– Kvinnelige gründere er en utrydningstruet art i velferden

Når det blir reist kritikk av velferdsprofittører som skor seg på drift av barnehager, er ikke Høyre og FRP seine med å vise til “kvinnelige gründere”, som om de skulle være de dominerende i sektoren og som om det er dem dette dreier seg om. Høyre sier: “Hvorfor er det et problem at kvinnelige gründere i fremtiden skulle få lov å ta ut utbytte, og er det et problem i dag?”

Riktignok var det slik at det på 90-tallet var mange kvinner som startet private barnehager. Denne fasen er imidlertid stort sett over. De kvinnelige gründerne er i virkeligheten en utrydningstruet art i velferden, skriver Linn Herning i en kronikk i Dagbladet:

“I barnehagesektoren er gründertiden over. Det gjelder også i barnevernet. Nå er det kjøp og slag av eksisterende tilbud som gjelder.

Også utbyggingsmarkedet for barnehager vært dominert av de kommersielle kjedene. Det er de fire store (FUS, Læringsverkstedet, Espira og Norlandia), og noen mindre regionale kjeder, som i all hovedsak har stått for etableringene av nye private barnehager de siste årene. Dette er profesjonelle bedrifter med ressurser til å selge seg inn ovenfor kommunene. Her er det liten plass for nytenkende gründervirksomhet. Nå er i tillegg utbyggingsbonanzaen over, og det er oppkjøp som gjelder.

Det gjør at de store blir enda større, og det mangfoldet som mange tror at markedet skal levere, blir mindre. Det tydeligste eksempelet på hvor fort en slik utvikling kan gå, er kjeden Læringsverkstedet, som nå nærmer seg 200 barnehager. Da jeg for to år siden jobbet med en oversikt over de store kjedene til boka Velferdsprofitørene, hadde Læringsverkstedet 92 barnehager.

Allerede da var den raske veksten i denne kjeden bemerkelsesverdig, og siden da har de altså mer enn doblet antallet barnehager. I 2006 hadde selskapet en årlig omsetning på 22 millioner, mens Dagens Næringsliv nylig skrev at omsetningen i år trolig vil være over 3000 millioner. Noen vil kanskje si at dette er en fantastisk gründer-suksess, men dette er i realiteten vekst basert på oppkjøp, omsetning basert på skattepenger og et tilbud som i liten grad skiller seg fra det offentlige barnehagetilbudet.”

Frislippet av private barnehager skapte først en rekke små, private initiativer, men raskt ble disse kjøpt opp av de større, og nå sitter vi med fire store selskaper, som er de som håver inn profitten i barnehagesektoren. Dette er en klassisk utvikling av et kapitalistisk marked. Apotekene ble gjenstand for frislipp de også. De var riktignok private, men under sterke offentlige restriksjoner.

Frislippet av apotekene skjedde under Jens Stoltenbergs første regjering. Et av formålene med loven var å skape økt konkurranse. I virkeligheten førte den til monopolisering. I dag eies 99 % av de privateide apotekene av tre internasjonale kjeder: Apotek 1 (heleid av tyske Phoenix Group) 49 %, Vitusapotek (heleid av tyske Celesio Group) 27 % og Alliance Boots (multinasjonalt selskap med hovedkvarter i Sveits) 23 %.

Adolfsen-brødrene har vært flinke til å skaffe seg en milliardformue på barnehager, barnevern, helse og asylbusiness.

Linn Herning skriver videre:

At det på 90-tallet og tidligere var mange damer som starta barnehager er utvilsomt, men i de kommersielle kjedene er det mennene som dominerer. Dersom man ikke snarest regulerer eierskap i barnehagesektoren, bør kvinnelige gründere anses som en utrydningstruet art.

Det samme gjelder i resten av de skattefinansierte velferdstjenestene. Det hjelper ikke at administrerende direktør i NHO Service, Anne-Cecilie Kaltenborn, påstår noe annet, når vi enkelt kan dokumentere en enda større kommersiell og mannlig eierkonsentrasjon i sektorene hun organiserer. I barnevernet har nå de fem største kjedene tre firedeler av «markedet». Hverken Aleris, Humana, Unicare, Team Olivia eller Aberia eies av kvinnelige gründere, men i all hovedsak av finansmenn. Slik er også situasjonen for de konkurranseutsatte sykehjemmene, der Aleris, Norlandia, Unicare og Attendo deler hele «markedet». At finansmennene har vært rause nok til å ansette noen damer i ledelsen, endrer ikke det faktum at det er mennene som eier og stikker av med de store pengene.

Aleris eies av svenske Investor AB, altså Wallenberg. Humana er børsnotert på NASDAQ Stockholm og majoritetseier er Argan Capital. Unicare eies av investeringsselskapet G Square, som er børsnotert i USA. Team Olivia er nå også børsnotert i USA. Aberia eies av Norlandia, som igjen er en del av Adolfsen-brødrenes finansimperium, to herrer som har vist seg som utrolig smarte velferdsprofitører, både innen barnevern, helse og asylbusiness.

Det er dette som er realiteten når det gjelder private barnehager i Norge. Det er store og stort sett internasjonale konserner som har store, tjukke sugerør nedi statskasse, og det er dem Høyre og FRP gråter sine krokodilletårer for.

New York-børsen; her havner mange av de norske velferdsmillionene.

  17 kommentarer til “– Kvinnelige gründere er en utrydningstruet art i velferden

  1. 7. august 2017 klokka 17:24

    Å kalle det å starte egen virksomhet basert på offentlig finansiering via det offentlige, er å strekke gründer begrepet veldig langt. Det er ingen innovasjon eller kreativitet involvert i å starte en så gjennomregulert virksomhet som en barnehage.

    Det er og blir å profittere på offentlig virksomhet, med meget liten risiko i et marked skapt av fellesskapet for fellesskapet, og med en sikker betaler som fellesskapet. Man må nesten være idiot og temmelig uforsiktig for å ikke kunne gjøre profitt på det.

    • 7. august 2017 klokka 22:10

      Mye sant i dette Geir Ivar Jørgensen. Har lest om flere som har spekulert i drift av private barnehager for å dra maksimalt med penger ut fra statskassen. Den ene eieren hadde etablert 4-5 barnehager som viste seg å falle inn under sjangeren Snusk & Snyt as.

    • ⒶF
      8. august 2017 klokka 00:20

      “Man må nesten være idiot og temmelig uforsiktig for å ikke kunne gjøre profitt på det.”

      Åå, men de uforsiktige idiotene får anbudet på offentlige tjenester, de også. Søpleopportunist RenoNorden er i praksis konkurs, bla.a. etter en rekke dårlige kostnadsvurderinger, rene tulleanbud. Massive brudd på overtidsbestemmelsene hjalp heller ikke, gitt. Men akkurat det fortsetter det offentlige med selv mens de venter på å finne neste idiot, forsåvidt. For noe håpløst surr. Søplehåndtering skal være et offentlig anliggende, og den vil aldri “lønne seg”, men hva så. Søpla skal ikke gå med overskudd, den skal gå med søpla, for svarte.

      https://www.dn.no/sok/?q=renonorden

      • 8. august 2017 klokka 00:39

        “En fornøyd søppelkjører har følelsen av å ha gjort sitt for miljøet. Når man ser at det ikke hjelper, kommer oppgittheten. I verste fall kan det oppstå subkulturer som ønsker oppmerksomhet ved å gå mot det bestående. Drevet av raushetens handikapfølelser kan det bli kult å sløse. Veien til helvete kan derfor på mange måter vise seg å være brolagt med gode hensikter.” – DBL, s. 206

        Jeg ser for meg at mange av de som kaster all emballasjen fra McDonald ut gjennom bilvinduet er oppgitte søppelkjørere som ser at det ikke nytter, og at dette er deres måte å protestere på.

        • ⒶF
          8. august 2017 klokka 00:50

          Det ville være et mye morsommere utgangspunkt for litteratur, men jeg er redd fasiten er at de bare er vanlige idioter som skulle hatt mer juling enn McDonalds-burgere – også massse McDonalds-burgere. Fortrinnsvis uten emballasje, da.

          • ⒶF
            8. august 2017 klokka 00:57

            Ps: Jævla hysteriske trippel-innpaknings emballasjehælvete på alt mulig nå for tida. Jeg synes nesten ikke jeg kjøper noen ting mer, men jeg drukner faenmeg i emballasje.

            Takk. Det var vel i grunnen det.

          • 8. august 2017 klokka 01:24

            Med Qatar fløt flyet over av emballasje etter et lite måltid, mens flyet fra Tokyo til Seoul kun hadde 1/3-del av emballasjeforbruket, med en skjegaffel og et par pappesker. Forresten forunderlig at man på Qatar, som er et muslimsk flyselskap, kan drikke seg full gratis. Bare å trykke på knappen så kommer de med mer vin, så mye man orker. Er vel derfor de ble kåret til verdensledende i fjor, sammen med den forseggjorte emballeringen.

            Glemte barnevogna vår i Doha gjorde de også, slik at jeg måtte bære rundt på minstejenta i Tokyo i nærmere 40 varmegrader. Men de ringte støtt og stadig og takket for forståelsen. I filippinene trengte vi ikke barnevogn med alle tricyclene her.

          • ⒶF
            8. august 2017 klokka 01:37

            Både Quatar og de andre gulf-statene har da ordninger (egne barer, hoteller eller avgrensede soner) med alkoholservering så de kristne kan få drikke seg fulle.

    • 8. august 2017 klokka 00:25

      Kan neppe tenkes et bedre eksempel på hva David Bollier omtaler som “Det predatoriske markeds/stats-duopolet”: http://www.levevei.no/2014/09/episode-106-the-commons-as-an-approach-to-governance-sustainable-resource-management-and-social-wellbeing/

      “At det på 90-tallet og tidligere var mange damer som starta barnehager er utvilsomt, men i de kommersielle kjedene er det mennene som dominerer. Dersom man ikke snarest regulerer eierskap i barnehagesektoren, bør kvinnelige gründere anses som en utrydningstruet art.”

      Menn vil ikke passe barn! Men de vil gjerne “lage” barn. Dette gjør man best ved å gjøre stor profitt, slik at man blir en interessant partner på kjønnsmarkedet.

      «Påtagende oppvisning av luksus er en handikapstrategi som viser et ærlig signal om overskudd og attraktivitet: «Se, jeg kan tillate meg å sløse, vise meg fram og bade i ettertraktede ressurser, midt blant konkurrenter og mulige partnere. Jeg må derfor ha gode egenskaper og vil derfor få attraktive etterkommere.» – “Det biologiske mennesket”, s. 144

  2. Tarjei Vatne
    8. august 2017 klokka 01:10

    Vår vyrde redaktør fokuserer her på det politiske aspektet, og der følger jeg ham. Utviklingen som gjør det lett for private aktører å skumme fløten av statskassen, samt vokse seg store uten å bli tøylet av nasjonal lovgivning, er en fryktelig uting, og dessverre dagens melodi. Men Herning sauser dette sammen med kvinners fravær i toppledelsen i store konserner, og snakker – vil jeg si – foraktfullt om “finansmenn” og “mannlig eierkonsentrasjon”. Hva er det hun tror?? At verdens menn har en skjult agenda mot verdens kvinner? Menn er dessverre evige statusjegere og karrierebevisste langt mer enn kvinner, ja jeg sier dessverre, for det er ikke noe vi har valgt, det er bare slik vi er, vi sitter i styrer og råd og glemmer både bryllupsdag og barnas fødselsdag. Og derfor trenger vi også kvinners jordnærhet, som dere trenger vår målrettethet. Vær så snill å ikke lag et problem av dette, det egentlige problemet er at lokalsamfunn og felleskassen mister kontrollen over sin hverdag og sine disposisjoner, og at anonyme konserner blir gitt makt de aldri skulle hatt. Det tjener vår redaktør til ære at han kun fokuserte på dette siste.

    • 8. august 2017 klokka 01:33

      “for det er ikke noe vi har valgt, det er bare slik vi er…”

      Dette har du fullstendig rett i, for det er kvinnene, det velgende kjønn, som har valgt oss, eller rettere sagt våre forfedre. Det er kvinnene som har gjort oss til de bytingene vi er, og ingen andre.

      Anonyme konserner er i ferd med å få all makt. De lager vår mat, bygger våre nabolag og passer våre barn. Uten at vi har så mye som en lillefinger med i spillet. Derfor må økonomien demokratiseres!

    • 8. august 2017 klokka 01:48

      “Jeg gjør et forsøk på å beskrive denne kjønnsulikheten i uttrykk (strategi) i boka: Det handler om ulikheten i pådrivet på ulike arenaer: Menn har statistisk høyere show-off-behov, som fører til mer synlighet i utgrupper, store arenaer, toppstillinger osv. Kvinner er akkurat like gode, eller bedre, til å debattere, men føler/kjenner seg mer hjemme i inngrupper. Statistisk slår dette ut i aviser og offentlighet. Jeg er overbevist om at vi snart har et fag som heter evolusjonær sosiologi, som vil revolusjonere faget. Formål: Øke friheten for begge kjønn.” – Terje Bongard

      Derfor, skal vi få et samfunn mer preget av kvinnelig jordnærhet, må vi bygge et inngruppe-samfunn, hvor kvinnene kjenner seg på hjemmebane. Menn trives best i et utgruppe-samfunn og i store konserner, hvor de kan dominere uten å bli utsatt for inngruppe-kritikk.

      “Knallbra! Dette betyr at kvinner har mye å vinne på RID-modellen, og menn det motsatte. Hvorfor var ikke da RID-modellen hovedparole under 8.mai-togene?”

      • Tore Alfhild
        8. august 2017 klokka 03:24

        “Statistisk slår dette ut i aviser og offentlighet.”
        Kvinner vil gjerne ha lederverv, men helst uten ansvar. Dette er en kombinasjon man stort sett bare finner i offentlig sektor.

        • Eivind Reitan
          8. august 2017 klokka 10:32

          “stort sett bare i offentlige sektor.”
          Og -i de ideologiproduserende medier,private og offentlige.I Norge og resten av Vesten.:

          NRK radio hadde et meget illustrerende eksempel i går.Overskriften var at Bedrifter med kvinnelige sjefer og styreledere gjorde det best økonomisk.Bevisene var en stor undersøkelse av 11.000 bedrifter.

          Litt lenger ut i lykkemeldingen kom det fram,at av disse 11.000 var 400 ledet av kvinner.Så mye for statistikken.NHO -representert ved en kvinne-svarte benektende på den uuttalte hensikt med oppslaget,og “undersøkelsen.” Nei-dette viser ikke at kjønnskvotering viser vei,til bedre økonomiske resultater .

          Det er betimelig å minne om gamle sannheter.:Når kvinner koster mindre/tjener mindre enn menn,og angivelig skaffer bedre resultater,så¨må de eiere og ledere som ikke ansetter bare kvinner være dårer.
          Det er de neppe.
          Å erstatte borgerskapets menn med deres søstre og kusiner,fører ikke til bedre tider.Hverken for kvinner eller menn.
          Heller ikke i velferdsindustrien handler dette om kjønn.Det handler om effekiv organsiering-ledet av personer,uansett kjønn ,som driver efektivt.Dessverre-dette beviser ikke nødvendigvis at noen skor seg.
          Det kan like godt bevise at offentlige bedrifter er dårlig ledet.Velferd koster-men det er ikke best med størst mulig utgifter.

          • 9. august 2017 klokka 01:26

            “Menn er gjennomsnittlig flinkere til og dermed mer etterspurt for å produsere kapital. På Oslo Børs har bare fire av de 224 selskapene en kvinnelig toppsjef (2008). Ulikhetene kan leses av på statistikken over færre kvinner i toppstillinger. Menn kjemper mer om status, posisjoner og tar høyere risiko for å oppnå gevinster. Forskere har funnet sammenhenger mellom testosteronnovå, maskuline ansiktstrekk og graden av å ta sjanser i pengespill.” – DBM, s. 154

            La oss bare innse at kapitalisme er for og er utviklet av menn, og er en spillarena som ikke passer særlig godt for kvinner. Kapitalisme kan mer sammenlignes med en orrhane-spillplass hvor karene brisker seg, og hvor damene står rundt og velger de med størts show-off-effekt. Derfor liker vi heller ikke damer som roter seg utpå spillplassen vår særlig godt. For de hører jo hjemme på sidelinja, hvorfra de følger spillet og velger vinnerne.

            Her ser vi også grunnen til støtten for kapitalismen, fordi både kvinner og menn elsker dette orrhanespillet, og kvinnene legger seg velvillig flate for de største brushanene. Bra for miljøet er det derimot ikke, da det river opp limet i samfunnet, skaper misunnelse og en sinnsvak kamp om ressursene. Dessuten er det ikke særlig hyggelig for taperne, og andelen barnløse menn i 40-årene stiger stadig.

            Lommedemokratiet, som kan erstatte dette sinnssvake sirkuset, kan virke kjedelig, men vi vil alle få det så meget bedre. Ikke minst vil det gi merverdi å vite at man arbeider for å gi en bedre verden videre til sine barn, istedenfor å generere kapital, som er det motsatte.

      • Tarjei Vatne
        9. august 2017 klokka 03:04

        Iblant tenker jeg: Kvinner er de som i størst grad fremelsker og hyller vår moderne oppsplittede verden, samtidig som de er de som lider mest under den. Nærværet av dyrebeskyttelser, storøyde immigranter etc er gefündes fressen for det kvinnelige følelsesliv. Storsamfunnet byr således på allehånde muligheter. For kvinner – har jeg langsomt lært – er isolerte, tankefulle, bortgjemte, usikre, ensomt fortvilte – de som oss menn, men tar det ut på en annen måte. Den moderne verden gir dem muligheter de ikke hadde før. Men kanskje også større fortvilelser?

        Menn (som flere kommentatorer har påpekt her, og som alle som har øyne i hodet ser uten å blinke) jakter prestasjoner, familielivet er viktig, men alltid underordnet, iallefall før man begynner å nå høyst moden alder. Med kvinner er det helt anderledes. (Ok, før jeg går videre: Obligatorisk disclaimer: Det finnes unntak, men helhetsbildet er tydelig. Den opplyste leser skjønner selvfølgelig at dette er implisitt i det jeg skriver, men hvem vet, kanskje noen sosiologer leser dette, så man kan aldri være for forsiktig ;D)

        Kvinner er familiebyggere, de husker alt i den lille kretsen de lever i, de er for oss menn (når vi er kolleger med dem) – håpløst bakpå i alt som gjelder prestasjoner, det er som om det preller av på dem, vi – eller iallfall jeg – river oss (meg) i håret når de kommer uforberedt på møter, jobb etc, fordi barna var syk, “alt var så travelt” etc. Men de tenker ikke over det, og det bryr dem ikke særlig. Selv i vår moderne verden er familielivet alt for kvinner, og vi menn blir stående igjen og gape over hvor håpløst uprofesjonelle de er. THIS IS HOW IT IS.

        På samme måte er vi menn uprofesjonelle i familielivet, kvinner har en nøkkel der som vi menn bare kan drømme om, og som vi trenger, og som vi verdsetter umåtelig.

        Men like er vi ikke, har aldri vært det, kan aldri bli det.

        Så for å repetere ovenstående påstand: Hvorfor kvinner lider mer i vår moderne verden enn vi menn gjør (hint: Det har med fraværet av familien som samfunnskjerne å gjøre)

        – men en rask digresjon til:

        Vårt moderne samfunn (industrisamfunn, storsamfunn, kjært barn etc), med urbanisering, spesialisering og mekanisering, det er så nytt og så – historisk sett – nærmest abrupt, at det i politiske og soiale henseender nærmest kan liknes med et jordskjelv. Hvem tapte? Jo, storfamilien, bygden, småsamfunnet. Der hadde kvinner sterke roller som ble frarøvet dem. Menn tapte også, never forget! Omveltninger er vanskelig for alle. Menn måtte gå til fabrikken og fikk ofte nesten ikke se sine barn vokse opp. Men det oppsto allikevel en verden som var spennende for mannekjønnet, der ute hvor skipene gikk, og stemplene sang, lå mulighetene for flere erobringer, flere prestasjoner. Kvinner, derimot, tapte det viktigste de hadde: Sin rolle som livsnødvendig mor, kjernen i hverdagen, alles mater familias. Så kom kvinnefrigjøringen (I alle fall i Nord-Europa – resten av verden er en helt annen skål, og en helt annen diskusjon!) – og det innette raseriet som overlegne menn med bakkenbarter, styrerom og nedlatende utsagn om at “kvinner ikke forstår seg på politikk” skapte, fikk et riktig og viktig utløp. Alle våre fantastiske, kloke, driftige damer – gi dem inn: Fanden ta selvopptatte menn på bortgjemte røkerom og hvor de nå befant seg.
        ¨
        Men det som var selvsagt likestilling i førindustrisamfunnet, ble allikevel plutselig vanskelig etterpå: Uansett hvor mye stemmerett, styreverv, topplederstillinger og så videre som kvinner vant – så ga det bare delvis tilfredsstillelse, bare streif av glede, og ingen følelse av at livets mål var nådd. Storsamfunnet med dets anonyme labyrinter og albubruk er nemlig en typisk mannlig arena, og det er dessverre en arena som går hånd i hånd med industrisamfunnet. Menn kan finne sitt livsmål der – kvinner ytterst sjelden. Kvinner roper om likestilling utifra en – tror jeg – ugjennomtenkt tro på at lik lønn og likt antall kvinner i styrer og stell skal kunne avhjelpe dette, men det er fåfengt. Storsamfunnet er menns arena, tumleplassen til oss skjeggete jegere som ikke vet bedre enn å kaste seg ut i vrimmelen og kjempe til blodet står ut ørene. Det er jo forøvrig kvinners gunst vi kjemper for, må vite!

        Så sitter kvinnene igjen, i en verden som i bunn og grunn er dem fremmed. Er de så heldig å bli mor og familiemenneske, så går det greit. Er de så uheldig å ikke bli det, så er en kvinnes liv etter fylte 40-50 så å si meningsløst, i kontrast til en manns ditto, han har fremdeles storsamfunnets arena å utbre seg på. Disse forbitrede kvinner søker da en forklaring, et svar, på hvorfor det gikk så galt, alt sammen, de ser at menn klarer seg bedre i verden, og så samles disse kvinneskjebnene om konspirasjonsteorier om “patriarki” og hvilke fine ord som nå enn blir brukt. I bunn og grunn handler det om at den moderne verden har berøvet dem et naturlig familieliv, som er det som kvinner alltid setter høyest. Ingen storfamilie, 1.7 barnebarn som de ser hver femte uke, og deretter parkert ensomhet. Katter.
        Parkerte menn kan begråte sinn misére, kvinner tenderer mot syndebukkfangst. Sjelden, ytterst, ytterst sjelden, ser jeg kvinner fremføre dette aspektet; det er alltid “menn sin feil” og “for få kvoteringsordninger”, og så bortetter. Hvorfor, tenker jeg, hvorfor? Dere kvinner som gjennomskuer oss menn med et halvt øyekast: Når skal dere begynne å se dere selv? Og også se at vi menn er deres allierte, evig, forbundne allierte, i kampen mot en verden som få av oss trives i?

        • Eivind Reitan
          9. august 2017 klokka 10:19

          1,7 barn i beste fall.
          Demografi og sviktende profitter -kanskje ?
          Dette handler nok ikke om kvinner eller menn.Det handler om dårlige forutsetninger for reproduktive pardannelser.Reproduktive og selvgående familiedannelser.

          Utvelgelsen foregår som før-enda sterkere heldigvis-kvinner får barn når de vil,med den de vil.
          Det hjelper ikke med “full barnehagedekning.” Fødselstallene er lave,både i Tyskland og Danmark.Land med helt forskjellig utbygging av sektorer for barnepass,og regler for beskatning av familier.Og-for forsørgelsesplikt gjennom generasjonene.Barn -voksne sådanne-kan i Tyskland i visse tilfeller få betale for eldreomsorg for foreldrene,ved inndragning av forskudd på arv.

          M.a.o.:Indragningen av den kvinnelige arbeidskraftsreserve-70-tallets kvinnefrigjøring-var nødvendig og bra,for kvinner og menn ,barn og samfunn.Men baksiden ser vi nå.:Profittene og fortjenestene ellers forsvinner.Derfor hentes nå en ny reservearme inn.To-inntektsfamiliene kan ikke lenger beskattes ,forbruke og stifte familier samtidig.Og de nye reproduksjonsteknologier hjelper ikke på statistikken.

          De navlebeskuende HBTQ-Pride parader hjelper ikke.Velkommen-paradene derimot-de hjelper på fortjenesten på lengre sikt-for de rikeste og deres allierte blant de moralistiske pratende klasser.

          Bare å antyde slikt ville være eksklusjonsgrunn hos de rød/grønne partier.Pluss ønsker om straff,bøter og fengsel for hatefull tale.
          Innsikten om at den sosialdemokratiske sosiale ingeniørskunst er til for kapitalismens bevarelese-ikke dens avløsning-ser ut til å ha forsvunnet,i den forgjeldede middelklasses selvrealsieringsreiser.

          God tur videre.

Legg inn en kommentar