oss 100 kroner!
Iran avslutter 2017 med de største gatedemonstrasjonene siden 2009. Protestene har foregått i minst et dusin byer og foruten Teheran har det vært demonstrasjoner i Esfahan, Qom, Qzvin, Sari, Kermanshah, Ahvaz, Hamedan, Mashad, Rasht, Shahrud, Nowshahr og Kashmar. Samtidig sier USAs utenriksminister Rex Tillerson at USA «støtter de kreftene i Iran som ønsker en fredelig endring av regjeringa i Iran».
Som svar på et spørsmål i utenrikskomiteen i Representantenes hus sa Tillerson:
“Our policy towards Iran is to push back on [its regional] hegemony, contain their ability to develop, obviously, nuclear weapons and to work towards support of those elements inside of Iran that would lead to a peaceful transition of that government.”
Mer tydelig kan det knapt sies at USA arbeider for å styrte regjeringa i Iran og at dette har med regional makt og kontroll å gjøre. USA har ingen bekymringer for demokratiske rettigheter, det har landet demonstrert så mange ganger, og i regionen er det nok å nevne støtten til hodekapperregimet i Riyadh og Israels brutale undertrykking av palestinerne.
Israel og Saudi-Arabia har lenge arbeidet for å få USA med på en krig mot Iran. Foreløpig har det som kjent ikke lykkes. Men det betyr ikke at prosjektet er oppgitt.
Uttalelsene om protestene i Iran inneholder et hint om dette. Pressesekretær for US State Department Sarah Sanders tvitret 29. desember 2017:
Reports of peaceful protests by Iranian citizens fed up with the regime’s corruption and its squandering of the nation’s wealth to fund terrorism abroad. The Iranian government should respect their people’s rights including their right to express themselves. The world is watching.
Den siste setningen er klassisk hyllevare for alle fargerevolusjoner. Det pleier å være opplegg for å provosere fram gatekamper som igjen utløser maktbruk mot demonstranter som igjen kan brukes til å utnevne «månedens Hitler» for så å ha et påskudd for intervensjon. Denne sangen er spilt så mange ganger nå, at folk må være i stand til å kjenne igjen melodien.
Og når John McCain følger opp med denne uttalelsen på Twitter, vet vi omtrent hvor landet ligger:
For too long, the Iranian people have been oppressed by their government, which cares more about sowing instability abroad than its own citizens. The U.S. stands with the brave protesters who yearn for freedom, peace, and an end to corruption in Iran.
Det betyr imidlertid ikke at det ikke finnes svært reelle og aktverdige grunner til å protestere i Iran. Landet er et religiøst diktatur. Vi har kalt systemet mullahkapitalisme. Presteskapet er ikke bare politiske og religiøse ledere, det er også de som gjennom svært korrupte systemer kontrollerer og profitterer økonomisk.
De langvarige sanksjonene mot landet har skapt knapphet på mange viktige varer og påført landet store økonomiske problemer. Dette har igjen skapt en høyst forståelig misnøye. Og det har da også vært hensikten med sanksjonene. Folket skal lide slik at de vender seg mot regimet.
Irans omfattende deltakelse i krigen mot jihadistene og deres bakmenn i Syria har ført til betydelige seire. Men den har også kostet dyrt, både i tap av egne soldater og i form av krigskostnader.
Dette er da også et poeng som brukes i demonstrasjonene. Det protesteres mot at regjeringa bruker penger på krig i utlandet i stedet for å bruke dem på å løse folks økonomiske problemer i Iran. Ungdomsarbeidsløsheten i Iran er på rundt 30%, og sjøl om utdanningsnivået er høyt, går ofte studenter rett ut i arbeidsløshet etter endte studier.
I 2015 falt Irans BNP med 2%, og det var merkbart for landets husholdninger. Lettelsen i sanksjonene har imidlertid ført til ny vekst i 2016 og 2017. Verdensbanken skriver at veksten i 2016 var på hele 7,4%.
Fattigdommen er også redusert ifølge Verdensbanken fra 13,1% i 2009 til 8,1% i 2013. Reformer har kommet de fattigste 40% til gode, men siden det totale forbruket ikke har utviklet seg, må det bety at andre deler av befolkninga, og da særlig middelklassen, ikke har opplevd en tilsvarende utvikling.
New York Times antyder noe om klassegrunnlaget for protestene i Teheran når avisa skriver:
«In the capital, where middle-class Iranians tend to set the tone, many residents strongly disapprove of some of Iran’s leaders and have been hurt by the bad economy.»
Verdensbanken regner med en fortsatt vekst i Irans økonomi på rundt 4% – forutsatt at lettelsene i sanksjonene fortsetter. Blir det nye sanksjoner, kan veksten stoppe opp og bli erstattet av ny krise. Og USA ønsker tydeligvis å gjeninnføre sanksjoner.
Israelsk presse har forhåpningsfullt begynt å skrive om «Persisk vår» og om å «styrte regimet».
Uansett de høyst reelle grunnene til å protestere i Iran, både mot korrupsjon, diktatur, massearbeidsløshet og vanstyre, er det vanskelig å ikke lese begivenhetene inn i det store spillet om makt i regionen. USA, Israel og Saudi-Arabia gjør sitt ytterste for å destabilisere Iran og ikke minst etter sine nederlag i Syria, er de sultne på hevn over Iran.
