oss 100 kroner!
I en kronikk i Aftenposten har Civitas Kristin Clemet kritisert Senterpartiet for «populisme» og «trumpisme». I det hele tatt har hun så til de grader forelsket seg i dette «trumpisme»-begrepet sitt at hun slenger det om seg til høyre og venstre:
En nøktern vurdering tilsier at det særlig er Senterpartiet og Fremskrittspartiet som nå ser nytteverdien av å spille på motpolene by og land, folk og elite, eller vi i Norge og de andre.
Hva dette vil ha å si for valgkampen er ikke godt å si – men vi kan vel konstatere at «den norske trumpismen» finnes på begge sider av midtstreken i norsk politikk.
Hun får svar av Senterpartiets Anne Tvinnereim. Og av Bjørgulv Braanen, som skriver i Klassekampen 1. februar 2017:
Definisjonene på hva populisme er, spriker. I Store norske leksikon defineres det som «en ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som appellerer til ‘folket’ i motsetning til ‘eliten’». Men gir det noen mening? Enhver sosial opprørsbevegelse, fra de franske revolusjonære på 1700-tallet til arbeiderbevegelsen i første halvdel av forrige århundre, hevdet å representere folket i motsetning til elite, adel og borgerskap. I politisk og sosiologisk teori betyr elite en liten gruppe av mektige mennesker som kontrollerer en uforholdsmessig stor andel av velstand, privilegier eller politisk makt i et samfunn. Sosiale opprørsbevegelser har alltid vært rettet mot denne typen eliter, og de har raust hevdet at de selv representerer folket mot makta. Spørsmålet er om vi vinner så mye på å kalle alle sosiale opprørsbevegelser opp gjennom historien for populistiske.
Å karakterisere politiske retninger man er uenig med som populister og slå dem i hartkorn med Trump, framstår i stedet som et retorisk kuppforsøk mot folk og bevegelser som er motstandere av sentralisering, markedsliberalisme og svekket nasjonal suverenitet.
Det er en kritikk som rammer flere enn Kristin Clemet.
I samme nummer av Klassekampen har økonomen Erik S. Reinert en artikkel der han viser hva nyliberalismen har ført til konkret i land som Ukraina, Latvia og Estland.
På 1990-tallet kom turen til den tidligere Sovjetunionen. Her førte frihandelssjokket til en halvering av industriproduksjonen, en halvering av landbruksproduksjonen og en halvering av lønningene. Som en del av denne prosessen falt forventet levealder for russiske menn med sju år, til under 58 år. …
Med avindustrialiseringen følger også avfolkning. Da Latvia mistet industrien forlot rundt 20 prosent av befolkningen landet. Det er nå over 500.000 færre innbyggere i Latvia enn da Muren falt.
Det er denne politikken som nå har fått seg et skudd for baugen. Reinert skriver:
I land som Georgia og Ukraina, der alle lag av folket er fattigere enn de var i 1989, er Trump en vekker. Hans handelsretorikk bryter totalt med nyliberalismens hykleri om at frihandel er i alles interesse. Trump bringer tilbake at handel også kan være krig med andre midler, som det en gang het. Borte er myten om at handel og markeder skaper spontan orden. Dette åpner for en mer aktiv økonomisk politikk à la Havanna-Charteret i verdens fattige land. …
Trump svekker nyliberalismen i verdens fattige land. De fleste forstår at et system som ikke engang fungerer i kapitalismens sentrum langt mindre kan fungere i den økonomiske periferien. Aldri så galt …
Dette var to viktige innspill å ta med seg i den videre debatten. Globalister av høyre- og venstretype elsker å stemple tilhengere av nasjonal sjølråderett som populister og helst slå dem i hartkorn med fascister av verste merke. Og man tør ikke en gang å analysere fenomenet Trump av redsel for smitte. Honnør til Braanen og Reinert for nyttige begrepsavklaringer.
