Dennis J Bernstein intervjuer John Pilger
Med bemerkelsesverdig liten offentlig debatt har amerikanske styresmakter økt risikoen for en konflikt der atomvåpen kan bli brukt, med økte spenninger mot Russland og nå også Nord-Korea. Dette er et eksistensielt problem.
Den Emmy-prisbelønte filmskaperen John Pilgers nye film, The Coming War on China, handler direkte om den nye økningen av amerikanske styrker i Asia, så vel som lidelsene befolkningen i regionen allerede har opplevd fra amerikansk aggresjon.
Pilger startet sin karriere som krigskorrespondent i Vietnam og har vært en sterk kritiker av amerikansk aggresjon i Asia helt siden da. Han har to ganger blitt kåret til ‘Årets journalist’ i Storbritannia. Jeg snakket med Pilger den 8. august om farene fra den nåværende økte spenningen mellom USA og Nord-Korea.
Dette intervjuet ble først publisert på norsk av Midt i fleisen med velvillig tillatelse fra Dennis J Bernstein. Han er programleder for Flashpoints på Pacifica Radio. Transkripsjonen første gang publisert på Consortium News.
Dennis Bernstein: John Pilger, din nyeste artikkel heter «On the Beach 2017.» Kan du gi oss litt bakgrunn for tittelen?
John Pilger: Jeg leste nylig Nevil Shutes roman Den siste bredd for første gang. Den ble publisert i 1959 og handler om etterspillet av en atomkrig. Egentlig handler det ikke om krigen som sådan. Det handler om en stor stillhet. Først i boka siterer Shute dikteren T.S. Eliot, som skrev «When it happens it will be not with a bang but with a whimper.» Romanen handler om det siste overlevende amerikanske krigsskipet, en ubåt. Resten er borte. Den nordlige halvkula er fullstendig radioaktiv. Ubåten drar sørover, til Australia, men følges av et teppe av radioaktivitet. Boka handler om et fellesskap i Australia som forsøker å ta ta inn over seg det faktum at radioaktiviteten kommer, vil være der i september, og at dette så vil være slutten.
Den er en forbausende gripende bok, og jeg leste den tilfeldigvis akkurat da den amerikanske kongressen nesten enstemmig stemte for sanksjoner mot Russland – for en økonomisk krig mot Russland. Disse sanksjonene er så provoserende, så uberettigete, så feil. De har en kynisk side, fordi de egentlig er rettet mot Europa, mot Tyskland, som er avhengig av russisk naturgass.
Men disse sanksjonene er egentlig en krigserklæring mot den nest største atommakten i verden. I Shutes roman er hovedpersonene usikre på hvordan krigen startet. De mener det startet ved en feil eller en ulykke, og at USA, Russland og Kina var involvert. Alle er veldig uklare på hva som endte livet på planeten.
Utsikten til atomkrig er fortsatt en stor abstraksjon. Det er utenfor folks fatteevne. Men fantasien vår bør begynne å fatte dette temmelig raskt, når vi ser utrolige provokasjoner som dette fra den amerikanske kongressen. Disse sanksjonene omfatter slutten på INF-avtalen, som ble undertegnet av Reagan og Gorbatsjov, og markerte slutten på den kalde krigen. Bush II ble kvitt mesteparten traktatene med Russland. Denne avtalen var en veldig viktig, og der finner du den, begravet i sanksjonene. Den er borte.
DB: Trump var tydeligvis ikke for for disse sanksjonene. Mange ønsker å tro at grunnen til at han ikke ønsket å støtte disse sanksjonene, var på grunn av hans forretningsforbindelser med Russland. Men det ser ut som disse forbindelsene er vårt siste håp om avspenning.
JP: Dette krever at folk begynner å tenke litt. Jeg beklager hvis dette høres nedlatende ut, men folk må rett og slett bli kvitt noen av sine inngrodde antagelser.
Besettelsen med Trump er forståelig. Trump er et ekkelt menneske, det vet vi. Men det er bare én ting han har vært virkelig konsistent om, og det er å ikke ha en krig med Russland. Han er nesten en parallell med Ronald Reagan i dette. Når det kom til stykket, ønsket ikke Reagan å ha en krig med Russland. Denne lovgivningen avslutter helt utsiktene til fred.
DB: Vi har forståsegpåere i Washington som forteller oss at vi må tenke på å angripe Nord-Korea først, før de slår til mot oss.
JP: Når du angriper først, er det over. Dette THAAD-systemet i Sør-Korea er så farlig fordi det inviterer kineserne til å angripe det først, slik at det ikke skjer med dem når de prøver å svare. Alt dette har et slags element av søvngjengeri. Jeg er ikke en person som lett blir bekymret, men jeg er veldig oppmerksom på ting som dette.
I min film Den kommende krigen mot Kina, filmer vi et vitnesbyrd fra et medlem av et team som bemannet en av det amerikanske luftvåpenets raketter. De var basert på Okinawa under Cubakrisen. Han og hans mannskap fikk ordre om å avfyre sine atomraketter. Heldigvis nektet en meget oppvakt offiser følge ordren, men det var så nært det kom i 1962. Det har skjedd andre hendelser siden da. Nå er vi ganske godt på vei tilbake til noe sånt. Kanskje ikke på daglig basis, men på en mer lumsk måte.
DB: Du skriver i din siste artikkel: De har omringet Russland og Kina med missiler og et atomvåpenarsenal. De har brukt nynazister til å installere et ustabilt, aggressivt regime i Russlands «grenseområde» – veien som Hitler brukte for å invadere og forårsake 27 millioner døde. Deres mål er å skjære i stykker den moderne russiske føderasjonen.» Hvordan ser du dette fremover?
JP: Dette ble illustrert ganske tydelig i årene rett etter Sovjetunionen, da vi undergravde og forsøkte å kontrollere Russland. Effekten på Russland var dramatisk. Hele samfunnet i det gamle Sovjetunionen ble revet i stykker, på en måte som lignet på hvordan Chicago-gutta gikk inn i Chile. Det gjør hele spørsmålet om hvis russerne blandet seg inn i det amerikanske valget så absurd. Det var ganske klart i den perioden at målet var å stykke opp og kontrollere Russland. Det er alltid målet for imperiale stater.
Vladimir Putin har pådratt seg vreden fra våre «ledere» i Vesten, i utgangspunktet fordi han gjorde Russland selvstendig igjen. Det var hans store forbrytelse, faktisk. Det er slik man avgjør om land har blitt fiender. Grunnen til at vi opplever så mye mediadekning om Venezuela, er at de er uavhengige. Jeg forklarer dette generelt for å forklare hvorfor jeg tror at målet her er å splitte. Men vi snakker om Russland her, ikke Venezuela. Vi snakker om den nest farligste atommakten på jorden. Kina ble stykket opp i mange småbiter i det de fortsatt henviser til som «århundret av ydmykelse.» Kineserne har ikke til hensikt å la dette bli gjentatt.
DB: En av de mest skrekkinngytende delene av artikkelen er da du siterer admiralen som er sjef for den amerikanske stillehavsflåten, som sa at hvis det ble nødvendig, ville han atombombe Kina.
JP: To tredjedeler av amerikanske flåtestyrker er nå i Stillehavet, som en del av den såkalte ‘omdreiningen til Asia’ som president Obama begynte. Han talte i Australia, hvor amerikanske styrker nettopp hadde fullført en stor militærøvelse. En av oppgavene i denne øvelsen var å øve å blokkere Malakkastredet og Sørkinahavet, der mesteparten av Kinas handel går gjennom. Det faktum at denne høytstående admiralen ville si noe slikt offentlig i dette svært spente øyeblikket, er ganske utrolig.
Løgnen at Hiroshima ble atombombet for å avslutte krigen, ble avslørt av at de slapp enda en bombe på Nagasaki. Bombingene var begge eksperimenter, og de var en veldig klar advarsel til Sovjetunionen om å ikke rykke inn i Japan på slutten av krigen. De var de første forferdelige skuddene i den kalde krigen.
DB: De testet tydeligvis disse nye våpnene. Den ene var plutonium- og det andre uran-basert. Det er fortsatt en strid om den store mengden opptak som ble filmet av USA for å dokumentere effekten av disse to bombene. Dette var åpenbart testområder.
JP: Interessant nok, ble de fleste av de filmene tatt opp av USA selv, ikke offentliggjort før i 1968. Men en stor del av arkivfilmene fra Hiroshima og særlig Nagasaki har aldri blitt offentliggjort.
Mennesker med makt ser ut til å ha en slags merkelig fascinasjon med atomvåpen, delvis på grunn av deres apokalyptiske natur. Noen ganger når du hører en høytstående leder i militæret åpne munnen, slik admiralen gjorde her om dagen, innser du at denne type menneske faktisk eksisterer.
DB: Det som virkelig gjør meg nervøs er at Obama ledet den største våpenopprustningen noensinne, og at de alltid leter etter en krig for å teste disse våpnene.
JP: Ja, og Obama ble tildelt Nobelprisen, delvis fordi han sa at han var forpliktet til å kvitte seg med atomvåpen. Faktisk har Obama-administrasjonen forpliktet USA til å bruke rundt tusen milliarder dollar de neste ti årene på utvikling av atomvåpen.
DB: En kommentar til slutt, John?
JP: Til progressive som hører på dette, vil jeg bare si at politikk ikke er et spill. Det handler ikke bare om deg selv, det handler om oss alle. Uansett hva du mener er viktig, for deg selv eller din isolerte gruppe, må vi til slutt tenke bredere. Vi må tenke på felleskapet. Disse sanksjonene som kongressen har presset gjennom, skjedde uten motstand i gatene! Alle disse menneskene gikk ut i gatene og protesterte mot innvielsen av Trump. Hvor var de da kongressen presset gjennom denne dødelige lovgivningen?
Med velvillig tillatelse fra Dennis J Bernstein. Han er programleder for Flashpoints på Pacifica Radio. Transkripsjonen første gang publisert på Consortium News.