oss 100 kroner!
De aller fleste mediene i Vesten er eid av den samme bittelille overklassen som også kontrollerer bankene, varehandelen, finanskapitalen og våpenindustrien. Og de tuter oss døgnet rundt fulle med historier og vinklinger som skal få oss til å godta at de fortsatt skal herse med oss og herske over oss, og i verste fall føre oss som en saueflokk inn i den neste storkrigen. De har pengene, de har makta, de har mediene, så løper et kjørt, med andre ord?
Nei, tvert om. Det er mulig å slåss mot de 0,01% og deres lojale medier. Vi må bare skjønne hvordan vi skal slåss. Den kinesiske militærfilosofen Sun Tzu sa: Kjenn fienden, kjenn deg sjøl, og du kan kjempe 100 slag uten å lide nederlag. Nettjournalisten Caitlin Johnstone (CJ) har sin vri på dette, som det er all grunn til å lære av. I artikkelen How To Fight The Establishment Propaganda Machine And Win skriver hun at dersom systemets propagandamaskin er en hai og vi er en tiger, så tving dem til å kjempe mot oss i jungelen.
Hun har skjønt at sjøl om fienden er sterk i form av kapital og makt, så er «the establishment» kanskje svakere enn på lenge. Dels kommer det av at de som har den egentlige makta er så få og at den politikken de fremmer bare tjener interessene til denne ekstremt rike eliten. Og dels kommer det av at de et stykke på vei har gjort seg upopulære allerede. Tilliten til systemmediene, særlig i de store imperialistiske landa, er på et lavmål, og i de samme landa skårer heller ikke politikerne høyt når det gjelder tillit.
Hun anbefaler derfor en åttepunktsstrategi mot hovedstrømsmediene. Hun argumenterer ut fra forholdene i USA, men siden UA-medier har en så overveldende makt også i Norge, er det svært relevant her også.
1. Øk offentlighetens mistillit til disse mediene
2. Knus illusjonen om normalitet
3. Knus illusjonen om enstemmighet
4. Vær åpent politisk aktiv
5. Glem aldri overgrepene
6. Vær alltid på offensiven
7. Finn de andre
8. Ha det moro
Dette likner på det jeg gjør på steigan.no. Inntil nå har jeg bare vært en person som har bestemt seg for å gå i krig mot overklassens mediamakt. (Nå har jeg fulgt punkt 7 hos CJ ved at jeg har funnet 100-200 folk som vil være med på å utvikle denne nettkanalen et godt stykke videre gjennom selskapet Mot Dag AS. pluss at vi knytter til oss skribenter i inn- og utland som jobber med det samme.)
Som jeg har forklart i en serie artikler, kan ingen krig vinnes bare ved hjelp av våpen og makt. Selv den mektigste armé er avhengig av å vinne kampen om fortellingene. Det er derfor alle store imperialistmakter satser så mye på psykologisk krigføring og derfor systemmediene er så opptatte av å pusje sine velfriserte fortellinger gjennom i alle kanaler.
Eksemplene er tallrike, fra fortellingen om de premature (ikke-eksisterende) kuvøsebarna i Kuwait, en historie som var så hjerteskjærende at den skulle få pasifistiske prester til å forlange krig – eller White Helmets historier om «Assads gassangrep».
De tar sikte på å vinne opinionen til noe opinionen stort sett ikke ønsker seg, nemlig enda mer krig. De som lager og bruker slike historier vet at det gjelder å vinne det første døgnet. Derfor teppelegges mediene vegg til vegg med historiene til folk kan dem baklengs.
Når det har gått en stund viser det seg at historiene ikke er sanne, at de er konstruert av et reklamebyrå, at filmene er fake, at påstandene er tatt ut av lufta osv. Men det spiller stort sett ingen rolle, for på det tidspunktet er det en annen historie som dominerer. Den gamle historien er allerede brent inn på seernes mentale harddisk, og der blir den og former politiske holdninger og handlinger.
Nettopp derfor skal vi gjøre som CJ sier: gå i klinsj med dem, ikke la dem få rast eller ro, flerre opp fortellingene deres, ikke en gang, men om igjen og om igjen. Aldri glemme Kuwait, Irak, Libya, Ukraina, Jemen eller Syria.
Vi skal plukke fram de gamle løgnene når de nye kommer, slik at folk som har vært lurt en gang, to ganger eller tre ganger før, kan få se at de er i ferd med å bli lurt igjen.
Det er ikke noe som styrker mistilliten til systemet som følelsen av å bli lurt.
Vi må vise igjen og igjen at de manipulerer de sosiale mediene, at de betaler såkalte NGOer for å være «opposisjon» for å forberede enda en fargerevolusjon. Vi må vise at de agendaene som våre hjemlige politikere plutselig finner på, bare er blåpapirkopier av ting som for lengst har gått ut som parole fra World Economic Forum eller direktiv fra EU.
Vi må vise igjen og igjen hvor få mennesker det er som sitter med den egentlige makta her i verden, og hvordan de manipulerer for å sikre sine interesser.
Da trykkmediene dominerte og TV-produksjon var dyrt, var det veldig vanskelig å komme rundt de store medienes makt.
Men som CJ sier, har internett med sine 3,7 milliarder brukere og potensielle publisister splintret dette systemet. Vi er flest,vi kan slå dem. Det krever bare at vi lærer oss å gjøre det, og at vi utnytter maksimalt det at vi nettopp er mange og at vi er over alt.
Vi må vise, som Robert Parry skriver, at psykologisk krigføring, som opprinnelig ble utvikling til bruk i krigstid, nå brukes i fredstid, og mot egen befolkning.
Slik som i Ronald Reagans direktiv fra 1984 der det blir understreket betydninga av psykologisk krigføring også i fredstid.
Vi må vise hvordan de i årevis har holdt på med det de seg i mellom har kalt “perception management” (sanseadministrasjon) for å skape opion for imperialistiske prosjekter.
Vi må vise at i et land som USA er det bare seks selskaper som eier over 90% av mediene, og at disse selskapene igjen er eid av de samme selskapene som eier bankene og våpenindustrien.
Det gir dem en styrke, men det er også samtidig deres akilleshæl. Når det går opp for folk, mister de ikke bare tilliten til ei avis eller en TV-kanal, de mister tilliten til systemet.
Nå er det mulig for Caitlin Johnson og Robert Parry og John Pilger og meg å lese hverandre og dra fordel av hverandres oppdagelser og dele dem med titusener, for ikke å si hundretusener av andre, og vi kan gjøre det nesten øyeblikkelig. Dette er et strategisk kvantesprang i forhold til situasjonen for en generasjon siden.
Til slutt skriver CJ: «Ha det moro med dette. Denne revolusjonen er virkelig morsom!»
Og hun har rett. Det er virkelig morsom å ta de store mediene i bløffinga, propagandaløgnene og de manipulerte historiene. Det kan også være direkte festlig, slik som Jimmy Dore klarer å gjøre ut av de mest alvorlige saker.
Altså: Revolusjonen er i gang. Den er livsviktig. Og vi kan begynne å vinne flere slag, ikke om femti år, men nå. Og det er til og med gøy!
