oss 100 kroner!
Den 11. mars 2018 stemte mer enn 8 millioner cubanere i valg. Det konstitusjonelle systemet med populær makt, kalt Poder Popular, som har eksistert siden 1976, foreskriver at det må holdes valg på provins- og nasjonalt nivå hvert femte år. Dette unike systemet i Latin-Amerika velger totalt 1201 provinsdelegater og 614 varamedlemmer til nasjonalforsamlingen, Asamblea Nacional del Poder Popular / ANPP).
Denne artikkelen er oversatt og publisert av Midt i fleisen.
Av Frederico Füllgraf
Valgene i mars 2018 tolkes som et historisk milepæl. Raúl Castro skal snart gå av, noe som ble kunngjort for et par måneder siden. Dermed ender den nesten 60 år gamle æraen av brødrene Castro, som begynte med Batista-diktaturets fall ved årsskiftet 1959/1960.
Maktoverføringen skulle egentlig finne sted i februar, men ble utsatt i ytterligere to måneder, ifølge offisielle erklæringer, på grunn av de ødeleggende virkningene av orkanen Irma i september 2017. Deretter, den 19. april, skal den nye folkeforsamlingen, som nylig ble valgt den 11. mars, velge de 31 nye medlemmene av statsrådet, den høyeste myndigheten på Cuba.
Tidligere hadde Raúl Castro antydet at kandidater over 70 år ikke lenger burde prøve å få parlamentariske stillinger og at de valgte personenes fremtidige mandatperiode burde begrenses til maksimalt to parlamentariske perioder. Således, som etterfølger etter broren Fidel Castro siden 2008, signaliserte den 86-årige lederen et lenge ventet generasjonsskifte i det kubanske lederskapet, som sier farvel til veteranene fra revolusjonen, 60 år etter at den begynte.
«Ikke et demokratisk valgsystem»?
I Cuba har alle borgere over 16 år, inkludert militæret, stemmerett. Valg på Cuba, når de overhodet blir nevnt av vestlige media, har i mange år blitt avfeid som «udemokratiske» skuebrød.
Hvis man vurderer dem ut fra hva hensikten er, kan valgsystemet beskrives som grunnplanen i basisdemokratiske prinsipper. Utvelgelse og nominering av kandidater til provinsforsamlinger og nasjonale forsamlinger finner sted på laveste nivå i by- og landkommuner, med lukkede lister. Nærmere bestemt: antall kandidater svarer til antall seter som skal fylles.
Ifølge valgloven, sist endret i 1992, har 169 cubanske kommuner en kandidat for hver 20.000 innbygger eller som en brøkdel av 10.000 innbyggere. Kommunene er også delt inn i enheter basert på befolkningstettheten. Hver valgkrets med inntil 399 innbyggere er minst en enhet, og ikke mer enn åtte enheter er tillatt i valgkretser med mer enn 2800 innbyggere.
Valgprosessen krever direkte valg med absolutt flertall. For å bli valgt, må hver kandidat motta mer enn 50 prosent av de gyldige stemmene i valgkretsen der han/hun bor. Hvis målet ikke nås, forblir setet ledig, med mindre statsrådet vedtar nye eller tilleggs-valg. Valgdeltakelse er ikke obligatorisk, men stemmeseddelen er velkommen.
Ingen prioritet for kommunistpartiet
De merkelige: Selv om kommunistpartiet (PCC) overvåker og leder valgprosessen i henhold til grunnloven, som eneste tilatte politiske sammenslutning, er det imidlertid forbudt for kommunistpartiet å delta i valget med en tydelig identifisert liste over egne kandidater.
Med andre ord er det cubanske valgsystemet det eneste i Latin-Amerika hvor ingen partier konkurrerer, men der borgere foreslår kandidater på lokale møter ved hjelp av håndsopprekning. Kandidatene må få minst 50 prosent + 1 stemme for å vinne, ellers går de til andre runde.
Videre fastsetter valgloven at 50 prosent av kandidatene må være samfunnets representanter; de resterende kandidatene er fra komiteer for revolusjonens forsvar (CDR), bønder, studenter, kvinne- og ungdomsorganisasjoner. Også her er en forvirrende særegenhet ved det kubanske valgsystemet for vestlige observatører: Valgkamp er ikke tillatt, og det er heller ikke finansiering av valgkamper.
Selv om medlemskap i PCC ikke er en forutsetning, bør det bemerkes at av de 605 parlamentsmedlemmene valgt i mars, er 548 PCC-medlemmer.
Kritikk fra innsiden
«Teoretisk er en av funksjonene til dette delvis konkurrerende seleksjons-systemet å legitimere eksisterende maktforhold, fremme en indre politisk ekspansjon, forbedring av hvordan det betraktes utenfra, lufting av (og delvis integrasjon) av motstridene krefter og en strukturell makttilpasning for å styrke systemet». Dette skrev den cubanske statsviteren og nåværende professor ved Universitetet i Havanna, Julie Cesar Guanche, allerede i forbindelse med valget i 2013.
De fleste av disse funksjonene har blitt bekreftet i den praktiske valggjennomførelsen, som skjer regelmessig. Dette innbefatter en gjennomsiktig kontroll av valget, høy valgdeltagelse og valggarantier. Fremfor alt forbudet mot offisiell støtte til kandidater og regler for hva som er ulovlige metoder.
«Samtidig har velgere reagert positivt på offisielle krav til alle kandidatene om en» samlet stemme «, sier Guanche. Summen av ugyldige eller ikke utfylte stemmesedler i 2013-valget var knapt mer enn 7 prosent. Generelt tjener valgene som en slags folkeavstemninger om kontinuiteten i den offisielle revolusjonære kursen.
Forklaringen på dette før Raúl Castro kom til makten, var blant annet den historiske legitimiteten til den revolusjonære maktovertagelsen og Fidel Castros personlige karisma. Faktisk er det en aksept blandt innbyggerne av de eksisterende institusjonene som et politisk rammeverk for forsvaret av revolusjonen. Men politisk og sosialt press kjennes i varierende grad like uimotståelig, sa Guanche. Statsviteren ser for seg og krever mer radikalt demokrati.
«Systemet lar imidlertid flere utfordringer til det institusjonelle grunnlaget for borgernes deltagelse forbli ubesvart. Det kaster bort muligheten til å oppnå større deltakelse, som går lengre enn de direkte valgene i alle lokale forsamlinger, da de opprettholder kjennetegn fra konsentrasjonen av makt før 1976. Valgprosessen har ikke nok innflytelse over lokale, regionale og nasjonale regjeringsprogrammer. Valget tjener ikke til å være bindeledd for politisk makt, siden de valgte representantene ikke dekker hele strukturen av politisk lederskap. Borgernes preferanser i [alle maktstrukturer] blir ikke vurdert, som forventet, og stemmen til emigranter som er i landet på valgdagen blir heller ikke tatt hensyn til, sier Guanche kritisk.
Sosialt ansvar – en utlendings observasjoner på Cuba
«Etter at du har blitt valgt, står du ansvarlig. Derfor må du regelmessig – minst hver tredje måned – forklare på et nabolagsmøte det som har blitt gjort nylig på lokalt nivå. Hvis nabolaget er misfornøyd, kan de stemme ut sine representanter. Så du har ikke egen politisk makt, men har et mandat fra nabolaget ditt, som du representerer, sier Tobi, forfatteren av «Havana Reports».
«Hvis noen cubanere føler at deres meninger og ideer ikke blir respektert, kan de også skrive en klage til sin lokale forsamling, som må håndtere den innen 60 dager. Eller de kan starte et initiativ til en ny lov, som må behandles av nasjonalforsamlingen hvis den får 10.000 underskrifter, observerer han med stor forbauselse og tilfredshet – hvor er det noe slikt i det høyt lovpriste tyske demokratiet med kapitalistiske kjennetegn?
«Ja, det politiske systemet i Cuba er annerledes enn i her hjemme, men det er fortsatt frie, hemmelige og direkte valg, og alle har samme sjanse til å komme inn i parlamenter, enten de er partileder eller ikke,» sammenligner Tobi.
«Det er bare ett parti, men det blander seg ikke inn valget og er alt annet enn homogent. Tyskland og fremfor alt USA bør endelig anerkjenne hvert lands uavhengighet og dermed også dets rett til selvbestemmelse. Hvis de bryr seg så mye om demokrati, hva om de starter innenfor sine egne grenser for å gjøre ting mer demokratiske?»
Hvem vil regjere Cuba etter mai 2018?
Minst fem navn er uoffisielt nevnt som mulige etterfølgere etter Raúl Castro. Samtidig er det uoffisielt en favoritt. Han har tidligere vært visepresident i statsrådet. Han heter Miguel Diaz-Canel. Rafael Hernández, direktør for det renommerte cubanske magasinet «Temas» sa i et intervju med BBC Mundo, » bare utenlandske medier nevner andre navn enn Díaz-Canel».
Dissident-bloggeren Yoani Sánchez betegner Díaz-Canel som et «trofast laboratorieprodukt av politiske kadre, en som suger juret til PCC og leser det offisielle manuset uten å avvike en eneste linje». [..]
Den 57-år gamle temmelig jordnære elektroingeniøren fra provinsen Villa Clara ble kjent for cubanerne da han ble utnevnt til utdanningsminister i 2009. Canels ansvarsområde, som den som har ansvaret for PCCs kadre-opplæring, har imidlertid gjort ham populær. Blant tilhengerne er Raúl Castro selv, som anerkjenner ham som legemliggjørelsen av den nødvendige endringen, men også som en pålitelig beskytter av revolusjonen.
Da han ble utnevnt som første visepresident i 2013, hyllet Castro Diaz-Canel. «Han er ikke en oppkomling og har ideologisk besluttsomhet.» «Jeg kan ikke forestille meg noe brudd i vårt land, jeg mener at det fremfor alt må være kontinuitet,» sa Diaz-Canel nylig, med hint om videreføringen av Raúl Castros langsomme men jevne reformkurs.
Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Frederico Füllgraf er en tysk/brasiliansk forfatter og oversetter. For referanser, se orginalartikkelen.
