opp sin egen mening.
Spørsmålet om doping vil få en kraftig dynamikk i media de kommende ukene, med tanke på den nært forestående fotball-VM i Russland.[..] Nå har idrettsdomstolen fastslått at uttalelsene fra det anti-russiske kronvitnet Rodtjenkov i stor grad er basert på annenhånds informasjon, så de er i stor grad verdiløse i retten. I våre store medier får man ikke høre om dette.
Domstoler truer det følelsesmessige grunnlaget for mediekampanjene
Eksempelet doping-domstolen viser hvorfor de ledende mediene ikke snakker mye om juridiske tilnærminger, hvorfor de ikke venter på juridiske uttalelser, og de heller ikke ønskes i media. For det første trenger man ingen domstol for å bli stemplet som skyldig i media, det nok med den rå kraften av rekkevidde og repetisjon. På den annen side – som doping-dommen viser – virker juridiske «spissfindigheter» og grundige undersøkelser forstyrrende i oppbyggingen av fiendebilder. Dommer som fattes i en rasjonell atmosfære, risikerer å rykke teppet vekk under de følelsesbaserte mediekampanjene. Presisjonen som brukes i forbindelse med rettssaker truer stemningen av vaghet som er opprettet og elsket av redaktørene.
Så snart denne presisjonen truer med å forstyrre denne vagheten, kan man trekke i nødbremsene, og emnet begraves i media – men bare for øyeblikket. Hvis det er nødvendig (hvis borgere bare husker omstendighetene uklart) kan de brukes på nytt som ekstra «argumenter», noen ganger i en konsentrert oppramsing av påstander satt sammen for å gjøre forvirringen komplett.
Ved behov kan kampanjer gjenoppvarmes
Parlamentsmedlem for De Grønne Rebecca Harms har nylig brukt denne taktikken til perfeksjon for å skape stemning for en boikott av VM i Russland:
«Giftgassangrepet i Salisbury er bare det siste kapittelet i Vladimir Putins hån av våre europeiske verdier: vilkårlig bombing av skoler, sykehus og boligområder i Syria; den brutale militære invasjonen av Ukraina; systematiske hackerangrep; desinformasjonskampanjer; innblanding i valg; forsøk på å svekke og destabilisere EU – alt dette står ikke på visittkortet til en vert for verdenscupen.»
Ingen av påstandene som ramses opp her kan beskrives som bevist etter ordentlige standarder. Harms forsøker imidlertid å utnytte restene av tidligere mediekampanjer lagret i borgernes sinn.
Strategien med intenst følelsesmessige mediekampanjer som avbrytes i det øyeblikk da fakta truer den egenproduserte versjonen, oppfyller derfor to kriterier: Den skaper en sjokktilstand, da upopulære beslutninger eller avsløringer kan feies under teppet. Og den etterlater de følelsesmessig ladede og uoppklarte hendelsene i bakgrunnen, slik at de kan gjenoppvarmes fra tid til annen. Det er imidlertid tegn på at denne typen indoktrinering mister sin virkning.
Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten.
