Hva mange ikke skjønner om arbeiderklassen i USA

5

De er bare en «basket of deplorables», sa Hillary Clinton om velgerne til Donald Trump. Noen mener hun tapte valget på det. Det kan være en overdrivelse, men den klassekonflikten som ligger under dette utsagnet er en levende realitet i det amerikanske samfunnet. Det forskes og skrives om dette i USA, men lite av denne forskninga og diskusjonen når fram til norske medier. Derfor var det fint å lese en faktabasert og ressonnerende artikkel av en amerikaner som har studert arbeiderklassen i USA.

Joan C. Williams er jusprofessor og grunnlegger av Center of WorkLife Law ved University of California. Hun skriver en artikkel i Harvard Business Review under tittelen: What So Many People Don’t Get About the U.S. Working Class.

working-class

Artikkelen åpner lovende slik:

«My father-in-law grew up eating blood soup. He hated it, whether because of the taste or the humiliation, I never knew. His alcoholic father regularly drank up the family wage, and the family was often short on food money. They were evicted from apartment after apartment.»

Williams vet i hvert fall noe om arbeiderklassen i USA, om ikke annet gjennom indirekte erfaring. Denne svigerfaren var en som stemte republikanerne, leste Wall Street Journal og foraktet fagforeningene. Det er nemlig ikke så uvanlig den hvite arbeiderklassen forakter «professionals», men respekterer de rike:

One little-known element of that gap is that the white working class (WWC) resents professionals but admires the rich. Class migrants (white-collar professionals born to blue-collar families) report that “professional people were generally suspect” and that managers are college kids “who don’t know shit about how to do anything but are full of ideas about how I have to do my job,” said Alfred Lubrano in Limbo. Barbara Ehrenreich recalled in 1990 that her blue-collar dad “could not say the word doctor without the virtual prefix quack. Lawyers were shysters…and professors were without exception phonies.” Annette Lareau found tremendous resentment against teachers, who were perceived as condescending and unhelpful.

Det samme har Michèle Lamont pekt på i The Dignity of Working Men.

Opp mot denne arbeiderklasseinnstilinga setter Williams holdningene til Hillary Clinton:

Hillary Clinton, by contrast, epitomizes the dorky arrogance and smugness of the professional elite. The dorkiness: the pantsuits. The arrogance: the email server. The smugness: the basket of deplorables. Worse, her mere presence rubs it in that even women from her class can treat working-class men with disrespect.

Clinton tråkka på følelsene til hvite menn i arbeiderklassen, og det gikk hjem. Det skjønte også hvite kvinner i arbeiderklassen og et flertall av dem stemte mot denne overklassedama som tråkka på deres klasse, sjøl om det betydde å stemme for en reaksjonær sexist som Trump.

John Cassidy skriver i The New Yorker at:

White women without college degrees, who make up about seventeen per cent of the voting-age population, voted for Trump over Clinton by a whopping twenty-eight-point margin, sixty-two per cent to thirty-four per cent.

Mannlig verdighet er en stor sak for menn i arbeiderklassen, skriver Williams, og de føler ikke at de får den. Samfunnet har sviktet dem og tatt fra dem verdigheten. (Min kommentar: en venstreside som ikke forstår dette og latterliggjør eller ser bort fra dette, er ikke noe annet en overklassens venstreside.)

Et annet poeng Williams ser er at menn i arbeiderklassen, eller «middelklassen» som de av og til kaller seg, ser ned på «de fattige». Demokratene har forrådt arbeiderklassen til fordel for å gi almisser til de aller nederst, de utslåtte og fattige. Det vinner de ingen arbeiderstemmer på.

«Progressives have lavished attention on the poor for over a century. That (combined with other factors) led to social programs targeting them. Means-tested programs that help the poor but exclude the middle may keep costs and tax rates lower, but they are a recipe for class conflict. Example: 28.3% of poor families receive child-care subsidies, which are largely nonexistent for the middle class.»

Williams peker også på hvordan klasse er blitt geografi i USA. De rike bor i hovedsak i to tynne striper på kysten i øst og vest. I midten er «the fly-over states» der mye av arbeiderklassen bor. Alt dette er i dag solid republikansk land.

«Class conflict now closely tracks the urban-rural divide. In the huge red plains between the thin blue coasts, shockingly high numbers of working-class men are unemployed or on disability, fueling a wave of despair deaths in the form of the opioid epidemic.»

Skal du vinne arbeiderklassen må du sette økonomien i sentrum, skriver Williams.

Back when blue-collar voters used to be solidly Democratic (1930–1970), good jobs were at the core of the progressive agenda. A modern industrial policy would follow Germany’s path.

Istedet har altså begge partier fulgt bankenes og korporasjonenes agenda og eksportert industriarbeiderjobbene til Kina. Hvis man ikke skjønner at dette skaper grunnlag for det man godt kan kalle et klassehat, så har man ytterst svake antenner.

Williams innser at hun ikke er PK og skriver:

Saying this is so unpopular that I risk making myself a pariah among my friends on the left coast. But the biggest risk today for me and other Americans is continued class cluelessness. If we don’t take steps to bridge the class culture gap, when Trump proves unable to bring steel back to Youngstown, Ohio, the consequences could turn dangerous.

Enhver ser at denne konklusjonen svært lett lar seg overføre til Europa.

KampanjeStøtt oss

5 KOMMENTARER

  1. Nok en vinnerartikkel fra Steigan, og akkurat den type analyse som gnorske «main stream» journalister glatt hopper over. Eller ikke er i stand til å ta inn over seg.

  2. De har begynt å oppdage det. Noen vil reparere EU med bedre fordelingspolitikk. Men jeg har hittil ikke sett at de tar avstand fra korporasjonenes globaliseringsstartegi og EUs fire friheter, så hittil har de ikke funnet noen vei ut av uføret. Venstresiden har nå en historisk sjanse til å reise seg igjen. Da må de komme opp med et politisk program som klart tar utgangspunkt i det arbeidende folkets intereser og behov og reiser kampen både mot korporasjonene og deres krigspolitikk og mot ultranasjonalistiske og rasistiske løsninger. Viss ikke, vil vi trolig få en sammensmelting av korporasjonsinteressene og ultranasjonale bevegelser, slik en kan se tendenser til i Polen. Og da kommer trolig krigen mot Russland. Viss utviklingen i USA går i samme retning, vil vi snart kunne se de første direkte angrepene både mot Russland og mot Kina, i tråd med de nåværende planene til korporasjonene.

  3. Industriarbeiderne i USA er, og har vel ikke bare vært hvite menn?
    Alle som har hørt Chicagoblues Kjenner tekster om » working in a steelmill…» Så noen svarte arbeidere har det vel også vært i gruvene, stålverkene og bilfabrikkene?
    Noen kvinner har vel også jobbet i industrien? Finnes det tilgjengelig statistikk over andel «ikke-hvite» og kvinner i amerikansk industri?
    Eventuelt også utviklingen etter at mye industri er lagt ned.

      • Må understreke at min kjennskap til arbeiderklassen i USA er beskjeden, men det kan jo virke som om rasisme, forakt for de aller fattigste, veldig tradisjonelle kjønnsroller og hakkeorden er et stort problem for hele arbeiderklassen. Gjensidig mistro mellom forskjellige grupper virker jo å være utbredt. Med en slik splittelse ser det egentlig ganske mørkt ut for arbeidsfolket der borte. Det store spørsmålet er jo om det finnes politiske, faglige og andre organisasjoner som eventuelt kunne overvinne noe av splittelsen og slik bygge mer enhet og kampkraft.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.