Av John Pilger.
Hva er moderne propaganda? For mange er det en totalitær stats løgner. I 1970 møtte jeg Leni Riefenstahl og spurte henne om de storslagne filmene som glorifiserte nazistene. Ved hjelp av revolusjonerende teknikker for kameraføring og lyssetting, produserte hun en form for dokumentar som hypnotiserte tyskerne. Hennes film «Viljens triumf» skapte magien for Hitler.
Hun fortalte meg at «budskapet» i filmene hennes ikke var avhengig av «ordre ovenfra», men av det tyske publikums «underdanige tomrom». Inkluderte dette det liberale, utdannete borgerskapet? «Alle», sa hun.
Denne artikkelen av John Pilger ble opprinnelig publisert i 2013. Oversatt av Terje Måløy.
I dag foretrekker vi å tro at det ikke finnes et underdanig tomrom. «Valgfrihet» er allestedsnærværende. Telefonene er «plattformer» som begynner hver halvformete tanke. Det finnes Google fra verdensrommet hvis du skulle trenge det. De kjærtegnes som perlene på en rosenkrans; man konsentrerer seg intenst om de dyrebare dingsene, som ubønnhørlig stirres på og prioriteres. Deres dominerende tema er ‘selvet’. Meg. Mine behov. Riefenstahl sitt underdanige tomrom er dagens digitale slaveri.
Edward Said beskrev denne alltid tilkoblete tilstanden i «Kultur og imperialisme» som «den bringer imperialismen dit hvor krigskipene aldri kunne nå». Det er den endelige middelet for sosial kontroll, fordi det er frivillig, vanedannende og innhyllet i illusjoner om personlig frihet.
Dagens «budskap» om grotesk ulikhet, sosial urettferdighet og krig er de liberale demokratienes propaganda. Ved alle målestokker av menneskelig atferd, er dette ekstremisme. Når Hugo Chávez utfordret dette, ble han grovt og uærlig svertet; og hans etterfølger vil bli undergravd av de samme fanatikere i tankesmia American Enterprise Institute, Harvard Kennedy School og «menneskerettighets»-organisasjoner som har tatt opp i seg amerikansk liberalisme og underbygger dens propaganda. Historikeren Norman Pollack kaller dette «liberal fascisme.» Han skrev: «Alt som vises fram er normalitet. Erstatt [nazistenes] hanemarsj med den tilsynelatende mer ufarlige militariseringen av hele kulturen. Og som den bombastiske lederen, har vi den ‘mangelfulle reformatoren’, som jobber ufortrødent [i Det hvite hus], der han planlegger og gjennomfører attentater mens han smiler hele tiden.»
For en generasjon siden var dissens og bitende satire tillatt i «mainstream». I dag er kun forfalskninger av dette akseptabelt, og en falsk moralsk tidsånd hersker. «Identitet» er alt. Den muterer feminisme og erklærer klasse som et foreldet begrep. Akkurat som «utilsiktete tap‘ tilslører massemord, har «nøysomhet» blitt et akseptabel løgn. Under overflaten av forbruk, er det rapportert at en fjerdedel av Stor-Manchester lever i «ekstrem fattigdom.»
Den militaristiske volden begått mot hundretusener av navnløse menn, kvinner og barn av «våre» regjeringer er aldri en forbrytelse mot menneskeheten. Da han intervjuet Tony Blair 10 år etter hans kriminelle invasjon av Irak, forærte BBCs Kirsty Wark ham et øyeblikk han bare kunne ha drømt om. Hun tillot Blair å vise kvaler over hans «vanskelige» beslutning, heller enn å stille han til rette for de enorme løgnene og blodbadet han startet. Man blir minnet om Albert Speer.
Hollywood har vendt tilbake til sin rolle under den kalde krigen, ledet av liberale. Ben Affleck sin Oscar-vinnende film «Argo» er den første spillefilmen som er så integrert i propagandasystemet at dens underbevisst forer oss «trusselen» fra Iran, samtidig som Obama forbereder, atter en gang, et angrep på Iran. Afflecks «historie fra virkeligheten» om de gode som slåss mot onde muslimer, er en like stor falskhet som Obamas PR-skapte begrunnelse for sine krigsplaner. Som uavhengig filmkritikeren Andrew O’Hehir påpeker, «Argo» er «en propagandafilm, med den virkelige meningen av ordet, en film som hevder å være ren for all ideologi.» Det vil si, den nedverdiger filmkunsten til å reflektere et bilde av makten den tjener.
Den virkelige historien er at i 34 år har den amerikanske utenrikspolitiske eliten sydet med hevntanker for tapet av sjahen av Iran, deres elskede tyrann, og hans CIA-skapte torturstat. Da iranske studenter okkuperte den amerikanske ambassaden i Teheran i 1979, fant de en enorm mengde inkriminerende dokumenter som viste at en israelsk spionnettverk opererte fra den amerikanske ambassaden. De stjal topphemmelige vitenskapelige og militære opplysninger. I dag er det den uredelige sionistiske allierte – ikke Iran – som er den eneste atomtrusselen i Midtøsten.
I 1977 avslørte Carl Bernstein, kjent for sin rapportering om Watergate, at mer enn 400 journalister og ledere av stort sett liberale medieorganisasjoner i USA hadde jobbet for CIA de siste 25 årene. De inkluderte journalister fra New York Times, Time og de store TV-kanalene. I disse dager, er en formell utgave av en slik skjult arbeidsstyrke ganske unødvendig. I 2010 la ikke New York Times skjul på sin sammensvergelse med Det hvite hus for å sensurere WikiLeaks sine krigslogger. CIA har et «forbindelseskontor med underholdningsindustrien» som hjelper produsenter og regissører forvandle spionenes image fra en lovløs gjeng som snikmyrder, styrter regjeringer og smugler narkotika. Samtidig som Obamas CIA begår mangfoldige dronedrap, lovpriser Affleck den «hemmelige tjenesten … som ofrer seg på vegne av amerikanere hver dag … Jeg ønsker å takke dem veldig mye.» Oscar-vinneren fra 2010, Kathryn Bigelow sin film «Zero Dark Thirty», en en unnskyldning for tortur, og ble så godt som lisensiert av Pentagon.
Den amerikanske markedsandelen på kinoer i Storbritannia er ofte 80 prosent. Den lille britiske andelen er hovedsakelig amerikanske samproduksjoner. Film fra Europa og resten av verden står for en liten brøkdel av de vi får lov til å se. I min egen karriere som filmskaper, har jeg aldri kjent en epoke da dissenterende stemmer i filmkunsten er så få og så stille.
Til tross for alle krokodilletårene skapt av Leveson-undersøkelsen, er «Murdoch-formularet» fortsatt intakt. Telefon-hacking var alltid en distraksjon, en forseelse i forhold til heiagjengen i hele medieverden for kriminelle kriger. Ifølge Gallup, tror 99 prosent av amerikanerne Iran er en trussel mot dem, akkurat som de fleste mente Irak var ansvarlig for angrepene den 11. september. «Propaganda vinner alltid,» sier Leni Riefenstahl, «hvis du tillater det.»
John Pilger (født 9. oktober 1939) er en australsk journalist og dokumentarfilmskaper. Han har bodd i Storbritannia siden 1962. Pilger har vunnet Storbritannias Journalist of the Year Award i 1967 og 1978. Hans dokumentarer har vunnet priser i Storbritannia og mange andre steder.